![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Sjøen for alle - stranda for fåFriluftslivet i Indre Oslofjord de siste 200 årFjorden er noe vi aner mer enn vi ser når vi vandrer rundt i Oslo sentrum. Vi må ut på den ytterste brygge for å konstatere at Oslo er en by ved fjorden. "Den sjøsyke stad som er så redd for vannet at den skjuler sitt ansikt og ikke engang vil vite noe av det friske pust fra sjøen", skrev Welhaven så tidlig som i 1841. Senere satte byen bokstavelig talt også baken til og tok knekken på livet i fjorden. Friluftsfolket har derfor blitt drevet lenger og lenger bort fra sentrum for å nyte fjordlivets gleder. Av Bård Alsvik Rundt 1800 var det grunn til å snakke om en "by-strand" i Oslo. Fra Frognerkilen i vest til Grønlikaia i øst gikk det, med unntak av i Bjørvika, en nesten uavbrutt strandlinje med lune viker, glatte svaberg og gresskledte koller _ en riviera sett med dagens øyne. Hjortnes og Filipstad var den gang små gårdsbruk hvor byborgerne hadde dyr på beite. Her snirklet det seg en kjerrevei langs stranda med utsikt mot Nesoddlandet, Bygdøy og Bunnefjorden. Akershusstranda lå på sin side øde, bare med en utstikker til den såkalte "Slottsvandbryggen". I Bjørvika, ved Tollbodene, møtte byens kvartaler fjorden med bare noen meters klaring. Bryggene var plassert planløst, uten kontakt med hverandre, og byens mange pakkhus og bryggeboder stengte byen ute fra fjorden. Øst for Akerselvas utløp, hvor bygrensa gikk, bølget imidlertid åkerlandskapet seg igjen, i flukt med strandlinja fram til Loelvas utløp og Ekebergåsens bratte skrenter. Byens farvel med sjøen Utover 1800-tallet ekspanderte havnevirksomheten voldsomt, og byens sjøside endret karakter. Nye bryggeanlegg ble anlagt foran Tollboden og Palleet, og Langkaia erobret området på vestsiden av Bjørvika. I Bjørvika dominerte trelastvirksomheten. Enorme stabler av plank lå til tørk og dannet en mur mot fjordbassenget. På 1850-tallet kom dessuten nyskapningen jernbanen, som la beslag på nye arealer ved sjøen. Østbanestasjonen ble bygget, og jernbanen kastet seg inn i konkurransen om å frakte tømmer og plank, noe som resulterte i oppkjøpet av Sørenga som opplagsplass for trelast. Også i vest var byen i ferd med å bli avskåret fra sjøen. Pipervika var en "halvt oversvømmet, illeluktende morass, hvor sjøen vasket op mot et fattigkvarter av de usleste rønner", skrev S. C. Hammer i byhistorien i 1924. Langs Frognerkilen var byen dessuten avskåret fra fjorden ved anleggelsen av Vestbanen i 1872. De siste tiårene av 1800-tallet ekspanderte havneutbyggingen ytterligere. Sjø ble til land og land ble til brygger. Bispebrygga kom først, siden Grønlibrygga, Lohavna, Sørengbrygga og Jernbanebrygga. I Pipervika ble den første Honnørbrygga innviet ved keiser Wilhelms besøk i byen i 1890, mens den Honnørbrygga som vi kjenner i dag ble anlagt på 1930-tallet. Fra 1890-årene tok persontrafikken seg opp i havneområdet. Mange oslorederier spesialiserte seg på oversjøisk fart. Det kom også igang båtruter som trafikkerte Indre Oslofjord og byer på sør- og vestlandskysten. På 1930-tallet var Oslo blitt landets største og viktigste skipsfartområde. Havna hadde for lengst vokst østover langs Bunnefjorden, hvor Grønlibrygga var blitt sentrum for eksporten av tremasse. Sørenga og Bispebrygga sto for kulltrafikken, mens Jernbanebrygga tok i mot fjordbåttrafikken og svenskebåtene til Strømstad og Gøteborg. Fra Langkaia seilte spanskelinjen, og fra