Byens smittevern

"...at anordne og foranstalte, hvad Sygdommens Beskaffenhed paakræver"

Menneskene har alltid vært forfulgt av sykdommer av ulike slag. Heller ikke vår egen by har gått fri for smittsomme sykdommer og epidemier som pest, kolera, difteri og skarlagensfeber, Fra midten av 1600-tallet brukte man karantene som et vern mot "sjøverts" import av "dræbende Epidemier". Beredskapen mot de sykdommer som kunne oppstå "hos os selv og underholdes af os selv" var imidlertid dårlig. Selv om sunnhetsloven av 1860 var en viktig milepæl, var byen mot slutten av 1800-tallet stadig hjemsøkt av epidemier.

Av Grethe Flood

Fram til midten av 1600-tallet ble landet vårt flere ganger hjemsøkt av en fryktet og dødbringende sykdom: Pesten. Man har regnet med at det i snitt gikk 10-15 år mellom hver epidemi. Etter anleggelsen av Kristiania i 1624 herjet pesten to ganger, i 1630 og siste gang i 1654. Man har anslått at nærmere 3000 personer døde i pesten i 1630, men dette tallet er enten altfor høyt eller gjelder samtlige døde i byen. Pesten i 1654 var høyst sannsynlig byllepest, for i følge samtidige observatører fikk folk hjerteklem, kuldegysninger og utslett som til sist så ut som blåsvarte pletter. Noen fikk blemmer under føttene, og mot slutten av sykdommen avtok smerten slik at folk kunne gå omkring og til slutt legge seg i likkisten.

Pesten - Guds plagesverd

Med årene har vi fått god kunnskap om pestens ulike former og smittemåter. Men i den tiden det her er snakk om, var man medisinsk sett helt hjelpeløs. Under svartedauen forsto folk at det måtte dreie seg om en form for smitte, og den vanlige oppfatningen var at de syke forurenset lufta. Mange valgte å flytte ut til friskere luft på landet, med det resultat at epidemien spredte seg.

En vanlig reaksjon var at pesten var Guds straff over menneskene. I seinmiddelalderen gikk folk i pestopptog og ba Gud om hjelp og nåde. I 1654 skulle folk gå i kirken hver dag, både morgen og kveld, for å be Gud om å gjøre slutt på "plagesverdet". Slike folkesamlinger kunne imidlertid bare øke smittefaren, i alle fall for dråpesmitte fra folk som hadde lungepest.

Folk som bodde i pestbefengte hus, skulle holde porter og vinduer mot gata lukket. De skulle ikke gå ut og uvedkommende slapp ikke inn. De som kunne besøke dem, var prest og "pestmester", og spesielt utpekte byrådsmedlemmer skulle bringe mat, drikke og medisin. Det var forbudt å arrangere bryllup og gjestebud, og mot å spise visse typer frukt. I begravelser kunne bare de nærmeste møte når liket ble båret ut, men ikke gå inn i huset.

Karantene mot pestsmitte

Kristiania ble ikke ble hjemsøkt av pest etter 1654, og årsaken var heldige omstendigheter, men også at myndighetene blant annet innførte forbud mot å losse og laste skip som kom fra smittsomme steder. Det ble reist straffesak mot dem som ikke fulgte påbudene.

Pest og andre smittsomme sykdommer kunne komme inn sjøveien, og i sjøsteder som Kristiania ble karantene brukt som middel for å verne byens befolkning. Da byen var truet av pest i 1711, ble fartøyer fra pestbefengte steder påbudt førti dagers karantene. I 1737 brøt det igjen ut "grasserende smitsom Sygdom" i Polen og tilgrensende områder, noe som førte til karantenebestemmelser for skip derfra. Dette kan også være foranledningen til at det i mai måned samme år kom en reskript som påbød sunnhetskommisjoner i stiftsbyene.

På 1800-tallet fikk man et lov- og regelverk for karantenevesenet. I 1805 kom en forordning som bestemte at det i samtlige sjøsteder skulle nedsettes en sunnhetskommisjon. Den skulle bestå av en ørighetsperson (her i byen borgermesteren), stedets fysikus, en sjøkyndig mann og en tollbetjent til å visitere utenlandske skip som kom fra smittefarlige steder. Loven av 1848 om karantenevesenet satte strenge regler for behandling av fartøyer som kom fra "pestsmittet erklæret Land eller Sted".

