Badeliv i en kum
I forrige århundre ble Indre Oslofjord hyppig benyttet
til bading. Men i en tid da moralen var meget streng, badet menn
og kvinner langt fra hverandre. Den første badeinnretningen
ble åpnet i 1820, og etter hvert kom det flere herrebad
og damebad. Mennene badet nakne, og på øde steder
kastet også kvinnene klærne. Men mange kvinner var
godt påkledd når de gikk i vannet eller i badekummen.
Av Grethe Flood
På et tidspunkt da badesaken var et temmelig ukjent
problem i Europa, ble den tatt opp av Selskabet for Christiania
Byes Vel. Saken ble første gang behandlet på et
ekstraordinært møte i administrasjonen i april 1816.
Her ble man enige om å opprette en badeinnretning, et fast
badehus, på festningsområdet. Kommandanten på
Akershus festning mente imidlertid at stedet var uegnet til badehus,
og saken ble stående i stampe de neste to årene.
"Bademachinen"
I 1819 utarbeidet kjøpmann Jørgen Young en plan
som førte fram. Tanken på et fast badehus var oppgitt,
og Young skisserte et "badeskip" av en type som var
i bruk ute i Europa.
Badehuset, eller "Bademachinen" som Young kalte
den, skulle bygges på en pram som kunne fortøyes
på et passende sted dit badegjestene kunne fraktes ut med
robåt. Om høsten var det bare å trekke prammen
på land. Taket besto av løse fag, som kunne tas
av og oppbevares innomhus. Prammen skulle være 27 fot lang
og 13 fot bred og inndelt i seks baderom. Hvert baderom skulle
ha sin trapp med rekkverk og et ordentlig vindu.
I juli 1820 kunne selskapet gå ut og avertere at det
"nye Badehus, bestaaende af 6 Værelser, ligger
fra imorgen af til Brug for den, som ønsker at benytte
sig av samme ved at bade sig. Prisen er pr. Værelse 10
Sk. for en enkelt Person, og 16 Sk. naar flere samlede benytter
eet Værelse. Overfarten er gratis fra Slotsbryggen af,
og Badehuset er aabent hver Dag fra Kl. 6 om Morgenen til Kl.
9 om Aftenen".
I den korte tiden "Bademachinen" var åpen
den første sommeren, ser det ut som det bare var mennene
som hadde adgang. Året etter ble det noe enklere for damene
å slippe til, men de måtte i så fall være
noen skikkelige morgenfugler. De hadde bare adgang mellom klokken
seks og ni på søndager, mandager og tirsdager.
"...16 Værelser til Bad
i aaben Søe"
Da Hans Arnesen i 1824 ble ansatt som oppsynsmann for "Bademaschinen",
begynte besøkstallet endelig å stige. I 1827 var
antallet badegjester "af begge Kjøn"
så stort, at badeanstalten var rent for liten til alle
som ønsket å benytte den. Arnesen så raskt
mulighetene og fikk innvilget et rentefritt lån av Selskabet
for Christiania Byes Vel til å oppføre et flytende
badehus utenfor Revieret.
Herrebadet eller "Strømbade-Indretningen Hygæa"
må ha virket like imponerende på sin samtid som Ingierstrand
gjorde det i 1930-årene, for hør bare: Ved åpningen
ville Hygea bestå av "14 Badeværelser med
Badekar og 16 Værelser til Bad i aaben Søe".
I tillegg kom en restaurant med "Conversationssalon,
Buffet og Altaner udimod Havnen". Stell av hår
og skjegg skulle det også bli en råd med, for det
skulle ansettes "en Barbeer og Friseur".
Arnesens ensidige satsing på herrebad vakte stor forargelse
blant damene i byen. Man måtte sørge for å
"conservere de ærede Damer i Christianias Sundhed
ved at forskaffe dem et Badehus". Det var en stor skandale
at hovedstaden ikke hadde noe badehus når så mange
andre steder kunne "frembyde saadant". Henstillingen
ble rettet til Selskabet for Christiania Byes Vel. Selskapet
ervervet da det gamle badehuset og åpnet det som damebad.