Utstikker 1 og 2 gikk heholdsvis amerikabåten og englandsbåten. Her lå også kornsiloen hvor kornbåtene losset, samt båtene til De Forenede Dampskips-Selskap. På Festningskaia var det roligere. Her gikk det mindre båter, som postruta til Arendal og Kristiansand og hurtigruta til Vestlandet. Lenger vest, ved Filipstad, var sjøen blitt fast grunn etter dumping av fyllmasser. Her ble det losset sement og sand, og byens inngangsportal fra sjøsiden skal visstnok ha vært vel så stygg den gang som nå. Da bilen for alvor gjorde sitt inntog på 1960-tallet, og det da ikke bare ble fysisk umulig å nå fjorden, men også farlig, hadde byen for lengst tatt sitt endelige farvel med sjøen. Vekk fra "bystranda" Alt dette hadde ikke skjedd uten smerte for byens befolkning. Allerede på 1820-tallet hadde Selskabet for Christiania Bys vel slått et slag for folkehygiene og skjenket et friluftsbad til byens befolkning på Revieret, der Festningskaia går over i Langkaia i dag. Men ganske snart ble det klart at Bjørvika ikke lenger egnet seg som badeplass. Mot slutten av 1850-tallet måtte byens menn runde Vippetangen og innta Kontraskjæret for å dyppe kroppen i fjorden, mens kvinnene måtte ta turen ut til Tjuvholmen. Økende lyst til en dukkert i oppfriskende fjordvann kombinert med en stadig voksende befolkning, gjorde at kapasiteten på byens to fjordbad raskt ble sprengt. På 1860-tallet måtte badet på Kontraskjæret nedlegges fordi dampskipruta mellom Pipervika og Bygdøy skapte problemer. Badingen for mennene ble flyttet inn i Filipstadsvika, vest for Tjuvholmen, mens kvinnene fikk nytt bad på Vippetangen, som ennå lå nokså fredelig til. På Festningsstranda var det dessuten et privat bad samt det militære badehuset. Men ved bryggeutbyggingen her i 1897 og anleggelsen av havnebanen fra Østbanen til Vestbanen i 1907, forsvant sjøbadene langs "bystranda" for godt. Småbåtfolket seiler sin egen sjø Historien om sjøbadene kan leses mer inngående et annet sted i dette bladet. Men det var ikke bare de badende som ble presset ut fra byen. Opparbeidelsen av havna på første del av 1800-tallet hadde ført til en oppblomstring av småbåtlivet i hovedstaden. I utkanten av de mest trafikkerte havneområdene hadde båtfolket funnet plass til sine prammer og seilbåter, men rundt midten av århundret hadde antall småbåter vokst så sterkt at det ble problemer med fortøynings- og opplagsplasser. Havneutbyggingen trengte dessuten mer plass, og områdene hvor båtene lå fortøyd ble ekspropriert av kommunen til dette formålet. For å forsvare sine interesser organiserte småbåtfolket seg. Først ute var de som hadde båt i Bjørvika. I 1853 ble Norges første båtforening, Revierhavnenes Båtforening, stiftet, men havnevirksomheten presset småbåteierne bort. I første omgang ble småbåthavna flyttet ut til Vippetangen, men siden måtte foreningen gi opp tilknytningen til fastlandet og ankre opp ved Hovedøya hvor den fremdeles holder til. Også i Pipervika hadde båtfolket funnet sitt fristed. "Baadforeningen i Pipervigen" ble stiftet i 1860, men skulle komme til å skifte navn to ganger etter som den ble fordrevet fra de nære byområdene; først til Filipstadbukta, så til Frognerkilen. Erobringen av omegnsstrendene Når "bystranda" måtte gis opp som rekreasjonsområde, søkte folk utover, til øyene og Bunnefjorden, og til Bygdøy. Allerede i 1819 hadde Karl Johan kjøpt Bygdøy, blant annet med tanke på å legge den ut som folkepark. Mange fra byens overklasse la sine