Sinsenbyen -
Funkisby på bondelandet

Da depresjonstiden i 1930-åra gikk mot slutten, så Oslos befolkning fremtiden lysere imøte. Mange ønsket seg en bedre bolig, og for ti-tolv tusen ble det oppfylt da de kunne flytte til den nye bebyggelsen som reiste seg på jordene til gamle Sinsen gård i Østre Aker. For de fleste av den nye bydelens beboere innebar flyttingen at bostandarden økte betraktelig.

av Åse Flatabø Egeland

På midten av 1930-tallet kneiset Sinsen gård ennå høyt over Oslogryta. Det gamle, vakre sveitserstil-huset var hjemmet til familien Schou og hadde vært bakgrunn for flere store fester med sosietet tilstede, mest fra hovedstaden, men ellers fra såvel inn- som utland.

Men i 1934 var det slutt på både fester og gårdsdrift. Da kjøpte Firma Brdr. Johnsen Murmestre A/S opp hele gårdsarealet, ca 170 mål, og startet umiddelbart opp byggingen av det de kalte Sinsenbyen.

Området ligger nordøst i byen og besto av jorder, slake skråninger og en bratt fjellskrent. Noen store og majestetiske trær som var rester etter familien Schous park og den staselige kastanjealleen, fikk stå igjen. Tomtegrunnen ble ikke planert ut da byggingen tok til, slik det hadde vært vanlig å gjøre i Oslo. Alle ungene som mot slutten av 1930-tallet og i 1940-og 50 åra, kom til verden og vokste opp i Sinsenbyen, fikk derfor mye glede av de barnevennlige omgivelsene.

Den moderne bydelen

I meget raskt tempo kom den ene leiegården etter den andre på plass, først på Sinsen terrasse, deretter fulgte de andre veiene og gatene etter, til 1939, da alle de 45 gårdene sto ferdige.

Trettiåras hovedretning innen arkitektur var som kjent funksjonalismen, og de to arkitektene Kristoffer Lange og Thorvald Hauff hadde slike idealer klart for øye da de utarbeidet Sinsenprosjektet.

Husene har flate tak, teglsteinen er et visuelt blikkfang og lamellbebyggelsen gir klare signaler om hva arkitektene ønsker å understreke;  det moderne. Leilighetene var også meget velutstyrt i forhold til 1930-åras vanlige bostandard, elektriske komfyrer i hver eneste leilighet, store fellesvaskerier og moderne bad med wc, og varmt vann fra sentralfyringsanlegg som også varmet opp alle leilighetene. Lys, luft, grøntarealer og rene, enkle linjer i arkitekturen var også noen av de velkjente funksjonalistiske ide­alene som vi finner i bomiljøet til de nye sinsenfolkene.

Mor, far og noen flere

Etterhvert som den ene leiegården etter den andre sto ferdig kom det en jevn strøm av nye beboere. Hvor de kom fra alle sammen – var de innflyttere eller innfødte i Oslo og Aker?

I de kommunale folketellingene finnes svaret; litt over 85 % kom fra Oslo med nærmeste omegn, resten kom fra nær sagt hele landet. Av oslofolk kom 58 % fra sentrum eller østlige bydeler, mens bare 7% kom fra vestkanten, 26 % kom fra områd­ene rundt byen, som Bryn, Nordstrand, mange fra Grorud og Økern osv.

Det er ganske overraskende at såpass mange var født og båren i hovedstaden. Vi hører jo til kjedsommelighet at Oslo er innflytterbyen og at alle har en bestemor på landet. Det er faktisk ganske mange som har en i byen også! En av beboerne på Sinsen, en 78 år gammel dame proklamerte stolt:

"Jeg er fra Sagene jeg, ordnt’lig Oslo-jente skjønner du!! Faren min også, han var født og bodde på Sagene hele sitt liv, mens a’mamma var svensk."

Hele folket i arbeid

Yrkesmessig tilknytning sier meget om hvilket sosialt sjikt som hadde bosatt seg på Sinsen. I de kommunale folketellingene er det opptegnelser om hver eneste familie. Dette kildematerialet fortalte om et overveldende antall håndverkere.