"Den forargelige Bading hist
og her"
På tross av badehusene ble det badet for fullt langs
hele stranda fra Akershus festning til Tjuvholmen. Problemet
lå i at folk kastet seg i sjøen like ved veien der
både menn og kvinner gikk, og det uten en tråd, for
badedrakt var ukjent på denne tiden. Det ble stadig klaget
over uanstendighetene i avisene, og man reiste spørsmål
om et fribad for "den simplere Klasse Mennesker". Christiania
Byes Vel tok seg av saken og fikk opprettet et herrebad på
festningsstranda i 1839 og året etter et flytende damebad
på Tjuvholmen.
Damebadet ble tatt i bruk 1. juli 1840. Årsrapportene
fra stadsfysikus J. G. Døderlein viser at han var svært
fornøyd med badet på Tjuvholmen. Ikke bare bidro
badet til å bedre rensligheten og sunnheten blant "den
simplere Klasse". Det forebygde også "den
lidet behagelige og forargelige Bading hist og her langs Kysten
til Skue for enhver Forbipasserende".
Prammen sank allerede seinsommeren 1840, og damebadet falt
sammen og fløt bort. Badehuset ble satt i stand igjen,
men i 1847 kunne det "formedelst Ælde og Brøstfeldighed
ikke længer (...) repareres". Det ble reist et
nytt badehus, og dette ble nøye vedlikeholdt.
Kommunen overtok sjøbadene
I 1858 bevilget kommunen for første gang et lite bidrag
til vedlikeholdet av badeanleggene for "den simplere klasse".
Året etter overdro selskapet herrebadet til kommunen, og
fra da av var det kommunen som sørget for vedlikeholdet
og oppsynet i badetiden. Det samme skjedde med damebadet på
Tjuvholmen.
Mot slutten av 1800-tallet hadde man fått en hel rekke
badeanlegg langs havna: I øst var Kongshavn bad med restaurant
og det kommunale fribad for herrer og damer ved Grønlia.
Ytterst på Vippetangen hadde man den kommunale Svømmeanstalten,
og på Festningsstranda de private badene Hygea og Sjølyst
samt det militære badeanlegget. På fjellstranda mot
Pipervika lå det kommunale Aamots badehus for herrer og
på den andre siden av vika det kommunale fribad for damer
på Tjuvholmen samt damebadet Eyr ved Filipstad, som ble
overtatt av kommunen i 1872.
I 1899 ble Vippetangens bad revet. Da også damebadehuset
ved Tjuvholmen var blitt så forfallent at det måtte
fjernes, bevilget bystyret i 1900 midler til et nytt flytebad
for kvinner i Filipstadbukta med kumbad og svømmebasseng.
Svømmekurs for kvinner
I 1905 vedtok formannskapet at svømmelærer E.
Leonard Hasvold uten avgift kunne oppføre et dame- og
herrebadehus på kommunal grunn ved Filipstad. Hasvold var
selv oppvokst på Akershus festning og kjente godt til badene
langs festningsstranda. I 1905 foretok han en undersøkelse
som viste at det var dårlig stelt med svømmeferdighetene
både i hovedstaden og i landet ellers.
Hasvold holdt svømmekurs ved sitt eget bad på
Brannskjæret. I 1904 var han dristig nok til å starte
svømmeundervisning for kvinner. Dette viser at det var
lempet noe på de strenge tabuforestillingene, men dame-
og herreavdelingen var fremdeles atskilt med et høyt plankegjerde.
Hasvold lærte tusener av menn og kvinner å svømme.
Gode svømmeferdigheter var nødvendig når
folk begynte å trekke lenger ut i fjorden for å bade.
Sjøbad på Hovedøya
Mot slutten av århundret begynte man å rette blikket
utover i fjorden. En viktig årsak til dette var at vannet
helt inne i havnebassenget begynte å bli dårlig,
og det skulle av og til litt overvinnelse til for å dukke
ned i det. Når interessen for sjøbad stadig vokste,
var det nærliggende å anlegge bad lenger ute hvor
vannet var friskt og godt. Først kom Bygdøy sjøbad
og noen år seinere Nordstrand bad, men sistnevnte var bare
i drift en kort tid. I juli 1914 åpnet Hovedøya
bad, og publikum fikk gratis ferjeforbindelse fra Akershus festning.
I Byarkivet finnes tegninger av Hovedøya bad som viser
at det besto av separate herrebad og damebad som igjen var delt
inn i betalingsbad og fribad. Det var eget basseng for ikke svømmedyktige
og det var kumbad. Herrebadet hadde dessuten eget stupetårn.