Karanteneloven ble etterfulgt av et "Kongeligt Reglement om Kvarantænevæsenet" i 1849, som inneholdt regler for en karantenekommisjon og for de "ved Kvarantænevæsenet fornødne Personer": Loser og oppsynsmenn, leger og sykevoktere i karantenelasarettene. Et eget kapittel ga regler om lossing og rensing av "smitteførende Gjenstande". Dersom slike gjenstander var blandet sammen med "ikke-smitteførende", ble det hele ansett som smittefarlig. Når fartøyet ble losset, skulle oppsynsmannen sørge for at smittefarlige varer og gjenstander ikke ble behandlet av andre enn fartøyets mannskap og "de øvrige Personer, som Kvarantænecommisionen dertil maatte besørge".

Rensing av gang- og sengeklær som var blitt benyttet av personer angrepet av "ondartet Cholera, Børnekopper eller gul Feber" og av de rommene, hvor de syke hadde befunnet seg, skulle utføres "efter Beskaffenheden, ved Lufting, Banking, Udsættelse for stærk tør Hede, Vaskning eller Skuring". I 1899 ble for øvrig deler av karantenereglementet erstattet av nye regler for desinfeksjon. Her utgjør ulike desinfeksjonsoppløsninger viktige rensemidler ikke bare for klær og gjenstander, men også for personer som var kommet i "Berørelse med de Syge eller med inficerede Gjenstande": De skulle foreta en grundig rens av hender og ansikt med en av de nevnte oppløsningene.

Skipsjournalen forteller

Ifølge karantenereglementet 1849 var Karantenekommisjonen pålagt å føre journal og kopibok, kassabøker og "en Fortegnelse over alle til Steder ankomne for Kvarantænecommissionen anmeldte Fartøier med Rubrikker, som udvise, hvilke af disse ere blevne undergivne Kvarantæne paa Stedet, fra og til hvilken Tid denne har varet, samt hvilken Art af Kvarantæne de havde udholdt og hvilken Sygdom der har foranlediget Kvarantænen". Byarkivet har bevart en slik foretegnelse, eller en skipsjournal fra 1849-1909.

Skipsjournalen gir for eksempel følgende opplysninger om skonnerten Catarina som ankom 17. juli 1872 fra St. Petersburg: "Fartøiet ankom under Qvarantaineflag, medbringende en af Børnekopper angreben Patient, hvorfor det blev henliggende i Observations-Qvarantaine til den paafølgende Dags Morgen Kl. 7, medens Patienten blev ilandbragt samt Fartøiet og Mandskabet undergivne Rensning".

I et annet tilfelle var en av mannskapet ombord sengeliggende på grunn av sykdom. Skipet ble likevel ikke lagt i karantene, fordi sykdommen var av en "Beskaffenhed: Lodsen ikke turde paatage sig at bestemme".

Kolerasmitten lå i lufta...

Før 1860 var beredskapen mot epidemier og smittsomme sykdommer lite tilfredsstillende. De syke ble behandlet på vanlige sykehus, og det var bare hver gang det var ventet utbrudd av kolera, at man innredet lasaretter, så godt som forholdene tillot det. Under epidemien i 1833 ble skolebygningene på Ankerløkka benyttet som lasarett. Da koleraen slo til i 1853 ble Ankerløkka skole, Sorgenfri og de bygninger i Pipervika som tilhørte Toftes Gave, innredet til koleralasaretter.

Samtidens legevitenskap hadde en teori om hvordan sykdom oppsto og bredte seg, kalt miasmeteorien. Sykdommen oppsto i miljøer med råtten jord og dårlig hygiene og fantes i lufta på slike steder. Miasmeutvikling ble knyttet til byens forsteder, hvor fattigdom, slum og trangboddhet rådde. Boligstrøkene til borgerskapet ga derfor ikke grobunn for sykdom.

Men koleraen i 1853 spredte seg i realiteten langt jevnere utover byen og forstedene enn under de tidligere epidemiene. Koleraen var importert og den spredte seg ved smitte. Det var snakk om to smittemåter: For første spredte sykdommen seg gjennom vannforsyningen, og den tok ikke hensyn til folks geografiske, sosiale og yrkesmessige tilhørighet. Den andre måten folk ble smittet på var kontakt med besmittede personer via mat og kloakk, og slik smitte florerte i slumliknende fattigstrøk av byen. Så selv om miasmeteorien var gal, hadde legene rett når det gjaldt hvilke miljøer koleraen best trivdes i.

