Byborgernes heimevern

Christiania borgerlige infantericorps - bare navnet gir assosiasjoner om en tid hvor by og land var to adskilte verdener. Bøndene skulle stille sine husmenn som soldater til en tjeneste, hvor de kunne bli beordret på marsj hvorhen hans majestets befalingsmenns allernådigst ville. Imens var byborgernes plikter begrenset til en borgervæpning, som med tiden skulle bli mer paradetropper enn forsterkning for den faste garnisonen.

Av Leif Thingsrud

Borgervæpninger har eksistert så lenge det har vært byer som trengte vern. I Norge synes de å ha fått fast form i flere byer på 1600-tallet, samtidig som soldatutskrivingen på landet kom i faste former ved at fire gårder sammen måtte stille en soldat. Og det var ikke bare mannen de skulle stille, men de pliktet å utruste ham med uniform, proviant og ofte også hest.

Den viktigste beskyttelsen av byene lå imidlertid i befestningene og - hvis byen var strategisk viktig eller utsatt - en fast garnison. For byer som Fredrikstad og Halden var garnisonen selve grunnlaget for hele bydannelsen, og her kjenner man også til borgervæpninger som gjorde god krigsinnsats.

Situasjonen var en helt annen i Kristiania. Byen hadde først og fremst ikke militære oppgaver, selv om det militære innslaget på 1600- og 1700-tallet var svært tydelig i bybildet. Og borgervæpningen synes å ha vært lite brukt, selv da Karl 12. var her.

Kilder som kan fortelle om den militære organiseringen av byborgerne i Kristiania før den ble reorganisert i 1820, finnes det få av. For tiden etter reorganiseringen gir arkivmateriale i Byarkivet et godt innblikk. Dessuten gir det ualminnelig detaljerte reglementet gode opplysninger om hvordan det, i alle fall ideelt sett, skulle se ut.

Hvit vest i felten

Paragraf 13 omhandler uniformen. Den besto av grønn kjole med svart krave og to rader "gule Løveknapper", hvit vest og lysegrå bukser "med to grønne Striber, hver en Tomme brede". Og de halvannen side lange bestemmelsene for hattenes utforming tyder på at byens hattemakere fikk gode tider.

Noen praktisk feltuniform kunne dette neppe være, men det var det jo ingen militæravdelinger som hadde den gang. Det viktigste med en uniform var at enhver tydelig skulle se hva for avdeling soldaten kom fra, slik at man ikke begynte å skyte mot sine egne. Idéen om kamuflasje lå nesten hundre år fram i tid.

Reglementet ga også detaljerte bestemmelser for borgervæpningens oppbygning. Den skulle ledes av en stadshauptmann og en eksersermajor. Hvert av de fire kompaniene skulle ha tre offiserer; en kaptein, en premierløytnant og en sekondløytnant, pluss en underoffiser med kommandersersjants rang. Minst syv mann skulle utgjøre væpningens musikkorps.

Mannskapsrullene viser imidlertid at underoffiserskorpset etter hvert ble noe større. I 2. kompanis rulle fra 1847 ser vi at de hadde en kommandersersjant, en furér, fire stykk "Underofficeer", som vi kanskje idag kan oversette med korporal, og to fanejunkere. Dessuten hadde de to "Tambourer". Antallet menige vekslet litt etter som mannskaper ble innskrevet og dimmitert, men stort sett lå det på omkring ett hundre.

Fritak mulig - men dyrt

At borgervæpningen ble reorganisert i 1820 var ingen tilfeldighet. Med impulsene fra den franske revolusjon hadde en ideologi om likhet mellom folk i ansvar og plikter slått rot, og i Grunnloven var hver manns plikt til "i en vis Tid at værne om sit Fædreland" slått fast. Reglementets første paragraf sier da også at "Enhver Indvaaner af Staden Christiania, der paa nogensomhelst Erhverv har vundet Borgerskab, og som ikke, ifølge gjældende Love, henhøre under Søvæbningen eller til Stadens Brandcorps, eiheller ved nogen særegen Lov er fritagen for Borgerlig Militair-Tjeneste, skal indskrives under Stadens Borgervæbning, og derved forblive, indtil han har fyldt 50 Aar." Men i praksis skulle denne allemannsplikten bli tung å svelge for dem som hadde viktige forretninger å utføre.