I følge beskrivelsen av tømrerarbeidet skulle fribadet
for kvinner utføres på samme måte som fribadet
for menn, "dog bemerkes, at stupetaarnet er utelatt".
De satt i kummen
Om somrene i forrige århundre oppholdt særlig
ungdommen seg langs strandlinjen, de badet og svømte og
hadde fritt leide fra Tjuvholmen og langt inn i Frognerkilen.
Men hvor var så den voksne og eldre garde? Jo, i kummen,
- en snodig innretning fra en tid da nakenhet var en skam og
kroppskultur et ukjent begrep.
Badehusene var innredet med en kum som var en kasse med sprinkelvegger
og bunn som ble senket ca. 1,5 meter ned i vannet. I følge
beskrivelsen av tømrerarbeidene ved oppføringen
av Hovedøya bad skulle kummene "utføres
som bindingsverk av murrækker, der paneles med 1"
x 4" glatkant, med 2" mellemrum under vandet og tæt
over vandet." Gjennom en dør i kummen, som slo
ut i vannet, kunne de svømmedyktige legge ut på
dypet. Kummen var festet under badehuset, og en trapp førte
ned i kummen fra avkledningsrommet.
I kummen satt de eldre herremenn og hutret og frøs
og tittet på verden gjennom sprinklene. Men i en tid kvinner
ikke skulle drive sport, og derfor ofte verken kunne eller skulle
svømme, var også kummen et trygt tilholdssted for
dem. I badehuset slapp dessuten kvinnene å bli gjenstand
for herremennenes blikk, for tenk om en mann skulle få
glimt av en dame i badedrakt! Likevel kunne man aldri gardere
seg helt mot slike "sjokkopplevelser".
Sommeren 1840 mottok Selskabet for Christiania Byes Vel melding
fra damebadet på Tjuvholmen om at en kvinne hadde sett
to mannfolk i sjøen på den andre siden av kummen,
"det var en Lykke, at dette Fruentimmer ikke var af de
svageste der bruger bade, thi ellers kunde det jo lett hændet,
at Forskrækkelsen kunde have frembragt hos hende et Slag
eller Krampe, og hun saaledes endt sit Liv i Badet."
Et virvar av rysjer og blonder
Badedrakter var noe helt ukjent. Men mange kvinner var dydige
og kledde godt på seg for å bade i vannet
og i kummen. I landets første badeby, Moss, badet menn
og kvinner langt fra hverandre, og damene skal ha benyttet en
lang flanellscape. Victoriatidens damebadedrakter besto av kø,
knelangt skjørt og ankelside posebukser, og når
stoffet i tillegg var solid vevet, kan man selv tenke seg hvor
tunge draktene ble etter en stund i vannet. På 1870-tallet
begynte norske motejournaler å annonsere badedrakter: Noen
var enkle å sy og ha på seg, mens andre kreasjoner
var et sant virvar av rysjer, blonder og bånd.
I 1890-årene kom de stripete trikotbadedraktene, og
disse egnet seg langt bedre til å svømme i. Samtidig
var også synet på badende damer i ferd med å
endre seg: Badenymfene ble nemlig så modige at de vandret
åpenlyst til badehusene med håndkle og badedrakt
under armen.
Både i 1915 og 1916 la for øvrig badeutvalget
i Kristiania fram forslag om "at indføre paabud
om anvendelse av badedragt ved de kommunale bad paa Hovedøen
for badende over 14 aar, samt om bevilgning av kr. 1000 for at
anskaffe badedragter til salg og bortleie". Formannskapet
besluttet ikke å bifalle forslaget om å påby
bruk av badedrakt; for øvrig bifalt man "at badedragter
skal utleies ved badene".
Utrykte kilder i Byarkivet:
Byarkitekten, saksmapper, boks 23, Hovedøya bad
Tegningsarkivet.
Trykte kilder og litteratur:
Aktstykker for Kristiania kommune
Kristiania kommune 1837-1885
Kristiania kommune 1886-1911
"Badesaken" i St. Hallvard 1936
Ernst Bjerknes: "Små glimt fra badelivet i slutten
av 1800-tallet" i St.Hallvard 1942
Byminner nr. 2 - 1997
Ragnar Wold: "Badeliv" i Oslofjorden, bd.
3, 1939
Jan Eivind Myhre: Oslo bys historie, bd. 3 1814-1900,
Oslo 1990
TOBIAS 2/99
|