Brannvakta og
basarene ved Kirkeristen

Langt liv på nåde

Gamle hus trenger vern mot politikere som vil erstatte dem med noe pent og moderne såvel som mot forfall. Et vern kan ligge i en engasjert befolkning, men de kommunale myndighetenes manglende evne til å sette vedtak ut i livet kan av og til være vel så viktig. I alle fall er det den som har berget brannvakta og basarene ved Domkirken tross fire bystyrevedtak om riving.

Av Leif Thingsrud

Byggingen av basarene rundt Domkirken begynte i 1840. Den skjedde etappevis, så anlegget slik vi ser det idag, sto ikke ferdig før i 1859. Basarene ble oppført for å sikre en mer forsvarlig detaljomsetning av kjøtt enn det som til da hadde vært tilfelle med torg- og portromshandel. Hovedbrannvakta, som avslutter komplekset mot Karl Johans gate, sto ferdig i 1854. Arkitekt for det hele var stadskonduktør Christian H. Grosch.

Ikke behov lenger

I forbindelse med budsjettbehandlingen i 1891 foreslo Magistraten en bevilgning for at hallene skulle kunne bli "et tidsmæssigt Hovedudsalgssted for Kjød". Det medførte et motforslag om riving. Forslagsstilleren, grosserer Halvorsen, mente at det ikke var noe behov for et slikt kjøttmarked lenger, da kjøtthandelen var i ferd med å spre seg ut i bydelene. Saken ble utredet, og i 1896 kom forslaget om å rive hallene, utvide hovedbrannstasjonen og ellers bebygge området med "en større Forretningsgaard, delvis til kommunale Kontorer".

Saken medførte en del avisskriverier, men debatten i bystyret kom ikke til å stå om riving eller ikke. Der var man skjønt enige. Men det var uenighet om man skulle trekke inn planene om et nytt rådhus eller om det skulle bygges en ren forretningsgård. De som ønsket å se byggingen i sammenheng med rådhussaken, foreslo en kort utsettelse, men ble nedstemt.

Rivingen kom imidlertid aldri i gang, og årsaken var nok at byggeprisene steg samtidig som den voldsomme befokningsveksten gjorde at andre prosjekter måtte prioriteres.

Sentral plassering for ny børsbygning

Neste rivingsvedtak kom i 1901. Oslo Børs trengte plass til utvidelse, og Børs- og handelskommisjonen ønsket å få en helt ny bygning med en mer sentral beliggenhet enn den gamle nedi Tollbugata. Magistraten og formannskapet gikk gjerne inn på et makeskifte med de to eiendommene, men forutsatte at den nye børsen ikke ble bygd nærmere Domkirken enn seksten meter. Hovedbrannvakta skulle da flyttes til Rådhusgata 19, det gamle Garnisonssykehuset.

I Bystyret var det Oscar Nissen som målbar det lille som fantes av motstand. Han omtalte området mellom basarene og Domkirken som "... et fredet sted midt i byen, ganske forunderlig fredet, et helligt sted ...". At det var så lavt, gjorde rommet bakenfor lyst og vennlig, og han priste stedet som en oase hvor han kunne rusle i fred og ro. Banksjef Andersen Aars slo tilbake med at det ikke ville bli mindre pent med en ny børs. Man skulle selvsagt engasjere en dyktig arkitekt. Nissen foreslo å utsette saken, noe et klart flertall ikke så noen grunn til.

Makeskiftet ble imidlertid aldri realisert. Tidene var dårlige, og det fantes ikke penger til å bygge noen ny børs. I 1909 gikk man i stedet i gang med å utvide den gamle.

Kirken skulle komme til sin rett

De siste to rivingsvedtakene kom med få måneders mellomrom. I mai 1929 vedtok Bystyret en regulering av Dronningens gate med øket gatebredde. Iverksettelsen av denne måtte innebære at store deler av basarene måtte rives eller flyttes nærmere kirken. Stort sett alle instanser så det som en uheldig løsning å flytte de gamle bygningene eller å rive dem og erstatte dem med en kopi noen meter innenfor. Og å rive det meste og å la en mindre del bli stående igjen "som en slags torso", ble også raskt oppgitt. Men hva ville virke mest forskjønnende på strøket? Å rive eller å la reguleringsplanens gatelinjer forbli på papiret?

Reguleringssjef Harald Hals mente man burde sette alt inn på å bevare den gamle bebyggelsen, mens bygningssjef Adalbert Kielland antok at det ville bli en arkitektonisk vinning om kirkens vakre parti mot Storgata ble frilagt. Rådmann Peter Bassøe konkluderte med at riving ville "... medføre den uomtvistelige fordel at Vor Frelsers kirke, som jo er det verdifulleste av de to byggverk, blir liggende fritt og synlig - helt til grunnen - fra alle kanter." Han kunne derfor vanskelig tenke seg "... at en rivning av basarene (...) vil bety noget tap for byen ...".

