Hedenskap på Vestre Gravlund

Den store saken for byens representantskap våren 1900 var spørsmålet om oppførelse av et kommunalt krematorium. Bakgrunnen for saken var at "Lov om Ligbrænding" kom i 1898 og ga enhver rett å bestemme at man skulle kremeres etter sin død. Men loven krevde også at dette skulle skje i et godkjent krematorium, og noe slikt fantes ikke her i landet.

Av Leif Thingsrud

Bakgrunnen for krematoriesaken var en henvendelse fra Norsk Ligbrændingsforening. De viste til både de hygieniske fordelene samt at urnelunder tok mye mindre plass enn gravlunder. Andre grunner til å velge kremasjon var "… at den kirkelige Ceremoni kan foregaa paa et saavidt mulig centralt Sted i Byen, hvortil der er let Adgang. Et Krematorium kan som bekjent ligge hvorsomhelst i en Bys Midtpunkt uden at virke generende …". Til sist nevnte foreningen at en urnelund uten problemer kunne plasseres midt i byens bebyggelse. Dermed kunne det også gis "… de mindre Bemidlede Adgang til at skaffe sig en fredet Familiegrav og en let Adgang til at hegne om den med de Tegn paa Pietet mod de Afdøde, som nu bl.a. paa Grund af de store Afstande til Kirkegaardene alene vil være forbeholdt de mer velstillede Samfundsklasser, der kan afse Tid og Beford­rings­omkost­ninger hertil."

Saken hadde vakt adskillig reaksjon allerede før den kom på representantenes bord. Allerede i april 1899 hadde 34 prester skrevet under på et opprop, hvor de av hensyn til "Stemningen blant Byens Befolkning" ba om at det ikke ble bygd noe krematorium på noen av byens kirkegårder. Det ville "… inden Talrige Kredse saare Følelsen og vække en Uvilje, der er dybt begrundet i kristelig Tradition og Pietet ..".

Sundhetskommisjonen og kirkevergen ønsket derimot, med forskjellige begrunnelser, å gi krematoriesaken sin fulle støtte. Sistnevnte mente imidlertid at kommunen ikke burde stå for byggingen, men heller gi et bidrag til Ligbrænd­ingsforeningen samt avstå en tomt på en av kirkegårdene.

Magistraten fulgte kirkevergens forslag, og foreslo at foreningen skulle få tomt på Vestre Gravlund. Kirketilsynet sluttet seg til dette, men ikke enstemmig. Et av medlemmene, sokneprest Arnesen, protesterte kraftig mot at man "… indbringer et fremmed og forstyrrende Element paa Kirkegaardene eller Gravlundene. Thi det maa fastholdes: Disse er hidtil, som ogsaa Navnet siger, udelukkende bestemte og anlagte for Begravelser og ikke for Ligbrænding".

Det måtte nødvendig ble en følelsesladet debatt i en slik sak, og det var sogneprest Klaveness som startet. Han presiserte at det "… lader sig ikke bestride, at de religioner, som har brugt brænding af ligene, har været hedenske. (…) De kristne havde aldrig brugt at brænde lig, og dette var saa meget mer at lægge mærke til, som kristendommen kom op i et samfund, hvor ligbrænding var i brug (…) det romerske rige." Likbrennerne hadde, slik han så det ikke noe på viet jord å gjøre.

Klaveness fikk liten støtte for sine synspunkter. Venstres O. J.  Hoversholm beklaget at det ikke ble foreslått at kommunen skulle stå for byggingen, og Arbeiderpartiets O. G. Gjøsteen mente at å overlate til Ligbrændingsforeningen å oppføre et krematorium var å skyte saken ut i det blå. Foreningen hadde bare en lite brøkdel av de midlene den trengte til byggingen.

Mot tre stemmer vedtok representantene at kommunen ikke skulle bygge, og mot fem stemmer at det skulle avståes en tomt på Vestre Gravlund.

Gjøsteens spådom om at byggingen aldri ville komme i gang, skulle ikke slå til. I 1904 kom spørsmålet om bevilgning opp i forbindelse med budsjettet. Det ble en lang og følelsesladet debatt også her, men beskyldningene om hedenskap ble ikke gjentatt. Magistratens forslag gikk på tyve tusen kroner, men et knapt flertall bestemte at ti tusen fikk holde, og at  Ligbrændingsforeningen måtte skaffe et tilsvarende beløp selv. En tid senere fikk krematoriet en testamentarisk gave på femti tusen kroner, og dermed kunne byggingen kunne ta til. I 1909 sto krematoriet ferdig. Det ble drevet av Ligbrænd­ingsforeningen fram til 1940, da kommunen tok over anlegget.

De første årene var det heller få som valgte kremasjon, men antallet steg raskt. I 1910 ble 59 lik brent, ti år senere 383. Først etter siste krig ble kremasjon vanligere enn begrav­else.

TOBIAS 1/2000