Oslos drabantbyer i et
byutviklingsperspektiv

Etter krigen fikk drabantbykonseptet et endelig gjennombrudd i byplanlegging, arkitektur og boligpolitikk i den vestlige verden. Drabantbyene skulle lokaliseres og utformes med tanke på alminnelige menneskers boligbehov, og med tanke på boligområdenes funksjon i det moderne storbysamfunnet. Denne typen boligutbygging ble gjennomført i en skala og på en så helhetlig måte at det beslagla store sammenhengende arealer i etterkrigstidens bysamfunn.

Av Sture Kvarv

Drabantbyutbygging er betegnelsen på offentlig styrt og kontrollert sub-urbanisering. Ukontrollert bebyg­gelsesutvikling i storbyenes randsoner, som følge av det akkumulerte boligbehov i årene før og etter 2. verdenskrig, var utfordringer som krevde et sterkt offentlig engasjement, finansielt og organisatorisk. Samtidig stilte de funksjonalistisk innstilte planleggerne krav om at utbyggingsarealene skulle utnyttes mer intensivt og på en mer økonomisk rasjonell måte.

Funksjonalisme i velferdsstaten

På mange måter kan en betrakte drabantbyene som funksjonalismens ektefødte barn. Den sosialt engasjerte formen for funksjonalisme fikk etter krigen raskt innpass i Arbeiderpartiets boligpolitiske regime. I denne forstand fremstår Oslos drabantbyer som uttrykk både for en sosialdemokratisk boligpolitikk og et funksjonalistisk arkitekturparadigme.

Drabantbyenes geografiske avgrensning er relativt tydelig. De er lokalisert i storbyenes ytre sone - koblet til arbeids- og produksjonslivet i sentrum gjennom et forstadsbanenett. Rundt stasjonene på dette banenettet skulle den kulturelle og merkantile virksomheten etableres. Bebyggelsen er gruppert i nabolag. Hvert nabolag skulle ha en befolkning på ett til to tusen beboere, som sammen med tre til syv andre nabolag skulle utgjøre en skolekrets.¹ Lambertseter, som regnes som den første drabantbyen i Oslo, ble planlagt for ti tusen innbyggere. De 2500 boligene ble fordelt på syv nabolag. Det enkelte nabolag er organisert som borettslag.²

Omfattende tomteerverv

Sammenslutningen av Oslo og Aker i 1948 gjorde det mulig for Oslo kommune å erverve utbyggingstomter i Østre Aker og Nordstrand. Et titalls garder i området rundt Østensjøvannet og i Groruddalen ble gjennom en lang og omstendelig politisk prosess, som involverte kommunepolitikere og grunneiere, ervervet og opparbeidet for drabantbyutbygginger.

Planleggerne og de fleste politikerne vurderte byens sentrum og indre sone som så fortettet på slutten av 1940-tallet, at det ble ansett som lite realistisk med en fortsatt boligutbygging her. Det oppsamlede boligbehovet motiverte for utbygging i en takt og i en skala som tilsa kommunal tilegnelse av store sammenhengende utbyggingsområder. I praksis fredet Oslos politikere på 1950-tallet ytre sone vest for offentlige boligprogrammer, mens ytre sone øst ble øremerket denne typen utbygginger.

En kooperasjonsvennlig tomte- og festepolitikk førte til at Oslo Bolig- og Sparelag (OBOS) nesten ble en enerådende aktør i utbyggingen av Oslos drabantbyer. Olav Selvaag og Ungdommens selvbyggerlag (USBL) fikk riktignok slippe til, men i langt fra samme omfang som OBOS. Det boligpolitiske segmentet, med boligkooperasjonen, Statens husbank og Boligdirektoratet som de viktigste institusjonene, bidro til å holde rent private utbyggings-aktører på en armlengdes avstand.

Bygging for menneskenes behov

Den fysiske utformingen av drabantbyene bar bud om den nye tid: fremskrittstro, sunnhet og hygiene, frihet fra bolignød og spekulasjonsbygging. Bo­funksjon og "menneskets behov" skulle stå i sentrum. Det skulle bygges i høyden for å holde byggekostnadene nede, frigjøre grøntarealer for rekreasjon og sikre god tilgang på lys og luft. Bygningskroppene skulle være ornamentfrie og nøkternt utformede – i henhold til kravene om maksimal utnyttelse av knappe ressurser, krav til funksjonalitet og standard, samt myndighetenes behov for å signalisere boligenes bruksverdi.

