Musikk til et rådhus

Når store ting skal feires, skal det gjerne skje med festlig musikk til, og skal det være riktig flott, skal musikken helst være nyskrevet. Derfor ble det lyst ut en konkurranse om et orkesterverk til åpningen av Oslo rådhus. Resultatet ble imponerende. Men det er vanskelig å konkurrere i komposisjon, og i ettertid kan man saktens stille spørsmål om det var rette verk som vant.

Av Leif Thingsrud

Det var i et møte i arbeidsutvalget for Byjubileums­komitéen 14. juli 1949 det ble vedtatt at man skulle lyse ut en konkurranse om "et musikkverk til bruk ved Rådhusets åpning". Man ville innby fem av byens mest kjente komponister til å sende inn et verk, som man ville honorere med to tusen kroner. Hvis et av verkene kunne brukes, skulle det honoreres med ti tusen kroner.

De fem komponistene man innbød var Karl Andersen, Bjarne Brustad, Klaus Egge, Pauline Hall og Ludvig Irgens Jensen. Alle var etablerte komponister som skrev i en moderat modernistisk eller neoklassisistisk stil, og med mangeårig tilknytning til byen.

Den store Byjubileumskomitéen hadde ingen innvendinger mot dette initiativet, men i avisene ble det reist kritikk mot at så få komponister var blitt invitert. I møtet 26. september vedtok derfor komitéen at man burde ta med alle komponister som bodde i Oslo og skrev orkesterverk. Invitasjonen ble derfor også sendt til Eivind Groven, Arne Eggen og Knut Nystedt. Og etter forslag fra komponistforeningen ble den i oktober sendt til ytterligere fire. Da hadde allerede Eggen og Brustad gitt melding om at de ikke ville delta, og Irgens Jensen mente han heller neppe ville få anledning, men han ville levere inn et musikkverk hvis han skulle få en idé.

Noen klare statutter for konkurransen ble ikke satt opp, men i brevet fra Byjubileumskomitéen til komponistene står det at det skal være et instrumentalverk, "festmusikk som kan passe til anledningen" og at det ikke bør strekke seg over mer enn ti, høyst femten minutter. Leveringsfristen ble satt til 15. februar 1950, og det var meningen å be "... Filharmonisk Selskaps kunstneriske leder å danne en jury."

"Godt og fyldig resultat"

Odd Grüner-Hegge, som var Filharmoniens kunstneriske leder, fikk med seg byens andre to etablerte dirigenter, Olav Kielland og Øivind Fjeldstad, i juryen. De var enige om at konkurransen hadde gitt "et godt og fyldig resultat" og at tre av verkene pekte seg ut. To av medlemmene, Grüner-Hegge og Fjeldstad, holdt på komposisjonen med motto "Vår egen by" som "... den best egnede". Kielland, derimot, kjempet for verket med motto "Ut av historiens tåke". Og formuleringen "... den best egnede" kan jo leses som om de andre to heller ikke tok stilling til hva som var det beste verket, men at de kan ha ansett et verk med klare elementer fra slåttemusikken som noe fjernt fra hva datidens smak forventet ved åpningen av et hovedstadsrådhus. At verket med motto "Østlandstone" var det tredje som pekte seg ut, var det full enighet om.

Juryen kom til at prispengene burde deles mellom de tre verkene, slik at "Vår egen by" fikk fire tideler og de andre to tre tideler hver. Til arbeidsutvalget ble det imidlertid opplyst at saken skulle ha vært forelagt kommuneadvokaten, som ikke fant at det var adgang til en slik løsning. Hvis juryen hadde uttalt at alle tre verkene var like gode, kunne premien deles, ellers ikke. Noen formell uttalelse fra kom­mune­­advokaten forelå det imidlertid ikke, men arbeids­utvalget vedtok at vinneren skulle ha prispengene, mens de to andre skulle få dele et tilsvarende beløp.

Etter dette kunne navnesedlene åpnes, men noen overraskelser lå det vel neppe i dem. De tre jurymedlemmene hadde alle så stor kunnskap om og så godt kontaktnett i det norske komponistmiljøet at de uten vanskeligheter ville kunne identifisere et verk av de fleste av konkurransedeltakerne. Det var nok ingen som var overrasket over at "Vår egen by" var skrevet av Grüner-Hegges barndomsvenn og studiekamerat Ludvig Irgens Jensen. Mannen hadde altså fått en idé. Og det kunne ikke være den minste tvil om at "Ut av historiens tåke" kom fra Eivind Grovens høyst særpregede komponisthånd. Mest sannsynlig visste også juryen godt at det var Karl Andersen som var mannen bak "Østlandstone".