Utskrivingen av mannskapene ble foretatt av en komité kalt sesjonsdeputasjonen. Den ble ledet av stadshauptmannen, og de øvrige medlemmene var stiftamtmannen og magistratspresidenten. Det ble ført sirlige protokoller over alle møter, og det første fant sted 2. april 1821 på rådhuset. Protokollen skriver: "Man giennomgik første Delen af de værnepligtige Borgere som opholde sig i Byens Østre og Søndre Quarteer." Søknader om fritak ble behandlet, og man sto igjen med 215 tjenestedyktige menn.

Mange søkte imidlertid om å slippe tjenesten, og allerede i mars var det første fritaket blitt innvilget. Det skjedde på et møte på rådhuset som stadshauptmannen hadde kalt inn til. Det møtte, slik reglementet fastslo, tolv offiserer, fire underoffiserer og åtte menige, og med atten mot seks stemmer vedtok de at Abraham Heidekker fikk slippe mot å betale tre hundre speciedaler en gang for alle eller tredve speciedaler årlig. Beløpet tilsvarte et par års inntekt for en alminnelig arbeidsmann.

En av grunnene til at prisen ble satt såpass høyt, var at det jo slett ikke var gratis å være med i korpset. Bare uniformen, som man måtte skaffe seg selv, kostet omlag femti daler.

For å sikre at ingen unnlot å anskaffe uniformen, kom bestemmelsen om at "maae herefter ingen meddeles Borgerskab, førend han har præsenteret sig i Uniform for Magistraten". I borgerbrevene som finnes bevart, går derfor formuleringen om at vedkommende hadde "fremstillet sig i borgeruniform" alltid igjen.

Våpenet, "et Gevær med Bajonnet og Bajonnetskede", var korpsets inventar, mens "en Carrouche eller Patrontaske med Rem", måtte soldaten skaffe selv. Men han pliktet å holde våpenet "i forsvarlig Stand paa egen Bekostning". Og skulle noe bli ødelagt, hadde han to uker på å reparere det.

Skulk ga mulkt

Borgervæpningens offiserer kunne fastsette de våpenøvelsene de ønsket, og for mannskapene var det da bare å møte opp. Skulk ga en mulkt på en speciedaler og forsentkomming en mulkt på åtte skilling kvarteret. En som ikke "iagttager Taushed", fikk betale 24 skilling, og en som bare stakk av, fikk svi med hele to daler.

I "Forhandlingprotocol ført for Stadshauptmanden overensstemmende med Reglementet af 26. Juli 1820 § 32" kan vi lese at det omtrent en gang hvert år ble holdt møte i formannskapslokalet hvor de mannskapene som hadde uteblitt ved våpenøvelsene ble beordret til å møte. Skulkerne ble kalt fram kompani for kompani, og de enkelte sakene viser klart at motivasjonen for denne borgerplikten nok ikke alltid var det aller største. 2. desember 1852 forteller protokollen blant annet:

"Kammager Jordan havde den 9. Aug. anmeldt Forfald paa "Grund af Omstændighederne" og den 20de Aug. at han skulde reise til K.havn og Hamborg. For Udeblivelse den 9de Aug. bliver han mulcteret, da Forfaldet ikke godkjendes. Han fik paalæg om at skaffe ny Uniform inden Aarets Udgang."

Protokollen røper også at å holde motivasjonen hos mannskapene nok ikke var noe enklere i borgervæpningen enn blant dagens soldater. "Handelsborger Wendt - udeblev idag - han var udebleven ligeledes 11 Gange, uden Anmeldelse; mulcteret med 11 Spd."