lyst- og piknikturer ut hit i første halvpart av 1800-tallet. I andre halvpart av århundret ble det imidlertid fart i en ny bevegelse som siden skulle vise seg å bli en "ulykke" for den som ville nyte sjølufta fra land. Begrepet "fritid" var den gang forholdsvis ukjent, og i hvert fall et knapphetsgode for den vanlige mann i gata, det vil si arbeidsfolket i byen. Henrik Wergeland skal riktignok ha benyttet begrepet allerede rundt 1840, men det var først med den lovfestede åttetimersdagen i 1919 at fritid ble et reelt fenomen for folk flest. Da ble det ledige stunder for de fleste til å hente inn krefter ved sjøen og ta seg en dukkert i det oppfriskende fjordvannet. Men allerede rundt 1920 var mulighetene for dette begrenset. Vi må tilbake til 1870-tallet for å finne ut hvorfor. Byen var nå inne i en voldsom vekstperiode, både økonomisk og territorielt. I 1878 ble byen utvidet til Skillebekk og Frognerbekken. Grensa mellom by og land ble mer og mer flytende, og nye villaområder grodde opp utenfor bygrensa. Strømmen av folk med penger mellom hendene gikk med andre ord ut av byen, til det grønne og frodige Aker, eller til Bærum langs Drammenbanen. Mange av dem som ble boende i byen, men også villaeiere i Aker, hadde stor appetitt på hva naturen kunne by på. Om vinteren, når fjorden lå islagt, var det de bynære områdene i Marka som ble oppsøkt, men om sommeren fristet fjordlivet. De mest pengesterke skaffet seg strandtomter hvor det ble reist sommervillaer. Bygdøy sto ennå øverst på lista; "Lystslottradisjonen" fra Karl Johans tid hang ennå igjen. Men også på Sjursøya, Malmøya og Langøyene skaffet de seg "sommerparadiser". Med dampbåtrute til Nesodden ble dette området attraktivt, og siden ble Fornebulandet og Snarøya trukket med. Sjursøya, som den gang ikke var en halvøy, var den første øya som ble bebygget. I 1899 var det nitten bruksnumre bare på Sjursøya, men da var også det meste av strandlinja erobret. Virkelig fart på hyttebyggingen langs strandlinja ble det en bit ut i vårt århundre. Eyvind Alnæs skrev i "Oslofjorden" (1939) om badehusene som på Nesoddlandet dannet "en påtrengende, uharmonisk krans langs fjordbredden". Badehustradisjonen hang igjen fra en tid hvor "man plasket i en slimete, tjærebredd sprinkelkum", skriver han. Men verst var det med alle gjerdene, bryggene og utsprengningene som Alnæs betraktet som symptom på eiernes trang til å dominere naturen. Lov mot "galskapen" Langs Bunnefjorden og på øyene var tilstandene de samme som på Nesoddlandet. Her ble badefolket møtt med advarende skilt med "Adgang forbudt" og "Fredlyst". Vanlige folk ble henvist til de offentlige strendene som Aker og Oslo kommune, ofte etter hard kamp, hadde fått lagt ut til allmennhetens benyttelse. Men det var trangt om plassen på gode soldager. Dessuten var det noe ufritt over det hele. På 1930-tallet snakket man om en "krise med hensyn til almenhetens mulighet for fritidsopplevelser ved Oslofjorden". I 1933 ble det derfor igangsatt et samarbeid mellom kommunene langs fjorden, velforeninger og idrettsorganisasjoner om å gi stranda tilbake til allmennheten. Et resultat av dette var opprettelsen av Oslofjorden Friluftsråd samme år. I styret satt initiativtakeren Holger Koefoed, og blant annet Arno Berg og herredsgartneren i Aker, Karl Flod. Arbeidet var blant annet rettet mot lovgiverene. Det måtte en lov til for å klarlegge allmennhetens rettigheter til ferdsel, bading og telting. Loven skulle også være et