Groven forvist til teatret

Man var skjønt enige om at alle de tre premierte verkene måtte oppføres i forbindelse med festlighetene, og ifølge arbeidsutvalgets protokoll ble det konferert med juryformann Grüner-Hegge om hvor man skulle fremføre dem. Både Irgens Jensens verk, som senere er blitt kjent som "Canto d’hommagio", og Karl Andersens "Allegro festivo e canto solenne norvegese" ble oppført ved den høytidelige åpningen av Rådhuset. Grovens verk, som han kalte "Hjal­ar­­ljod", ble derimot brukt som ouverture til festforestillingen på Nationaltheatret samme kveld.

Konkurransen gikk ut på "et instrumentalverk", men vinnerverket ble framført med både orkester og kor. "Canto d’hom­magio" er et variasjonsverk bygd over Irgens Jensens egen melodi til bysangen hvor et kor kommer inn med Niels Collett Vogts tekst i finalen. Verket kan imidlertid også fremføres rent instrumentalt, så konkurransereglene var forsåvidt overholdt.

Man kan selvsagt spørre seg om hvorfor man valgte å spille Andersens verk, som ingen holdt på som vinner, i stedet for "Hjalarljod" ved Rådhusåpningen, for i ettertid må det jo fortone seg som et klart feilgrep. Groven hadde skrevet et godt stykke festmusikk, men viktigere: Det var et høyst originalt verk. Det kan ikke sies om de andre premierte verkene. Ante Grüner-Hegge kanskje at en framførelse av Grovens verk ved samme anledning mest sannsynlig ville ha skapt diskusjon om bedømmelsen av konkurransen, og at det derfor var best å fremføre ham et annet sted?

Uten kommunal pompøsitet

Dagsavisene konsentrerte seg om helt andre sider ved byjubiléet og rådhusåpningen enn komposisjonskonkurransen. Svært få sendte sine musikkmed­arbeidere ut, og musikken, som ble framført av Filharmonisk Selskaps orkester, ble derfor omtalt i svært generelle ordelag. Den eneste avisa som sendte sin musikkmedarbeider til Oslo var "The Scotsman", og han karakteriserte Irgens Jensens komposisjon som "... a good and satisfying work undiluted by civic pomposity." Framførelsen av Andersens verk ble karakterisert som "... also pleasing, but with less character."

De avisene som kommenterer førsteopp­før­elsen av "Hjalarljod" var Arbeiderbladet, som skrev at musikken var "festlig og vakker", Dagbladet som omtalte den "... pompøse, litt harde fest­overtyre", og Morgenbladet som skrev at den "... ble lønnet med stort bifall."

Noen spilles, andre glemmes

Historien har felt en dom over musikkverkene. Allerede i januar 1951 skrev Aftenpostens musikkanmelder Hans Jørgen Hurum etter en konsert hvor Filharmonien spilte "Hjalarljod" at "Bedømmelseskomitéen kan ikke ha hatt noen lett oppgave, – så godt som dette verket står seg.". "Hjalarljod" er da også blitt stående som Grovens mest populære verk og et standardverk i nyere norsk musikk. Det spilles i dag på konsertscener over nærmest hele verden.

"Canto d’hommagio" regnes i dag blant Irgens Jensens sentrale verk, og det er blitt oppført i en rekke land. Verket var således ingen uverdig vinner. Men hele Irgens Jensens produksjon har i ettertid langt på vei havnet i skyggen, til tross for at det ikke er tvil om at han, i likhet med Groven, var en våre betydeligste komponister i det tyvende århundre. Han var håndverksmessig svært solid, men manglet den appellen som gjør en komponist til folkeeie.

Karl Andersen er i dag nærmest fullstendig glemt som komponist. Men historiens dom er sjelden endelig. Verk og komponister som i mannsaldre kan være helt glemt, kan komme fram til heder og verdighet igjen. Om "Canto d’hommagio" og "Allegro festivo ..." får sin renessanse gjenstår å se, men norsk musikk fra midten av 1900-tallet spilles i dag ufortjent lite, blant annet fordi Norge lenge ikke prioriterte å utdanne dirigenter som kunne bringe vår kulturarv ut.

At konkurransen om musikk til Oslo rådhus ga et imponerende godt resultat, kan det imidlertid ikke være tvil om. Og det kunne vel nå, i forbindelse med årets byjubileum, være på sin plass å fremføre alle de tre verkene.

Kilder:

Byjubileumskomitéens arkiv i Byarkivet

Formannskapets utklippsbøker fra Byjubiléet i Byarkivet

Norsk Musikkliv nr. 8/1949

Arvid Vollsnes: "Oslokomponisten" - utdrag av utrykt bokmanus

Dagne Groven Myhren og Arvid Vollsnes muntlig til forf.

TOBIAS 1/2000