Honnørvakt og parader

En protokoll med "Noticer over Tjenestens Gang" fra 1860-tallet forteller om en militæravdeling med liten militær betydning. I 1864 hadde 4. kompani tjeneste som ordenskorps ved brann, mens 1. kompani sto som reserve. Den 11. mars hadde 3. og 4. kompani parade i anledning Kongens ankomst. Det var også honnørvakt ved 1. og 2. kompani. 15. til 31. mars ble det holdt overordentlig storting, og både åpningen og slutningen ble markert med parade. 29. april var det sesjon, og i mai ble de holdt eksersis på Festningsplassen to timer elleve kvelder. 29. mai var to kompanier igjen ute på honnørvakt ved kongebesøk, og 18. juli begynte 23 dagers eksersis for rekruttene. Samme dag startet også ti dagers kompanieksersis. 10. august, klokka fire på ettermiddagen, ble mannskapene mønstret av Stiftamtmannen.

21. september startet skyteøvelsene på Hovedøya. Hvert kompani fikk en ettermiddag til rådighet, og protokollen forteller om i alt 4142 skudd, hvorav 1472 bom. 3. og 4. november var det igjen honnørvakt og parade, nå for kronprinsen, og dermed var det året omme.

Upopulær ekstrabyrde

Det sier seg selv at den militære betydningen av en militæravdeling som nærmest bare var trent til å marsjere, ble mindre og mindre etter som våpenteknologien endret seg. Omkring 1860 ble kanonkuler erstattet med granater med en sprengkraft som gjorde alle gamle festningsmurer verdiløse, og gamle glattløpede geværer hadde allerede veket plassen for presisjonsrifler.

I 1854 kom lovendringen som innebar at byungdommen ble innrullert i hær og marine på lik linje med landsens ungdom. Ti år senere falt borgernes plikt til å delta i brannkorpset bort, i og med at det ble opprettet et profesjonelt brannvesen. Tjenesten i Christiania Borgerlige Infantericorps ble dermed en slags ekstra byrde for byens borgerskap, og den var vel omtrent like populær som dagens sivilforsvarstjeneste.

Allerede tidlig på 1870-tallet kom det derfor forslag om å nedlegge borgervæpningene. Det var de militære som trykket på her. De så på disse korpsene som en utgiftspost uten strategisk betydning. Fra byene ble det protestert kraftig, og en stortingskomité kom med en grundig utredning i 1875.

Da denne ble behandlet i bystyret i Kristiania, var det et ualminnelig stort publikum i salen, og lang debatt. Mange talere ga uttrykk for at de ønsket korpset bevart, og argumenterte blant annet med at det trengtes som et ordensvern, noe det var blitt anledning til etter endringene i vernepliktsloven i 1866. Men borgervæpningen hadde aldri blitt brukt til det. Med stort flertall uttalte bystyret seg for at korpset skulle bestå, men omorganiseres, slik at man slapp de detaljerte bestemmelsene i reglementet fra 1820.

Synet var nok representativt for det solide borgerskap, men ikke for mannskapene. En underskriftsliste for nedleggelse blant mannskapene fikk over tre hundre navn.

I Stortinget blåste det imidlertid andre vinder. Tanken om å utvikle et slags borgervern var klart i strid med den økte profesjonaliseringen innen det offentlige, som blant annet innebar oppbyggingen av et stort konstabelkorps i politiet. Dessuten lå det nok også en ideologi bak om at sosial uro heller burde forebygges enn bekjempes med bajonetter.

Saken avfødte imidlertid lange og bitre debatter. Regjeringen ville omorganisere borgervæpningene, men fikk ikke flertallet med seg. Den senere venstrehøvdingen Johan Sverdrup leder militærkomiteen og fremmet forslaget om nedleggelse. Det var oppe på to storting, men de konservative, som krevde utsettelser, ble nedstemt og i mai 1881 kom loven som med bare én kort paragraf opphevet hele institusjonen. Borgervæpningenes tid var omme.

Kilder:

Utrykte, i Byarkivet:

Borgervæpningens arkiv

Trykte:

Kristiania kommunes aktstykker

Stortingsforhanlingene

Lover og forskrifter

TOBIAS 4/99