ekspropriasjonsverktøy for de offentlige myndigheter, slik at større områder kunne sikres og reguleres for friluftsliv. I 1937 kom strandloven som blant annet ga hjemmel for ekspropriasjon i områder hvor bygningsloven ikke gjaldt. To år senere ble arbeidet med en egen friluftslov påbegynt. Nå skulle ikke bare allmennhetens rett til friluftsliv sikres. De store masser av folk som søkte ut til fjord, skog og fjell, gjorde det også nødvendig med klare regler om hvordan friluftslivet skulle utøves. Krigen stoppet imidlertid arbeidet med loven. Først i 1957 kom Lov om friluftsliv som definerte hva som var innmark og utmark og som ga regler for publikums ferdsel og landsetting langs fjorden. Statens Friluftsråd ble nå opprettet, og det ble påbudt med friluftsnevnder i hver kommune. Viktigst av alt var den plikt som ble pålagt grunneierne om byggemelding og utparsellering. I 1959 kom dessuten nye ekspropriasjonsbestemmelser i Oreigningsloven, som ga kommunene større mulighet til å ekspropriere områder til friarealer og naturpark. En presset fjord Den sterke befolkningskonsentrasjonen rundt fjorden, ikke bare i Oslo, men også utover i byens nabokommuner, skapte et enormt press på friluftsområdene. I mellomkrigstiden meldte som nevnt også arbeidsfolket seg på som bruker av friluftsarealene ved byen, og en viss velstandsøkning blant folk i mellomsjiktet i samfunnet gjorde at stadig fler og fler satte båt på vannet. På begynnelsen av 1920-tallet inntok dessuten arbeiderne Lindøya, Nakholmen og Bleikøya, først med ulovlig oppsatte skur og telt, siden i legaliserte og ordnede former med kolonihyttebebyggelse. Organiseringen av hyttebebyggelsen på øyene skal visstnok ha kommet etter at de såkalte "landliggerne" hadde skapt et forferderlig leven, eller det vi på godt norsk kaller "fyllefest" på Lindøya. Etter en slik St.Hans-kveld forbød de militære myndigheter, som forvaltet øya, all ilandstigning. For å bøte på skadene, og ikke minst for igjen å kunne seile snekka si ut til Lindøya, sendte Akerselvas båtforening, som festdeltakerne hørte til, en henstilling om å få beholde hytter og telt mot at de sørget for ro og orden. Resultatet ble tre hundre hytter på Lindøya, to hundre på Nakholmen og hundre på Bleikøya. De som ikke fant sitt "sted i solen" her ute, seilte båten lenger ut i fjorden og møtte likesinnede på det som var av ledige holmer og skjær, eller på områder som var tilrettelagt for båtfolket, slik Hans Backer Fürst ga et stemningsbilde av i Oslo-fjorden (1939): "Søndag efter søndag hele sommerene frem og langt ut på høsten stimer det sammen folk fra Oslo, Aker og Bærum til dette trange sundet som byr en slik ypperlig havn. Telt ved telt kommer op, trekkspill-låt, gramofonmusikk, glad latter og hauking lyder i den stille, lyse sommernatten. Her er felleseie, ingen har mer rett en den andre, men alle som opfører sig bra har retten. Folk er sitt eget politi, og orden og renslighet hersker. Et utmerket tiltak av kommunen, et fornyelsens bad for alle de trette som kan komme vekk fra sine bakerovensleiligheter i Oslokassernene." Hadde alle hatt slik disiplin som dette båtfolket tydligvis hadde, ville det ikke vært noe problem. Men teltliv på øyene hvor "renslighet hersker" var mer unntaket enn regelen. Den gang, som nå, var folk dårlige til å rydde opp etter seg. Mer alvorlig skal ferdselen på fjorden ha vært for dyrelivet. I 1939 raste skribenten Herman L. Løvenskiold over den uvettige jakten fra motorbåter