Disse synspunktene skulle vise seg å bli svært kontroversielle. Det reiste seg straks en storm av protester, ikke bare fra kransebinderskene og domkirkens menighet, men i første rekke fra kulturlivet. Direktøren ved Nasjonalgalleriet, Jens Thiis, satte i gang en underskriftskampanje, som etter hvert skulle samle nær sagt alt som kunne krype og gå av kulturpersonligheter. Også byarkitekt Harald Aars uttalte seg svært kritisk i et intervju i avisa Tidens Tegn. Reguleringssjef Harald Hals uttalte til pressen at rivingen ikke var nødvendig av trafikkmessige hensyn.Tvert imot lot han det skinne gjennom at det som lå bak det hele, var at ved å rive basarene og brannvakta, ville det bli reguleringsmessig forsvarlig å rive tilstøtende gårder og erstatte dem med høyhus, noe som ville bli svært lønnsomt for eierne der.

I bystyret trakk Rolf Stranger opp basarhallenes historie, med rivingsvedtakene i 1896 og 1901, og sammenlignet med Bergen og Trondheim, hvor bystyrene hadde avvist krav om riving av gamle kulturminner, selv om de rent trafikkmessig var til større ulempe enn hallene ved Kirkeristen.

Torvdirektør Sverre Gann, som var neste taler, hadde imidlertid ingen sans for "... nogen elendige boder som snaut nok overhodet kan leies bort, og som i virkeligheten ikke burde leies bort til forretningslokaler." Han ville ha det åpent og pent og lot seg ikke påvirke av underskriftsaksjonene. Han minnet om at det var det samme den gang man anla brygger og jernbane rundt festningen. Folk protesterer mot alt, hevdet han og avsluttet med at "... når man får revet brandvakten og basarene omkring Vår Frelsers kirke, vil man kunne skape et miljø omkring kirken, i centrum, som vil gi byen langt større estetiske verdier enn det som hr. Stranger forsøkte å fremstille idag."

Borgermester Hartmann gikk også klart inn for riving. Så lenge en del andre elementer i sentrumsreguleringen ikke var på plass, var det kanskje ikke så iøynefallende riktig. Men om noen år, når de store avenyene kom på plass sammen med den nye undergrunnsbanen, da ville "... saken være så klar, at ingen vil si nei til den."

En annen rivingstilhenger, Sundt, tok også avstand fra at det skulle være estetiske verdier i basarbuene: "De stenger kirken inne, dekker just den delen av kirken til, som regnes for å være det aller helligste - koret. Husk på, at det som er det primære i billedet er ikke basarbuene, det er kirken selv." Og han avsluttet med å minne om at "... tradisjon ikke alltid er estetikk og etikk. Jeg tror det er gått vane også i dette byggverket, vi har vennet oss til disse basarene."

Vedtaket om riving ble gjort med 59 mot 25 stemmer. Da basarene var blitt fredet i 1927, måtte vedtaket derfor sendes Kirkedepartementet, slik at Staten fikk muligheten til å gripe inn ved å ekspropriere området.

Saken kom opp igjen i oktober, og Borgermester Hartmann argumenterte stadig med ønsket om å åpne området, slik at man fikk en akse fra Schweigaards gate og Biskop Gunnerus gate til Domkirken. Og han lot seg ikke affisere av Kirkedepartementets innsigelser så lenge dette ikke ville å ekspropriere for å hindre riving. Bystyrets flertall, Arbeiderpartiet og noen få borgerlige, fastholdt rivevedtaket og ga formannskapet klarsignal til å holde en konkurranse om utformingen av området. De fleste i Høyres gruppe stemte for at det skulle holdes en konkurranse om utformingen av området på fritt grunnlag.

Men noen konkurranse ble det aldri. Hendelsene ute i Europa gjorde at man straks fikk annet enn utformingen av byrommene å tenke på. Og i de første etterkrigsårene fantes ingen mulighet for å starte annet enn høyst nødvendige anlegg.

Utvidet by fjernet presset på sentrum

Da saken kom opp igjen i 1950 skrev den nye finansrådmannen, Egil Storstein, at han ikke kunne "... forstå at en partiell isolert utvidelse av Karl Johans gate og Dronningens gate er av avgjørende trafikkmessig betydning uten at en i noenlunde nær fremtid gjennomfører en utvidelse av Karl Johans gate helt opp til Egertorget og en utvidelse av i all fall en vesentlig del av Dronningens gate i sydlig retning. En slik utvidelse av disse to gater forutsetter riving av et betydelig antall større og meget kostbare forretningsgårder. Etter sammenslutningen har det særlig i forbindelse med boligreisingen meldt seg oppgaver (...) av en slik størrelsesorden at en har måttet ta opp de regulerings- og trafikkproblemer som var aktuelle før krigen til ny økonomisk vurdering. (...) Dersom en er av den oppfatning at det i de nærmeste årene fremover ikke er økonomisk grunnlag for å gå inn for en systematisk ekspropriasjon og riving av eiendommer i Dronningens gate og Karl Johans gate med sikte på å gjøre de nevnte gater bredere, må det riktige være at vedtaket om rivingen av basarene og den gamle brannvakt omgjøres." Formannskap og bystyre hadde ingen motforestillinger mot det.

Kilder:

Oslo kommunes aktstykker

Finansrådmannens sakarkiv

TOBIAS 4/99