Da politiet var kommunalt

I drøye to hundre år, fra 1744 til 1936, var Oslopolitiet under kommunal administrasjon. Både oppgavene og mannskapsstyrken vokste vel så raskt som det økende folketallet. I 1744 besto politiet av seks mann, i 1936 nær seks hundre.

Av Tore Somdal-Åmodt

Fra byen ble grunnlagt i 1624 og hundre år fremover var politioppgavene magistratens ansvar. Et vekterkorps sørget for ro og orden om nettene i den gamle (egentlige) by. En by som den gang strakte seg fra Dronningens gate i øst, til Nordre gate og begge Vollgater i vest, samt fra Rådhusgaten i syd til Kirkebakken (nedre del av nåværende Karl Johans gate) i nord.

Først ved et Kgl. reskript av 11. september 1744, fikk Kristiania et politimesterembete og Mathias Hansen Stub ble byens første politimester. 12. februar 1745 kom Politianordningen "om politiets indretning og administrasjon i Christiania og dens under byens jurisdiktion henhørende forstæder". Hendelsene plasserer myndighet og mandat. Det moderne politiets historie begynner her.

Politianordningen inneholdt blant annet bestemmelser om den offentlige orden, om ærbarhet og gode sæder, fremmede, løsgjengere og reisende samt om laugene og håndverkerne. Politijurisdiksjonen omfattet ikke bare selve byen, men også forstedene Piperviken, Grænsen, Sagene, Vaterland og Sagbanken, samt Grønland, Leret, Gamlebyen og Hovedtangen som alle den gang hørte til Aker.

Politimesteren fikk ansvar for å passe på den offentlige ro, orden og velanstendighet. Beskyttelsen av velanstendigheten omfattet kanskje tiltak mot "at bade seg i byens havn eller i elve, bekke eller damme paa byens grund udenfor de dertil af politiet anviste steder". Politimesteren skulle i tillegg føre tilsyn med torg, gater og offentlige indretninger. Borgerskapets eiendom og utøve har alltid blitt beskyttet av myndighetene. Derfor ble det politimesterens oppgave også å håndheve bestemmelsene om handelsprivilegier og laugsrettigheter.

Skatter og avgifter har alltid finansiert det offentliges oppgaver. Som lønn fikk politimesteren en skilling pr tønne for de kornvarer som kom inn til eller gikk ut fra Kristiania tollsted. Den tilsatte politifullmektig samt de fire betjenter ble avlønnet med en andel i de bøter som ble utstedt til dem som gjorde seg skyldig i mindre forseelser. Heldigvis var det grenser for hvor store bøter politimesteren kunne utstede. Større bøter skulle påtales ved Politiretten. Denne instans skulle også stadfeste de bøter som politimesteren ila, før disse kunne drives inn. Det er slike bestemmelser som også i dag skiller rettsstatene fra despotiene.

Folkemengden økte i takt med tilsiget av nye politidistrikter. I 1858 var den samlede politistyrke under mesterens kommando en adjutant, to fullmektiger, en assistent, 17 betjenter og 74 vegtere. Ennå var intet samlet politikorps opprettet. Det kom året etter.

I forbindelse med forslaget om en ny byutvidelse - som nok gjorde det nødvendig å se nærmere på politiets oppgaver og organisering - ble det foreslått å omdanne vekterinstitusjonen til et konstabelkorps, "hvis medlemmer skulle være til tjeneste for politiet saavel ved dag som ved nat". Dette ble gjort og representantskapet bevilget lønninger til seksti konstabler. Endringen ble begrunnet med blant annet at den eksisterende tjenesten "om natten væsentlig bestredes av Personer, der dels havde havt anstrengende Arbeid om Dagen og derhos hørte til den Klasse af Borgere, hvor man ikke kunde vente at finde den Skjønsomhed, Dannelse og Konduite, som kunde fordres hos enhver av Politiets Funktionærer". En del personer måtte på den bakgrunn finne seg annet arbeid. Endringen skulle gi en politistyrke hovedstaten kunne være stolt av.

Den gamle "raadstue" i Rådhusgt 7 var byens eneste politistasjon frem til 1855. I årene fremover ble det etablert lokale stasjoner, først på Sagene, dernest på Grønland og i Piperviken. Ny hovedstasjon ble bygget i 1866, i Møllergaten 19. Bygningen kostet kommunen 272 924 speciedaler - i tillegg til statens bidrag på 200 000 Spd. Dette var mange penger, men så fikk man da også i tillegg en fengselsbygning og et rettslokale. Rådstuen ble fortsatt benyttet som en lokal politistasjon.