"...at overvinde de Sygdomme, der kunde oppstaa og underholdes hos os selv"

Sånn sett kom derfor noe "positivt" ut av koleraen i 1853, idet myndighetene "oppdaget" de fattiges og arbeidernes boligforhold. I 1858 kom det en bygningslov med helseforskrifter.

Størst betydning fikk imidlertid loven av 1860 om sunnhetskommisjoner og foranstaltninger mot epidemiske og smittsomme sykdommer. I følge kommisjonen som drev med forarbeidene til loven hadde man ved hjelp av karantene forsøkt å holde "pestagtige og andre smitsomme Sygdomme borte".

Men ikke alle sykdommer ble innført utenfra, så det var like viktig å finne midler til "at overvinde de Sygdomme, der kunde opstaa og underholdes hos os selv". Det måtte derfor lages bestemmelser som tok sikte på "at befordre den offentlige Renlighed, til at hindre Infektion af den beboede Grund, til at skaffe tilstrækkeligt Lys og Rum, ren Luft samt godt Vand".

I løpet av 1870-årene fikk byen sanitære forskrifter, som for en vesentlig del var nedfelt i politivedtektene og i bygningsloven for Kristiania av 1875. Byarkivet har for øvrig bevart dokumenter fra årene 1886-89 vedkommende komitéen for revisjon av bygningsloven. Her har blant annet stadsfysikus kommentert enkelte paragrafer, for eksempel § 12 om inngjerding av ubebygd grunn som ble benyttet til gårdsrom eller liknende:

"Det har vist sig", skriver Stadsfysikus, "at en Mængde Grundstykker (...), især naar de ligge i eller i Nærheden af bebyggede Strøg, af Uvedkommende benyttes til Oplag af alskens Affald, tildels endog stinkende og sundhedsfarligt". Et annet sted foreslår Stadsfysikus tiltak for å hindre at "den ofte stinkende og usunde Kjælderluft" skulle stige opp i beboelsesrommene ovenfor. Kjellerne burde "overhvælves eller deres Tag paa anden Maade gjøres ugjennemtrengeligt for Gasarter".

Under forhandlingene om budsjettet 1868 kom stadsfysikus med en "udførlig Forestilling" vedrørende den offentlige Hygiene og ordningen av renovatjonsvesenet. Ifølge sunnhetskommisjonen klarte verken bylegene eller politiet å utføre kontrollen med "det hele Renovations- og Renlighedsvæsen" på en skikkelig måte. I 1872 vedtok man derfor å bevilge lønn til en assistent ved sunnhetskommisjonen, og i 1884 var antallet assistenter kommet opp i sju, - de to siste skulle kontrollere gjødseltrafikken.

Byens dårlig vedlikeholdte private kloakker representerte et stort sanitært problem. I 1886 ansatte man derfor en teknisk assistent som hovedsakelig skulle arbeide med de private kloakkene, men også yte sunnhetskommisjonen teknisk assistanse. Dette var begynnelsen til sunnhetskommisjonens ingeniørkontor, og bestyreren for kontoret fikk fra 1890 kalt sunnhetskommisjonens ingeniør. Især hadde ingeniørkontoret og dets assistenter mye å gjøre under store epidemier, som i 1888 da flere tusen mennesker ble angrepet av den såkalte "Maridalssyken", en magesykdom som antakelig stammet fra infisert drikkevann i Maridalsvannet. Like stritt var det i 1892, da man fryktet import av kolera fra Hamburg og under koppeepidemien i 1908.

Arbeidet med å forbedre de hygienske forholdene i byen var samtidig et middel til å verne innbyggerne mot epidemier, i alle fall et bidrag til å redusere antallet sykdomstilfeller. Tyfoidfeber, av samtiden kalt nervefeber, hadde tidligere "havt en overmaade stor Betydning som Sygdoms- og Dødsaarsag". Det er ikke uvanlig at de største og voldsomste epidemiene kan oppstå ved forurensning av drikkevannsforsyningen i byer og større tettsteder. At sykdommen gikk tilbake i Kristiania, skyldes ene og alene at det ble innført "betydelige hygieniske Forbedringer, navnlig med Hensyn til Vandforsyning, Drænering af Grunden, Kloakledninger og Renovationsvæsen".

