En grense for byen?

En "by" var tidligere en tettbebyggelse, klart adskilt fra omlandet, og med andre næringer og andre sosiale omgangsformer enn bondebygda. I de siste to hundre år har Kristiania/Oslo sprengt sine grenser fullstendig, samtidig som grensene er i ferd med å viskes helt ut ved at et stort omland i stadig sterkere grad blir en del av byens økonomi og kultur. Men hvis denne utviklingen fortsetter: Vil begrepet "by" om noen år ha noen mening overhodet?

Av Leif Thingsrud

I det som for våre besteforeldre var "gamle dager", var det ingen tvil om hva som var by og land. Kom du utenfra var du "bonde i byen" når du vandret inn mellom murgårdene. Og når byungdommen krysset bygrensa i Strømsveien ovafor Sotahjørnet eller i Drammensveien ved Frognerbekken, forlot de et landskap av bygårder eller herskapsvillaer med enkelte løkker imellom, og gikk inn i et landskap preget av landbruk og adskillig mer spredt bebyggelse.

Byens topografiske grense har aldri vært like skarp som den administrative, skjønt selv den var heller ikke entydig før et stykke ut på 1800-tallet. Det innerste var handelsterritoriet, hvor all kjøpmannshandel skulle foregå. Rundt det lå "forsteder på byens grunn" som stadig åt seg inn i Bymarka. Denne var en del av byens areal, men de som bodde der skulle søke bygdens kirke, det vil si den vi i dag kjenner som Gamle Aker.

Men med unntak av bedrefolks sommerhus, var bebyggelsen utenfor dette knyttet mot landsbygdens næringer; jordbruk, skogbruk og transport samt spredte anlegg av sager, møller og teglverk. Etterhvert som det nittende århundre skred fram ble sagene og møllene erstattet med industri. Det skjedde i Nydalen, Skøyen, Lysaker, Grorud og ved Bryn.

Forsteder, som i regelen var preget av det man for en drøy mannsalder siden kalte slum, men som vi i dag kaller strøk med særpreg, oppsto utenfor den gamle bybebyggelsen etter som bygrensa ble flyttet og murtvangen rykket fram. Og det var stort sett den minst verdifulle jorda som ble valgt, den fattigfolk hadde råd til å kjøpe eller bygsle og sette opp sine små stuer på.

Det begynte allerede på 1700-tallet med Hammersborg og Grønland, fortsatte tidlig på 1800-tallet med Briskeby, Bergfjerdingen, Telthusbakken og Enerhaugen. På 1850-tallet var turen kommet til Grünerløkka, foruten at det ble bygd en del langs alle de viktige innfartsveiene. Disse strøkene var imidlertid regulerte, slik at bebyggelsen fikk et mye mer ordnet preg enn den eldre forstadsbebyggelsen. Dessuten var det ikke lenger de fattigste som bygde, men folk med en rimelig ordnet økonomi. Håndverkere, fagarbeidere og vognmenn førte opp hus hvor de selv bodde i en del og hadde en liten inntekt på å leie ut resten.

1870-tallets byggeboom ga oss tett trehusbebyggelse på Balkeby, Bjølsen, Rodeløkka, Kampen, Vålerenga, Bakerenga i Lodalen og i Svingen. Her var det eiere av løkker som foretok systematiske utparselleringer, som oftest i form av at de regulerte og solgte. Men på Vålerenga ser vi at mange av de små trehusene ble oppført av eieren av hovedgården, overrettssakfører Salomonsen, og solgt til beboerne etterhvert.

Etter byutvidelsen i 1878 flyttet byggeaktiviteten seg til Skøyen, Bestum, Grefsen og Nordstrand, etterhvert godt hjulpet av trikker og forstadsbaner. Men nå var det de bedrestilte som søkte til forstedene. Og bebyggelsen minnet mer om de solide borgeres løkkehus enn Enerhaugens eller Telthusbakkens pittoreske små stuer.

Omkring 1910 kom "Arctanderbyen" i Svingen som den første ansatsen til en hageby, og fikk straks større oppfølgere lenger unna bykjernen; Lille Tøyen, Ullevål og Hoffsbyen. På 1930-tallet kom Sinsenbyen, en blokkbebyggelse utenfor bygrensa. Etter krigen har utbyggingen av drabantbyer mangedoblet byens areal.