Det ble flere ganger innledet forhandlinger mellom byen og statlige myndigheter om dekning av politiutgiften, og uenigheten kunne være stor. I 1865 ble det nedsatt en kommisjon som skulle belyse fordelingen av politiutgiftene mellom stat og kommune, samt behovet for en omorganisering av Kristiania politi. Stortinget ble forelagt resultatet av kommisjonens arbeid som forslag til lov og bevilgning. Bevilgninger ble gitt, noen øremerket for bestemte formål, men fremdeles var kostnadene i hovedsak byens ansvar. Oppfinnsomheten for å øke inntjeningen til bykassen var også stor. Beskatning av handel ble innført allerede i 1848 - ved å etablere årlig avgift til bykassen for å drive slikt erverv. På det viset kunne man både øke inntektene og samtidig hindre at "Opkjøbervirksomheten beskjæftigede en Mængde Personer, som deri søgte en øieblikkelig Fortjeneste og et Skjul for Dovenskab og Løsgjængeri....".

Samfunnet endret seg. Ny vernepliktslov med utskrivningreglement ble gjort gjeldende i 1860 og gav nye oppgaver til politiet. Byens grenser ble utvidet i 1877 og førte til behov for nye politistasjoner. Fast vakthold på havnen har inntil nå ikke vært en selvfølge. Et eget havnepoliti ble opprettet i 1870. Et ridende politi til å patruljere utenfor bykjernen blir først en fast ordning i 1892. Det er lett å se at utgiftene til investering og drift av politiet økte, og fordeling av utgiftene mellom stat og kommune ble tidlig et tema til diskusjon. I takt med samfunnets endringer ble det stilt strerkere krav til dem som skal utføre de viktige funksjoner. I 1898 bevilget bystyret 17 000 kr til opprettelse av en egen konstabelskole. Lokalet ble innredet i 1899 i Hjelmsgt 2, og ble benyttet inntil Grønland politistasjon stod ferdig i 1902. Dette var en moderne stasjon som attpåtil hadde egen fangevogn og kjørehest.

Utgiftene til politiet skulle opprinnelig dekkes av ilagte bøter og konfiskasjoner. De innkomne beløpene ble senere administrert av politikassen – et fond opprettet til formålet, men fondets midler dekket ikke alle ønsker og behov. Bevilgninger og tilleggsbevilgninger måtte gis både fra kommunalt og statlig hold. Fra 1902, da vår nåværende straffelov ble gjort gjeldende, tilfalt inntekter av bøter og konfiskalia staten, men arbeidet skulle fremdeles utføres av politiet. Dette ble en ytterligere grunn til påny å diskutere med Justisdepartementet om refusjon av utgiftene.

I begynnelsen av århundret var det nå fastslått som en hovedregel at kommunen hadde å bære alle utgifter til politiet unntatt lønn til de embedsmenn som var utnevnt av Regjeringen. I tillegg dekket kommunen utgifter til lokaler, materiell og drift for en politistyrke som måtte anses rimelig etter byens forhold.

Først i 1937 ble ansvaret for politiets oppgaver og organisasjon et statlig anliggende, og den bevilgende myndighet for politietaten overføres fra kommunen til staten. Dette følger av at lov om politiet av 13. mars 1936 som ble gjort gjeldende fra 1. januar 1937. En viss refusjon fra kommunen skulle imidlertid kunne gis, ut i fra et nøye fastsatt beregningsgrunnlag. Dermed kan det sies at fra dette tidspunkt opphørte kommunens befatning med politiets administrasjon.

To hundre års administrasjon må sikkert ha medført mye "papirproduksjon", men ytterst lite av dette kan finnes igjen i Byarkivets matriale. Vi finner en del påtegninger fra politiet på forskjellige typer søknader, og vi har protokoller fra politiets befatning med fattigomsorgen. Men arkiver fra politiets alminnelige virksomhet er ikke avlevert til Byarkivet.

Det daglige politilivet kan man derimot finne gode opplysninger om i politiets årsberetninger. Helt siden 1898 har disse blitt trykt, og de inneholder et vell av opplysninger om alt fra drukkenskap og kriminalitet til offentlige forestillinger og kveg- og torghandel.

Kilder og litteratur:

Paul Holmsen Kristiania politis historie 1624 - 1885

Beretninger til Justisdept. om Kristiania politi 1898 -

De kommunale beretninger fra 1837 - 1911

Aschehoug og Gyldendals store norske leksikon

TOBIAS 4/99