Difteri - barnas dødsengel

Foruten kolera og tyfoidfeber ble Kristiania gjentatte ganger hjemsøkt av difteri, skarlagensfeber, meslinger og barnekopper. Det var først og fremst spedbarnsdødeligheten som økte gjennom epidemier av skarlagensfeber og difteri. Men sykdom og dødelighet hadde også et sosialt perspektiv:

Under pariserutstillingen i 1889 stilte Kristiania by ut en rekke kart som ifølge referenten Henrik Jæger viste at alle sykdommer herjet "ganske anderledes voldsomt i øst end i vest": Diaré, bronkitt, nervefeber, difteri, skarlagensfeber, lungebetennelse, tuberkulose og kreft. Man satt igjen med følelsen av at det østlige Kristiania var en eneste stor sykestue og en kirkegård. Hvordan arter noen av disse sykdommene seg som tok livet av så mange?

Etter alt å dømme kom difteri - "barnas dødsengel" som den også kaltes - relativt seint til Norge. Sykdommen angriper først og fremst svelg og nese, noen ganger luftrøret og bronkiene. Fra svelget kan sykdommen bre seg til strupehodet. Dette fører til pustevansker (krupp) og av og til kvelningsfornemmelser som krever et operativt inngrep kalt trakteotomi og som innebærer åpning av luftrøret nedenfor strupehodet.

I siste halvdel av 1880-tallet herjet en nesten sammenhengende epidemi som nådde et høydepunkt i 1887 med 1852 tilfeller og en dødelighet på 23,7 prosent. Selv om antallet tilfeller etter hvert normaliserte seg, var dødeligheten fremdeles svært høy, i 1892 på hele 30,3 prosent. Forandringen inntraff i 1895 da man innførte behandling med antidifterisk serum og dødsprosenten sank fra 17,2 i 1894 til 6,8 året etter for senere å holde seg der; noen år var den helt nede i 3 til 4 prosent.

Skarlagensfeber (scarlatina) var en meget fryktet sykdom, særlig på grunn av de hyppige og alvorlige komplikasjonene. Sykdommen opptrer i sin typiske form som en alvorlig betennelse i mandlene som ledsages av et skarlagensrødt utslett. Den overføres som regel ved dråpeinfeksjon. Ubehandlet varer sykdommen en uke eller mer, men streptokokkene sprer seg nesten alltid og kan forårsake alvorlige komplikasjoner. Bihulene er praktisk talt alltid affisert og det kan komme halsbyll, mellomørebetennelse, hjernehinnebetennelse, blodforgiftning etc. Andre følgesykdommer er giktfeber, hjertebetennelse og nyrebetennelse.

Skarlagensfeber var blant de sykdommer som var vanskelig å bekjempe, siden byen stadig var utsatt for ny import. I perioden 1887-1910 var det ikke ett år Kristiania gikk fri for skarlagensfeber. Men antallet tilfeller i perioden var likevel i nedgang, og dødsprosenten avtok fra 12,8 i 1887 til 1,25 i 1910.

Meslinger er en svært smittsom virusinfeksjon som bare sprer seg ved dråpeinfeksjon. Viruset angriper luftveienes slimhinner og øyets bindehinne. Den varer i ca. åtte dager og man kjenner ikke noen medikamenter som virker på selve sykdommen. Komplikasjoner er ikke helt sjeldne, og den hyppigste komplikasjonen er en bakterieinfeksjon (bronkitt, lungebetennelse, mellomørebetennelse) og meslingvirus kan selv forårsake lungebetennelse.

Kristiania hadde i alt fem meslingeepidemier fra 1861 til 1882. I 1887 var det 4506 tilfeller med dødsprosent på 4,1. I 1894 skjøt sykdommen ny fart med over 2000 angrepne og 160 døde, og mot slutten av 1902 var det en større epidemi med nesten 3000 meslingetillfeller.

"... at anordne og foranstalte hvad Sygdommens Beskaffenhed paakræver"

Sunnhetsloven av 1860 inneholdet bestemmelser angående foranstaltninger mot epidemiske og smittsomme sykdommer. Når en farlig eller smittsom sykdom brøt ut eller nærmet seg, hadde sunnhetskommisjonen "paa ethvert Sted at anordne og foranstalte, hvad Sygdommens Beskaffenhed paakræver", så som legetilsyn, oppretting av og behandling på særskilte sykehus eller lasaretter.