Utbyggingen utenfor byens sentrale strøk ble imidlertid aldri sammenhengende. Mellom treforstedene og villastrøkene lå det store åpne løkker, teglverk, gartnerier og rester av rent bondeland. Og når dette etterhvert ble bygd ned, ja da var det forlengst kommet til nye trehusområder lenger ut. Etterhvert ble såvel Bergfjerdingen som Grünerløkka en del av det folk regnet som "indre by" og i dag regnes områder som Vindern og Grefsen som sentrale boområder.

Samtidig som byen vokste utover har det også skjedd store endringer i befolkningens yrkessammensetning. Fra å være en garnisonsby og utførselshavn på 1700-tallet, en voksende hovedstad med mer variert handel og håndverk i første del av 1800-tallet, og en voldsomt voksende industriby på slutten av 1800-tallet, er Oslo i løpet av 1900-tallet blitt avindustrialisert og et sentrum for det norske informasjonssamfunnet. Nye bynæringer har erstattet gamle.

I byens omland er endringene mye større ved at befolkningen i dag i svært liten grad er knyttet til bygdenæringene. Dels utøver de bynæringer, for eksempel i form av å arbeide i industri eller handel som har flyttet ut av bykjernen, for eksempel store kjøpesentre. Dels dagpendler de til arbeidsplasser i byen. Og det kommunale serviceapparatet er bygd opp for å tilfredsstille det man yrkesmessig må kunne kalle en bybefolkning.

Hvor går så Oslos grenser i dag? Administrativt går de ved Lysakerelva i vest og Ellingsrudelva i øst. Men bebyggelsen er sammenhengende fra Heggedal i Asker til Vardåsen i Skedsmo. Og så langt ut som i Fet og Ski bor det flere som arbeider i Oslo enn i hjemkommunen. Er det "bybefolkning"?

Før i tiden var en by en by, og landsbygda var full av bønder og kuer. I dag er overgangen heller uskarp. Og det er i alle fall ikke noe nytt landskap som møter oss, verken visuelt eller økonomisk når vi passerer bygrensa. Samtidig er ny teknologi i ferd med å fjerne betydningen av å være fysisk nær hendelsene. Med noen få tasteklikk kan vi ta Hollywood inn i stua eller shoppe i et supermarked i England. Og en chattingpartner i Singapore kan være nærmere enn han som låser seg inn i leiligheten under oss.

Byen såvel som grenda som sosialt fellesskap er i alle fall i ferd med å forsvinne. Nå har rett nok byen helt fra de eldste tider bestått av flere sosiale lag, som hver for seg har dyrket sine omgangsformer og sine kulturelle tilbud. Men grendeskiller og byens grenser var samtidig en grense for hvem som kunne ta del i disse fellesskapene. Denne skranken har langsomt smuldret opp, men medfører det at fellesskapene blir større eller at fragmenteringen av dem bare øker? For mens det særlig i mindre bygder skjer en kulturell utarming, i form av at kinoer stenger og foreninger legges ned, blomstrer et stadig mer variert kulturliv i de større byene. Og i løpet av den siste mannsalderen har et blomstrende gate- og kaféliv blitt arena for Oslos nye sosiale fellesskap.

Samtidshistorikere er i ferd med å gi opp begrepet "by" som betegnelse for et topografisk fenomen. Hele det sentrale Østlandet er blitt en del av Oslos sosiale sfære og i stadig større grad avhengig av Oslo, ved at produksjon og handel mister sin basis i lokale forhold, men ligger der ene og alene på grunn av nærheten til byen.

Framtidsforskerne spår at denne utviklingen bare vil aksellerere inn i et globalt nettverkssamfunn. Noen få byer vil vokse mer og mer og dominere stadig større omland. Klarer Oslo da å hevde sin posisjon? Eller blir byen sugd opp i magnetfeltet rundt London eller Øresundbyen? Og blir den i så fall en stagnerende utkant eller en lykkelig og liten satelitt? Og uansett utvikling: Byens grenser vil, i den grad de fortsatt vil bestå, bare være en rent administrativ grense, plassert stikk i strid med tidens økonomiske mønstre, men som et minne om en tid da en by var noe håndfast og avgrenset.

Litteratur:

Oslo bys historie bd. 2 - 5

Kristiania kommune 1837 - 1886

Oslo Byleksikon

Ola Svein Stugu: Kva er ein by i ei urbanisert verd? Innlegg på Byarkivets fagseminar 13.04.2000

TOBIAS 2/2000