Arkiv og skole i Sverige

I England, USA, Frankrike og Australia har de lenge hatt "Archives education officers" som jobber ene og alene med arkiv og skole. Arkivene er her like naturlige å oppsøke i undervisningssammenheng som biblioteker og museer. I Sverige har man så smått fulgt etter. I Lund er Sveriges første arkivpedagog ansatt. Og i juni var hele arkivsverige samlet på Riksarkivet i Stockholm for å utveksle og drøfte ideer om hvordan arkivene kan samarbeide med skolene.

Av Bård Alsvik

En av pådriverene for "Arkiv och skola" i Sverige, Eva Sjögren, arbeider med en arkivpedagogisk håndbok, og forsøker å kartlegge hvordan arkivene jobber overfor skolene, ikke bare i Sverige, men også i andre land. Hennes konklusjon er klar når det gjelder Norge: Det er få eller ingen arkiver som systematisk retter sin virksomhet inn mot skolene! Nå skal det vel sies at flere arkiver i Norge har hatt eller har prosjekter som er rettet mot skoleelever. En felles strategi som tar sikte på å styrke og synliggjøre arkivene som unike formidlere av historiske kilder, mangler imidlertid helt. Hva er det så svenskene gjør som ikke vi gjør?

"Et liv i det fördolda"

Først må det understrekes at heller ikke Sverige har særlig lange tradisjoner for formidling av arkiver overfor skolene. Det er og blir museene og bibliotekene skolene har som kunnskapsbaserte holdepunkter utenfor klasserommene. Kommunearkivene har knapt nok noen hørt om.

Beata Losman hevder i boka "Steg mot öppna kommunarkiv" at kommunearkivene i Sverige "betraktas som en blindtarm til förvaltningen, dvs. de finns och kan bli till besvär, om de inte sköts, men är inte till någon större glädje". Denne holdningen var kanskje naturlig for tredve-førti år siden, mener Losman.

Før storkommunenes tid på 1970-tallet var de fleste kommunearkivene små og underbemannede, og tiden gikk med til å redde og ordne eldre arkiver. Men i dag, hvor mange små kommuner har slått seg sammen til storkommuner, og arkivene er vel plassert og ordnet i nye og moderne arkivrom, er ikke denne holdningen akseptabel. Likevel lever kom-munearkivene ennå "et liv i det fördolda, och det material som finns i arkiven utnyttjas inte så som det borde", hevder hun.

Ambisiøst skoleprosjekt

For fem år siden startet Losman et samarbeidsprosjekt mellom kommunearkiver og skoler. Hennes siktemål var å mobilisere kommunearkivarer som hadde overskudd til å gå ut på skolene sammen med henne. For å få et bredt utvalg, kontaktet Losman kommunearkiver i bygder med ulikt næringsgrunnlag, samt arkiver i mindre og større byer. Ti kom-munearkiver deltok til slutt i prosjektet.

For at samtlige lærere på mellomtrinnet skulle få kjennskap til prosjektet, og ikke minst til kommunearkivet, valgte Losman i utgangspunktet å besøke sjette klasse på hver skole tre år på rad. Formidling-en foregikk i klasserommet, fordi det både var enklere og billigere å flytte én kommunearkivar enn en hel skoleklasse.

I forkant av klassebesøkene lagde Losman studiehefter med kopier av utvalgte kilder som skulle vise elever og lærere eksempler på hvilke opplys-ninger arkivene inneholdt. I noen tilfeller fikk lærerne og elevene heftene i forkant av besøket. Losman fant imidlertid ut at det var hensiktsmessig å dele ut heftet under besøket, fordi det var viktig å opprettholde "nyhetens interesse" hos elevene. Heft-ene hadde ulike temaer, som Losman mente kunne fange elevenes interesse. Men heftene hadde ingen fancy layout, og var mangfoldiggjort på vanlige kopimaskiner. Dette var økonomisk besparende, men Losman var også av den oppfatning at svart-hvitt kunne virke spennede fordi dokumentene da så gamle ut.