Først i 1861 ble det aktuelt å opprette lasaretter også for andre smittsomme sykdommer enn kolera. I årene 1861-1883 ble det innredet lasaretter for pasienter med barnekopper, tyfus, difteri, meslinger og skarlagensfeber. Fra 1879 ble f.eks. rundt 60 prosent av alle scarlatinatilfeller behandlet i byens lasaretter. Disse lasarettene lå gjerne blant annen bebyggelse, og det må nødvendigvis ha vært et problem å isolere dem. Følgende løsning ble valgt for koppelasarettet på Grønland: "For mere fuldstændiget at isolere Lazarethet fra de omliggende Eiendomme og skaffe det fri Indgang, indkjøptes et Stykke af en tilstødende Hage".

Behovet for et nytt sykehus ble presserende etter byutvidelsen i 1878 som innlemmet arbeiderforstedene. I 1887 åpnet epidemiavdelingen på Ullevål, hvor det var god ventilasjon og stor avstand mellom bygningene. Dette var helt i tråd med den seiglivede troen på at smitten ble ført gjennom lufta. Bare fire dager etter åpningen var avdelingen fullt belagt. Det skyldtes difteri- og skarlagensepidemien som gikk gjennom byen.

Karantenelasarettet på Hovedøya

I 1869 foreslo magistraten etter henstilling fra sunnhetskommisjonen å beville penger til et epidemilasarett på Hovedøya. Magistraten gjentok forslaget i 1871 med den begrunnelsen at Kristiania trengte et isolerende lasarett som kunne holde "Epidemier udenfor Byens tæt bebyggede Strøg og derved stor Nød og Elendighed borte fra Indvaanerne". I mars 1871 var det fare for at både kolera og "en usædvanlig ondartet Koppe-Epidemi" skulle komme sjøenveien, og da hadde man måtte leie et dampskip til lasarett.

I desember 1871 ble det bevilget penger til karantenelasarettet. Det var tegnet av arkitekt Nordan og ga plass til 13 pasienter. I karantenekommisjonens skipsjournal er det oppgitt to tilfeller hvor folk ble innlagt på Hovedøya. I august 1872 ankom dampskipet "Nicolay Knutzon" med en "af Cholera stærkt angreben Patient (...), hvorfor Fartøiet blev holdt under Observation, indtil Pigen var ilandbragt i Qvarataine-Lazarettet paa Hovedøen".

I november året etter brakte dampskipet "Vigilant" med seg "1 Cholerapatient, der blev ilandbragt paa Lazarettet paa Hovedøen". Fartøyet ble lagt i karantene fra ankomsten til klokka ti dagen etter "under Vagt af de ombordværende faste edfæstede Lodse". Karantenlasarettet ble nedlagt i 1931, da smittesyke pasienter kunne innlegges på Ullevål.

Vaksinasjon mot barnekopper

Når det gjelder barnekopper, startet man vaksinering mot denne sykdommen i Kristiania i 1801, og fra 1810 ble den obligatorisk i henhold vaksinasjonsforordningen som trådte i kraft samme år. Loven påla blant annet prestene å formane ikke vaksinerte konfirmanter til "enten strax eller saasnart som muligt at benytte det for deres Liv og Sundhed viktige Forbyggelsesmiddel mod Koppesygdommen, som Vaccinationen tilbyder".

Byarkivet har bevart vaksinasjonsprotokoller fra 1800-tallet som gir opplysninger om barna som ble vaksinert: Barnets navn, kjønn, alder, fødested, foreldre og deres næringsvei, sunnhetstilstand, vaksinasjonsdato og dato for vaksinasjonsattest. Ser vi for eksempel på året 1851, så kom antallet vaksinerte opp i 820, og det er barn av alle samfunnslag og yrkesgrupper: Arbeidere, kjøpmenn, håndverkere, prest og løytnant. De fleste er små barn, men enkelte hadde nådd tenårene ved vaksinasjonen.

Litteratur:

Femitaarsberetning for Chistiania kommune 1837-1886 (Kra. 1892)

Beretning om Kristiania kommune 1887-1911 ( Kra. 1914)

Beretning om Oslo kommune 1912-1947, bd. II (Oslo 1952)

Oslo bys historie, bd. 2 (Oslo 199

Oslo bys historie, bd. 3 (Oslo 1990)

Utrykte kilder i Byarkivet:

Oslo helseråd:

- Skipsjournal for karantenekommisjonen 1849-1909

- Diverse dokumenter vedkommende karantenekommisjonen (uten årstall)

- Vaksinasjonsprotokoll 1851-1852

Byarkitekten:

Dokumenter vedk. komiteen til revisjon av bygningsloven for Christiania.

TOBIAS 4/99