![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
På vei til sommer'ns feriekoloni"Husker du den gangen da vi gikk på folkeskolen, den sommer'n det var feriekoloni ..." Lillebjørn Nilsen har med sin vise "Stilleste gutt på sovesal 1" for de mer uinnvidde gitt et forklarende innhold til feriekolonibegrepet. For de mer innvidde vekkes minnene. Flere generasjoner oslobarn har møtt somrene i fremmede omgivelser - på feriekoloni. Av Tore Somdal-Åmodt Det startet tidlig. Allerede i 1881 ble det på privat initiativ sørget for at 33 barn fra folkeskolene i Kristiania ble sendt på landet for at deres åndelige og legemlige sunnhet skulle bli styrket. Dette må ha vært vellykket, for bare noen få år senere ble komitéen "Kristiania folkeskoles feriekolonier" opprettet i privat regi. Komitéen var sammensatt av representanter fra arbeidersamfunnene, folkeskolene og kommunen og foresto bygging av de to første kolonier Karlsvika I og II i Sem kommune i året 1897. Forøvrig ble innkvarteringen ordnet hos private. Virksomheten ble i årenes løp utvidet. Året 1912 ble det etablert fem-ukers sommerferieopphold for 1414 barn, fordelt på 26 kolonier. Selv i 1915 ble 1561 barn plassert, men den økonomiske utviklingen under verdenskrigen ga grunnlag for bekymring for den videre drift. Komitéen fant ut at sterkere kommunal inntreden var ønskelig og stilte i 1918 alle feriekolonienens faste eiendommer og øvrige eiendeler vederlagsfritt til kommunal overdragelse. Dette omfattet fem kolonibygninger i Slagen, fem bygninger i Eidsvoll ved Dal stasjon samt en villa på Jeløya ved Moss. Saken ble behandet og vedtatt i bystyret den 30. januar 1919. Eiendomskjøp og nybygging preget mellomkrigstiden. På Slagen, Hudøy, Råde og Modum ble det kjøpt grunnarealer - delvis med påstående hus. Ekstraordinære vedlikeholdsbevilgninger gjorde det mulig å forbedre inventar, utstyr og, vannforsyning samt å sikre en hygienestandard i koloniene. Behovet for brannslukningsmateriell ble tilfredstilt og gode tiltak mot veggelusplagen ble etablert. Frittliggende kofferthus på alle kolonier var en av løsningene mot sistnevnte. Vi møtte opp på Møllergata, fikk en lapp rundt halsen med navnet og hvor lenge vi sku' bli ... Feriekolonienes administrasjon hadde kontor i Møllergata 49. Her holdt også Feriekoloniutvalget til - en tilsynskomite for kommunens faste barnekolonier og feriekolonier. Utvalget besto av syv medlemmer og var valgt av formannskapet og skolestyret. Kommunens engasjement i feriekolonidriften har helt fra starten hatt et sterkt sosialt preg, som i tidens løp har gjenspeilt de rådende samfunnsforhold. I de årene hvor boligforholdene var dårligere og arbeidsløsheten hadde større utbredelse, ble det lagt sterk vekt på at landoppholdet skulle være en hjelp for de barn "som trengte det mest". Helse-, økonomi- og boligforhold var opprinnelig avgjørende kriterier for å få opphold. Folk har alltid fulgt med i bruk av kommunens midler. Og nåde det utvalg som tok seg den frihet å sende avgårde barn fra familier som både hadde anskaffet seg kjøleskap, vaskemaskin og miksmaster - samtidig som absolutt trengendes og ulykksaliges barn måtte bli hjemme! Opptil åtte uker var vårt tilbud fra kommunen - og selvsagt måtte vi bli tida ut ... Opprinnelig var oppholdet ved feriekoloniene av fem-ukers varighet. Senere ble det innført opphold av inntil tolv ukers varighet. Nye barn strømmet til - ikke bare til sommeropphold. Tilbudet ble utvidet til å omfatte vår, vinter, og høst og omfattet også helsesvake skolebarn og barn under skolepliktig alder. Ikke alle barna ble tiden ut. Disiplinære forhold kunne føre til tidligere hjemsendelse. Søknad fra far og mor om henting av barn før tiden kom inn - noen ganger fremskyndet av barna selv. Hjemlengsel var nok en særlig utfordring å forebygge både for tanter og onkler. Noe mer sysselsetting enn fotball og mat måtte nok til - særlig i regnvær. Ingen visste hvor vi skulle, noen gjetta og funderte ... I 1957 hadde kommunen plassert barn ved 28 kolonier spredt i innland og ved kysten. Navn som Bangen, Hagenløkka, Vestvoll, Ulverud og Stein huskes kanskje fremdeles av de som var ved koloniene på Slagen og Dal. Bukta, Sletta, Høgda, Tantebo og Stranna er navn fra Hudøykoloniene. Jeg hadde lang fin lugg og store bollekinner ... Tantene ble lykkelige av å se bollekinn. Kommunen også. Vekt ble et statistisk tegn på trivsel. Barna ble hyppig veid og sirlige kolonner over vektøkning og vekttap ble ført. Sammenlikninger og gjennomsnitt ble beregnet og nøye presentert: I 1953 ble 2060 barn i de kommunale feriekoloniene veid og sammenlignet med normalen. Av tabellene kan man lese seg til at de 274 åtteåringene som den sommeren var på leir, gjennomsnittlig økte sin vekt med 0,75 kg. Antakelig et godt resultat, særlig når man ser det i forhold til den gjennomsnittlige normale økning pr år for aldersgruppen (etter en normalberegning av 1950), som var på totalt 3,2 kg. Pikene gikk noe mer opp, men så var også årsøkningen for disse noe høyere. Det kan spørres om Oslofrokosten ikke har hatt betydning for resultatet. I hvert fall kan vi se av beholdningslisten fra Sundt, sommeren 1959, at både skoleskonrok og mysost må ha hatt sin plass på frokostbordet. Til middag var det innkjøpt både kjøtt- og fiskeboller. Spinat og makaroni ble også innkjøpt, men ble kanskje ikke presentert til samme hovedrett? Nå mange år etter ... Oslo kommune samarbeider idag med Kirkens Bymisjon om drift av feriekolonitilbudet. Den kolonien som i dag er tilbake er Hudøy. Stiftelsen Hudøy ble opprettet i 1991 og vil i år gi tilbud til 1316 barn i alderstrinnet 2.-7. klasse. 424 barn tas i mot på en gang og de passes på av godt over hundre voksne. Idag kommer barna fra hele Oslo og representerer alle sosiale lag. Og det avspeiler vel noe av den endringen i samfunnsforholdene som er skjedd gjennom et drøyt hundreår. Utrykte kilder i Byarkivet: Feriekoloniutvalgets arkiv Sigurd Mortensen: Feriekolonisaken i Oslo (manuskript) 1955 Trykte kilder: Oslo kommune, Statistisk kontor: "Feriekolonibarna 1958" i Særtrykk av statistisk kvartalshefte nr. 1/1959 Oslo kommune 1912-1947
|