Ambisjonsnivået viste seg imidlertid å være for høyt. I tre av tilfellene sluttet kommunearkivaren, og prosjektet ble nedlagt, i et annet tilfelle kom prosjektet aldri i gang. Losman fant det derfor mer hensiktsmessig å satse på et fåtall kommuner med interesserte kommunearkivarer, og da heller med flere skoleklasser.

Kontinuitet – en nødvendighet

Losman konkluderer med at arkivenes tilstedevær-else er blitt satt pris på i de fleste klasser. I kommunen Svenljunga, har prosjektet vekket interesse, også hos elever som ikke var med på prosjektet. Der, som i Vimmerby, førte prosjektet også til besøk av klasser fra gymnaset i kommunearkivet. Likevel står det klart at det tar flere år før arkivene er innarbeidet som en selvfølgelig ressurs for skolene. "Det räcker inte med ettårsprojekt, inte heller med treårsprojekt, eftersom man måste arbete långsiktig", advarer Losman.

I Gøteborg, som representerte storbyen i ut-valget av prosjektkommuner, fungerte prosjektet utmerket våren 1996, fordi byarkivet hadde engasjert en arkivar på halvtid for å følge opp arbeidet. Men ved hennes flytting høsten 1997, ble også dette prosjektet avbrutt. Et vellykket samarbeid mellom arkiv og skole er med andre ord sterkt personavhengig. Losman selv nærmer seg pensjonsalder-en, og er bekymret for om Riksarkivet gir henne en etterfølger.

Skal prosjektet holde fram i de mindre kommunene, er det dessuten av stor verdi at større arkivinstitusjoner hjelper til med å skape blest om de små. Enkelte kommunearkiver og foreningsarkiver har bare deltidsansatte, og det sier seg selv at det da er vanskelig å inngå samarbeid med skolene på toppen av den jobben som gjøres i selve arkivet, påpeker Losman.

Sveriges første arkivpedagog

Hvor mye de enkelte kommunene i Sverige legger ned av ressurser i arkivordning og formidling, er svært varierende. Også dette hviler på enkeltpersoners interesse. En deltidsansatt i en liten kommune kan utrette mye positivt i arkivet. Har kommunestyret eller administrasjonen et par nøkkelpersoner som har interesse av arkiv og historie, er sjansene større for at det bevilges penger til arkivprosjekter. Men faren er som sagt at prosjektene blir kortvarig, og ved endt prosjekt faller arkivet igjen inn i sin støvete dvale.

I Lund har man tatt dette problemet på alvor. Under mottoet "Lärarna ska frälsas, arkivarierna övertygas och elevernas nyfikenhet väckas", har Karin Sjöberg trådd inn i stillingen som Sveriges første arkivpedagog. Hennes hovedmål er å gjøre skånske skoleelever til aktive arkivbrukere. Med mellomstadiet som hovedarbeidsfelt, tenker hun seg, at om elevene blir tidlig kjent med arkivene, blir det naturlig for dem å komme dit senere, enten som gymnasiaster, studenter eller som vanlig publikum. "- Då ska det vara lika självklart för dem vad ett arkiv är som ett bibliotek eller ett museum", sier Sjöberg.

Arkiver i en koffert

Om hun lykkes, vil fremtiden vise. Men i andre land, som for eksempel i England, har de faktisk fått det til. Formidlingsidéen har hun imidlertid hentet fra Østersund. Förenings- och Landsarkivet i det som av mange omtales som arkivfylke nr. 1 i Sverige, har fylt et antall kofferter med dokumenter av lokalhistorisk art samt en lærerveiledning og arbeidsoppgaver. Koffertene sirkulerer i de jämtske skoler med stor suksess.

Sjøbergs kofferter er sammensatt etter samme prinsipp, men med skånsk lokalhistorie som utgangspunkt. En av koffertene _ med minnemateriale og protokoller fra krigsårene _ har særlig fått fart på seg, fordi Nya Skånske teatern er koplet inn i prosjektet i forbindelse med oppsettingen av et skuespill om den andre verdenskrig.