Drabantby-planleggerne og arkitektene hadde visjoner om å oppnå balanserte bomiljøer i kulturell, sosio-økonomisk og demografisk betydning. Dette kommer også til uttrykk i Generalplanen for Oslo av 1950. Drabantbyenes befolkning skulle speile Oslos befolkningssammensetning. Befolkningssammen­setningen i de nye drabantbyene, i alle fall de første årene, minte likevel ikke mye om Oslos befolknings-sammensetning for øvrig.

Kommunen hadde gjennom den nære forbindelsen med OBOS stor innvirkning på den sosio-økonomiske og demografiske sammensetningen i de nye drabantbyene. Lars Gulbrandsen har imidlertid påvist at befolkningen, i allefall etter noen år, ble mer sammensatt. Han hevder at det har gått en sosial skillelinje mellom OBOS-medlemmer innmeldt før og etter 1950. De innmeldte fra før 1950 avspeiler organisasjonens sosiale basis og innkorporeringen av den kommunale boligsøkerlisten i OBOS.³ Gulbrandsen konkluderer med at OBOS opprinnelig kompenserte byens sosiale ulikheter, men at de sosiale ulikhetene etterhvert kom til å utspille seg også innenfor boligbyggelaget. Med andre ord utviklet den sosiale sammensetningen i drabantbyene seg i retning av mer uensartethet.

De kommunale myndighetenes øremerking av ytre sone øst til boligbygging i kooperativ regi, har sannsynligvis bidratt til å bestemme drabantbyenes sosioøkonomiske og demografiske sammensetning i høyere grad enn det materielle/fysiske miljøet i seg selv. Hvilken betydning dette har hatt for trivsel og sosial tilpasning i drabantbyene, har ikke forskning­en så langt gitt noe entydig svar på.

En garasje for hver femte leilighet

Dermed beveger vi oss inn på drabantbykritikken. Den mest åpenbare feilen som ble gjort i planleggingen av drabantbyene var feilkalkuleringen og undervurderingen av framtidig bilbruk. Trafikkpolitiet i Oslo anbefalte i 1949 at man gjorde klokt i å legge ut plass til en garasje for hver femte leilighet for de nye drabantbyene.⁴ Behovet for parkeringsplasser var også grovt undervurdert. Grunnlaget var en overvurdering av drabantbybeboernes framtidige bruk av forstadsbanenettet.

Oslos planleggere hadde som utgangspunkt at drabantbyene i ytre sone skulle være delvis selvforsynte med service, og i noen grad forsynte med arbeidsplasser. Dette ble oppnådd i beskjedent omfang, noe som i neste omgang bidro til å gi drabantbyene betegnelsen "sovebyer".⁵

At drabantbyene bar preg av en nokså ensartet sosial sammensetning, og at de samtidig fikk funksjon som "sovebyer", bidro til at denne utbyggingsformen ble møtt med en voksende skepsis og kritikk ut over 1960-tallet. Frittliggende blokkbebyggelse i et monotont plenlandskap ble symboler for en tid preget av et ensidig politisk fokus på effektivitet og økonomisk vekst, med fremmedgjøring og sosial utrygghet som konsekvens.

Likevel er en del av drabantbykritikken unyansert. En skal i det hele tatt være forsiktig med å trekke bastante konklusjoner om det ytterst kompliserte forholdet mellom fysisk struktur og sosiale forhold. Det bør i tillegg fremheves at for de bostedssøkende i OBOS, innebar innflytting i drabantbyleilighetene en drastisk forbedring i bostandard.

Noter:

1 Rinnan (1958)  s. 36

2 Kvarv (1986) s. 43

3 Gulbrandsen (1983) s. 144-145

4 Rinnan (1958) s. 3

5 Rolfsen (1984)

Litteratur:

Gulbrandsen, Lars: Boligmarked og boligpolitikk - Eksemplet Oslo.  Oslo 1983

Kvarv, Sture: Vedtakene om utbygging av drabantbyer i Oslo og det ideologiske og paradigmatiske grunnlaget for vedtakene, Oslo 1986

Generalplanen for Oslo, Oslo kommune 1950

Utbyggingsprogrammet for Oslo, Melding nr. 1 Oslo kommunes aktstykker  Dok. 46/1950-51

Rinnan, Frode m.fl.: Lambertseter en forstad til Oslo med 10.000 innbyggere, Oslo 1950

Rinnan, Frode: Lambertseter  - 1958, OBOS, Oslo 1958

Rolfsen, Erik: "Drabantbyen planlegges" i St.Hallvard nr. 4/84

TOBIAS 2/2000