Kontorister, sekretærer og lavere funksjonærer var det like mange av som arbeidere, og for øvrig var nesten alle slags yrker representert. Det var politifolk og journalister, det var en prest og et par leger, tre konduktører og noen drosjeeiere, ni hushjelper og en hærskare av selgere, sydamer, kelnere og ekspeditører, kjøpmenn og sjåfører, til og med tre gartnere. Kort sagt, en skjønn blanding av alle mulige yrker, det eneste som ikke var registrert var bønder eller fiskere, men en kveghandler var det!

Tendensen i Sinsenbyens sosiale sjikt var likevel enkel å se; det var få fra samfunnets laveste sjikt. Så å si alle sammen hadde arbeide å gå til, bare tre stykker var registrert som arbeidsledige. Det var også få beboere fra samfunnets høyeste sjikt. En av forklaringene på det kan være størrelsen på leilighetene, de initierte ikke velbeslåtte oslofolk til å flytte til Sinsen. Eksempelvis; toromsleilighetene som det var flest av, var fra 48 til 55 m² store, ettroms var fra 33 til 38 m² og treroms fra 50 til 70 m².

Glemt trengsel

Å ha knapt med penger er ikke noe nytt fenomen. En av de gamle sinsenbeboerne, en kvinne på over 80 år, fortalte om livet i gamle dager. Hun hadde tre sønner og en gjerrigknark til ektemann.

Hun fikk et spørsmål, basert på informasjoner fra folketellingene, som lød: Hvordan innrettet dere soveplassene den gangen i slutten av 30-åra, da dere hadde losjerende? Kanskje var formuleringen uheldig, for spørsmålet må ha berørt svært sensible forhold for henne. Først ville hun ikke vedgå at hun i det hele tatt hadde hatt leietakere, men da jeg påpekte at jeg hadde funnet dette i offentlige arkiver, måtte hun bekrefte det – motstrebende – men hun føyde til:

"Huff nei, slike gamle greier er det da ikke nødvendig å grave i. Dette vil jeg bare glemme."

Det tilsynelatende enkle og ukompliserte spørsmålet rippet opp i det ubehagelige faktum at de måtte ha losjerende. Bakgrunnen til fortrengningen kan vel være mange, men ektemannens gjerrighet var tydeligvis en viktig årsak. Å være nødt til å ta to fremmede inn i leiligheten på to rom, på 48 m², hadde vært fryktelig for henne. Som gammel dame var hun meget tilfreds med å leve alene i den velstelte leiligheten med en storslått utsikt over Oslo by, med fjorden og øyene.

Svært mange hadde tidligere bodd i gamle gårder i sentrum og syntes at de kom til "himmerike" da de flyttet inn i de nye leilighetene sine på Sinsen. Den fryden kunne jeg tydelig fornemme, selv etter en mannsalder. Bare det å kunne bruke så mye varmt vann som de ønsket, alltid ha det varmt i boligen sin og vaske tøy i de store vaskeriene, alt sammen var storartet.

Idag er det naturligvis en del forhold å kritisere, men den gløden de gamle damene la for dagen når det gjaldt innflyttingstiden var ganske rørende. Jeg ser ikke bort fra at det også kunne ha med damenes egen fase i livet å gjøre, de var unge, livet lå foran dem og de hadde øket sin levestandard mange hakk ved å kunne ha muligheten til flytte opp til Sinsen. Disse følelsene kunne manifestere seg ved en glorifisering og idyllisering av livet i de nye gårdene, sett i ettertid, men uansett ga de klart uttrykk for at det var et bra sted å bo gjennom hele livet.

Utrykte kilder (i Byarkivet):

Kommunale folketellinger for Aker 1935-1939

Trykte kilder og litteratur:

Adressebøker for Aker, 1934-39

Egeland, Åse Flatabø: Sinsen Førkrigstidens drabantby,  hovedfagsoppg. i etnologi, UiO, 1995

Iversen, Helge: Sinsenboka, Oslo, 1981

Pedersen, Oscar: En liten bok om Sinsen-byen og hvordan den er blitt til, Oslo 1938

Rognerød, Dag-Ivar: “Sinsen- en herskapelig gård i Aker” i Byminner, Oslo, 1998

TOBIAS 2/2000