Skånsk Skoltjänst er også koplet inn og hjelper til med å legge til rette for "koffertopplegget" i fylket. I tillegg reiser Sjøberg rundt på skoler og konferanser og snakker om prosjektet. Særlig er det viktig å være der lærerene er, påpeker hun. Disse må "frelses"! Det er dessuten viktig med en dialog med skolene, slik at arkivet ikke bare serverer opplegget på et fat, uten at lærerene, med sin erfaring, kan påvirke det.

Under et seminar på Riksarkivet i Stockholm, hvor Byarkivet i Oslo fikk være til stede, ble dette understreket ytterligere. I tillegg til Riksarkivets representanter, var det et tyvetalls arkivarer fra fjern og nær i Sverige, også fra Danmark. Hovedbudskapet var at lærerne måtte møtes på utdannelsesnivå. Kommende lærerene må lære hva et arkiv er, og arkivene må siden følge opp dette rundt på skolene, og da gjennom flere år.

Hva med oss her hjemme?

I Norge er det som nevnt flere arkivinstitusjoner som har forsøkt å utvikle et tilbud til skoleelever. At arkivene har et særskilt ansvar her, er det ingen tvil om. Den nye læreplanen i Reform'97 forutsetter at skoleelever skal ut å søke informasjon og kunnskap i lokalmiljøet. Arkivene forvalter vesentlige deler av denne informasjonen uten at dette er allment kjent.

Skal vi endre denne oppfatningen, må vi begynne med oss selv. Det er ikke tvil om at arkivene har et stort potensiale for historieformidling, i og med at vi sitter med originalkildene, i motsetning til for eksempel biblioteker som forvalter publisert og mangfoldiggjort materiale. Den nye læreplanen legger særlig stor vekt på at elevene skal øves i å være kritiske til det som sies og leses. Her har arkivene et særlig fortrinn i og med at de inneholder primærkildene.

Et eksempel fra Oslo byarkiv kan illustrere dette. For en del år tilbake kom det en skoleklasse på besøk i arkivet som jobbet med industrien langs Akerselva. Ved en gjennomgang av branntakstene for området, fant elevene ut at opplysninger som forfatter etter forfatter hadde kopiert som sannheter fra en angivelig opphavsmann, ikke stemte med kildene. Branntakstene ble med ett "brennende" dokumenter for elevene, og glødende gikk de til verks for å finne flere feil.

Et annet eksempel henter vi fra seminaret i Stockholm. Barbro Eriksen er lærer og har for lengst oppdaget arkivenes muligheter. Hun har blant annet vært involvert i en skolemusikal som har tatt utgangspunkt i intervjuer og arkivmateriale. Det som vekket hennes interesse for arkivene, var følelsen av at noe manglet når hun formidlet historien til elevene. Vi vandrer i det historiske landskapet. Vi ser hustufter og rester etter menneskelig virksomhet. Men menneskene mangler. Her kommer arkivene inn, sier hun. Uten dem vil det historiske landskapet være dødt.

I Sverige har man så smått begynt å tenke nettverksbygging for å markedsføre arkivene overfor skoler og andre grupper og institusjoner som arbeider med fortiden. I regi av Riksarkivet i Stockholm legges "Arkiv och skola" ut på internett i november med linker til alle prosjekter som rettes mot skolene. Her i Norge bør vi gjøre det samme. I første omgang må vi i hvert fall møtes for å snakke om det!

Kilder og litteratur:

Beata Losman, "Steg mot öppna kommunarkiv", Göteborgs stadsarkivs skriftserie volum 3, 1998

Beata Losman, upublisert manus til arkivseminar "Arkiv och skolan" i Stockholm 10. juni 1999

Karin Zetterlund, "Hon vil få arkivene & skolan att mötas", DIK forum nr 4 mars 1999

Olle Nilsson, " Med segel och ånga genom Värmland", Värmlandsarkiv & Fölkrörelsernas arkiv för Värmland, 1997

Olle Nilsson, "Människor på väg", Värmlandsarkiv & Fölkrörelsernas arkiv för Värmland, 1998

TOBIAS 3/99