på ender og sjøfugl. Og turfolket var ikke det grann bedre: Før kunne man se grågås, gravand, sangsavaner og stokkand, "nu ligger fjorden der tom for liv året rundt, og dette gjelder særlig Bunnefjorden og det indre av Oslo-fjorden med sundene mellem øyene", fordi strandhoggere forstyrret klekkingen. Like før krigen begynte man så smått med fuglefredning av holmer og øyer, men det var i hovedsak i ytre del av Oslofjorden. Tofteholmen, sør for Hurumlandet, var som en av de tidligste naturfredninger som fant sted i Norge, fredet allerede i 1910. Fire år senere ble Østlandske kretsforening for naturfredning stiftet, men foreningen hadde liten gjennomslagskraft i Indre Oslofjord. 1951 var et vendepunkt i så måte. Da ble fuglelivet på Ulvungen fredet. På 1960-tallet kom også halvparten av Håøya under lovens beskyttelse, mens det skulle drøye til ut på 1970-tallet før man fikk øynene ordentlig opp for at fuglelivet i indre fjord var truet. Myndighetene satte da i gang en systematisk fredning av øyer og holmer. Vannklosetter til besvær At indre fjord lenge var tom for fugl er kanskje ikke så kjent, men at sjøen etter hvert ble lite innbydende med tanke på badelivet, er noe de fleste av oss husker. Man trenger ikke å ha innledet sin badekarriere tidligere enn på 1970-tallet for å ha opplevd fjorden som en "kloakkpøl". På 1930-tallet ga Holger Koefoed en skildring av hvor dårlig det var stelt med indre fjord i sitt dikt "Oslo-fjorden": Men innover mot Akers kyst blir bølgens farve mere blakk og vannet smaker mere brakk og er ei blott til lyst Må sjøen engang også her bli klar som ved de ytre skjær, så små og store her kan få en dukkert i en bølge blå, og torsk og hvitting hilses kan velkommen selv ved Vikas strand! Kjell Baalsrud kan huske hvor møkkete fjorden var I 1930-årene: "Vi sto på stupebrettet like ved Paradisbukta og måtte vente til vannflaten så ren ut før vi stupte uti. Det var tildels ganske ufyselig ting som fløt forbi". Slik hadde det vært lenge. Allerede rundt århundreskiftet oppsto det lokal forurensing i fjorden, særlig innerst, der bekker og elver gikk ut i sjøen. Svømmestevner i nærheten av byen måtte oppgis rundt første verdenskrig fordi det var direkte usunt å være uti vannet. Badefolket søkte stadig utover, mot øyene og inn i Bunnefjorden, men forurensningen fulgte etter. En viktig årsak til forurensingen, i tillegg til industrien langs Akerselva som lot spillvannet gå rett til havs, var innføringen av vannklosettene. Tidlig i vårt århundre hadde ett tusen husstander vannklosett i Oslo, på 1970-tallet 430.000. I 1900 satte kommunen ned et utvalg som avga sin betenkning over vannklosettene i byen i 1904. Utvalget var bekymret for hva vannklosettene kunne stelle istand for lokale områder av fjorden. Det ble foreslått en omordning og utbygging av byens kloakker, og det ble vurdert forsøksdrift av biologisk rensing. For å motvirke uhygieniske tilstander også på land, i boligene og i gatene, gravde kommunen et hovedanløp for kloakken ned Kongens gate. Et hundre meter langt trerør, som siden ble forkortet til 25 meter på grunn av problemer med sand og slam, sendte befolkningens etterlatenskaper ut i sjøen. Boliger utenfor bykjernene ble forsynt med septiktanker, men vannet fra disse ble ledet ut i Akerselva og andre bekker og elver, og bidro ytterligere til en forverring av situasjonen. På 1930-tallet ble forskere fra Universitetet klar over hvor alvorlig situasjonen var. I 1931 ble det