Individ og kollektiv på
Nordstrand og Ljan

I januar og februar 1881 kunne man se annonser i Aftenposten om salg av landstedtomter like ved Nordstrand stasjon. Frisk luft og lett adgang til sjøen og friske sjøbad ble fremhevet, og det ble da også solgt tomter og bygget villaer som snart kom i helårsbruk. Også ved den neste stasjonen, Ljan, skjøt villaene i været. Hva slags livsstil utviklet seg i de nye villaforstedene?

av Finn Erhard Johannessen

Den amerikanske historikeren Kenneth T. Jackson skriver i sin bok Crabgrass frontier. The Suburban­isation of the United States at det var stor forskjell på livsstilen i de amerikanske byene og i forstedene som vokste fram på 1800-tallet. I  byene levde folk tett på hverandre, og de som flyttet ut til forstedene foretrakk en mer tilbaketrukket livsstil: "The new ideal was no longer to be part of a closed community, but to have a selfcontained unit, a private wonderland walled off from the rest of the world."  Hadde de som flyttet ut fra Kristiania og til de første villaforstedene i omegnen for omkring hundre år siden tilsvarende idealer?

På Nordstrand og Ljan vokste villabebyggelsen fram etter at Smålensbanen ble åpnet i 1879. De aller fleste innbyggerne kom flyttende fra Kristiania, oftest var det  familier med små barn. Sosialt kan de  plasseres i det som har vært kalt "lower upper middle class". Familiefedrene var departementsfolk, grosserere, agenter og håndverkere, og det forekom også en og annen banksjef og direktør.

Kamp mot ølservering og annen støy

En stor del av sveitservillaene som ble bygget på denne tiden, står ennå. De er store, og havene var opprinnelig på omkring fem mål. Det var altså god plass, og mye av livet, både for voksne og barn, utspilte seg her. Enkelte av navnene på eiendommene, som Borg, Retræt og Retiro, forteller at tilbaketrukkenheten også var et ideal og mål.

Det var selvfølgelig viktig at man ikke ble forstyrret, og ro og fred var da også en helt sentral verdi i villasamfunnene. Ved utparselleringen av tomter ble det brukt klausuler for å hindre støyende virksomhet, og for velforeningene var det viktig å bekjempe alt som medførte bråk og spetakkel. Det var nok å gripe fatt i.

Ljans Vel arbeidet energisk omkring århundreskiftet for å få inndradd ølretten til Ljans Skysstasjon, og lyktes til slutt, mens Nordstrand Vel i 1890-årene hadde mye strev med de to dansestedene Fjeldklang og Blomstersæter. Her var det stor aktivitet i helgene, og gjestene kom reisende fra byen. Stedene var pussig nok drevet av IOGT-losjer, men det var det ingen som skulle tro. Naboene klaget over bråk og spetakkel. "Mangen en gutt kom hjem med blått øye og oppskrapte knokler, mangen en jente fikk kjolen sin og kanskje mer ødelagt når karfolkene ble for ville i dansen," heter det i en senere omtale av Fjeld­klang.

På Blomstersæter var det mer ordnede forhold. Gjestene skulle i prinsippet være avholdsfolk, "men selv avholdsfolk kan ha med seg en liten lerke", som det heter i en senere artikkel om stedet.  "Jühne ryster på hodet bare ved tanken på Blomstersæter og Fjeldklang", heter det i et  intervju med en gammel skomaker på Nordstrand. "Kortspill og dans, fyll og spetakkel hørte til dagens orden, og det var slett ikke ufarlig å ferdes ute etter mørkets frembrudd".

Gardister stormet varieté

Til tross for god kontakt med lensmann og fogd greide ikke Nordstrand Vel å få stengt de to dansestedene, det manglet hjemmel. Men problemet løste seg ved at Fjeldklang brant ned i 1898, mens Blomstersæter ble solgt til en nordstrandsmann som hadde andre planer for stedet. Alle sorger var likevel ikke slukket, for nettopp nå sto Nordstrand Bad foran sin storhetstid. Her var det restaurant og varietéteater, og til tider gikk det meget friskt for seg.

Høydepunktet var utvilsomt den såkalte Nord­strandaffæren i juni 1901 da en stor skare gardister stormet scenen fordi de mente gardistuniformen ble krenket i sommerens revy. Dramaet har i ettertid vært oppsummert slik: "De stormet scenen, rev klærne av en skuespiller, truet skuespillerinnen på livet så hun svimet av, flerret kulissene og ropte brann mens glass og flasker for gjennom luften". Først omkring 1910 senket freden seg på Nordstrand Bad, og Nordstrand ble det innflytterne hadde drømt om: et stille og fredelig villastrøk.

Velforeninger skaffet vei og vann

Så langt synes det fredelige livet i villaene på  Nordstrand og Ljan å falle godt sammen med de idealer Jackson finner fra forstadslivet i USA. Men det er bare én side av saken. Livet på Nordstrand og Ljan  hadde også et sterkt  kollektivistisk innslag, noe som har vart langt opp i tid. Innflytterne kom til et uferdig villastrøk og måtte selv gå sammen for å utvikle det.

Velforeninger ble stiftet raskt, og hadde viktige oppgaver med å organisere veibelysning, vedlikehold av veiene og mange andre praktiske oppgaver. Det var for eksempel vellene som forhandlet med det private selskapet Glommens Træsliberi om forsyn­ing av elektrisitet til stedene. Og vellene arbeidet selvfølgelig som pådrivere overfor kommunen, jernbanen og andre institusjoner for å ivareta steden­es interesser.

Vannforsyningen til Bekkelaget, Nordstrand og Ljan fra Nøklevann ble organisert av lokale krefter. Her som på mange andre områder kom kommunen inn etter hvert, men lokale krefter påtok seg stadig nye oppgaver. Det ble bygget menighetshus og tuberkulosehjem etter lokale initiativ, og Nordstrand  Vel drev Nordstrand Bad i tiden fra 1915 og fram nesten til annen verdenskrig (men da kun som et badested). Ekebergbanen ble innviet i 1917, og her hadde lokale krefter og lokal kapital spilt en viktig rolle.

Videre utviklet det seg tidlig et aktivt foreningsliv. Det ble stiftet forskjellige idrettsforeninger,  manns­kor, en stor mengde kristelige foreninger der kvinnene dominerte, og til og med en biavlsforening. Det fantes altså et offentlig liv på Nordstrand og Ljan som en stor del av innbyggerne var engasjert i. Men det var utenfor havegjerdet.

Kilder:

Finn Erh. Johannessen m.fl.: Fint folk i bratte bakker, Oslo 1990

Finn Erh. Johannessen: Manuskripter til bok om Nordstrand

TOBIAS 2/2000