bygget et renseanlegg på Skarpsno som tok unna de groveste partiklene. Under krigen kom også renseanlegget for kloakken som gikk ned Kongens gate. Men den raske byveksten og masseutbredelsen av vannklosetter etter krigen gjorde sitt til at kloakkutbyggingen kom på etterskudd. En død fjord Resultatet ble raskt synlig. Vannet ble grumsete, brunt og lite innbydende. Bunnen ble gjørmete og strendene ble overgrodd med slam og grønske. Dessuten ga fjorden stedvis fra seg vond lukt av svovel. På 50-tallet var store deler av Indre Oslofjord forurenset. I 1951 ble badeanlegget på sørsiden av Hovedøya stengt, og forskerne kunne konkludere med at det var inntruffet "drastiske endringer i fjordens dypere vannlag". Fisken døde og forsvant. Bunnefjorden hadde tidligere vært den beste plassen for reketråling, og brislingfisket hadde lokket til seg trålere langveisfra. Nå lå den øde. Aktiviteten på badestrendene endret også karakter. Før hadde unge som gamle plasket ut i vannet, men nå var det bare solbaderne som var tilbake. Fjorden var ikke lenger istand til å rense seg selv. Det trange Drøbaksundet ga mangel på tilførsel av friskt vann til det indre fjordbassenget. Bare stor og langvarig innsats fra myndighetenes side kunne redde fjorden fra å være en "stinkende pøl". Dessuten måtte det tenkes regionalt, fordi Oslo ikke var alene om å bidra til forurensningsproblemene. En ting var utslippene fra husholdningene, en like alvorlig sak var det industrien bidro med. Regionalkomitéen for Oslo-området oppnevnte derfor et utvalg som skulle vurdere vannforsyningen, avløpsvannet og renseanleggene i hele Oslofjorden. I 1954 kom også opinionen på banen. Aksjonsutvalget mot Oslofjordens forurensning ble stiftet. Året etter ble et Utvalg for vannrensing satt ned av formannskapene i Oslo og Bærum. Utvalget, som var forløperen til dagens NIVA, skulle ha ansvaret for et undersøkelsesprogram og legge fram forslag til hvordan problemene skulle løses. Fjorden tilbake til folket? I 1985 kunne Kjell Baalsrud oppsummere at fjordens helse var langt bedre enn tyve år tidligere. Både i Oslo, Asker og Bærum var det bygget nye avløpsanlegg som samlet opp, renset og slapp ut kloakken på dypt vann. Kommunene lenger ut i fjorden hadde gjort det samme. De øvre vannlagene i fjorden var blitt bedre, og folk hadde begynt å få tilbake håpet om at man igjen kunne bade i en ren fjord. I dag, 15 år etter, er målet langt på vei nådd. Oslofjorden er blitt nesten så ren en kan forlange at en fjord kan være når den er omkranset av 1/3 av landets befolkning. På gode sommerdager strømmer folk ut til Bygdøy, eller står i kø for å ta badebåtene ut til en av øyene. Fra Vippetangen kan fiskemiddagen sikres med en enkel slukstang, og småbåtfolket kan tøffe utover til lune viker og ta fjordbadet fra dekk. Men ennå er det sånn at mens andre "kystfolk" har gjennomsnittlig fjorten meter strandlinje til disposisjon, har strandfolket langs Oslofjorden bare to meter å boltre seg på. Nå er det som vi vet svært mange som sogner til Oslofjorden sammenlignet med landets kystlinje forøvrig, så regnestykket blir litt misvisende. Men med en kystlinje på over 22 mil, fra Færder i syd til Bjørvika i nord, og hvor bare en brøkdel er tilgjengelig for det store, badende publikum, så er regnestykket likevel et tankekors. Kanskje er det håp i et hengende snøre. Kommunens planer for Bjørvika kan gi i hvert fall deler av indre fjord tilbake til folket. Med litt god fantasi kan vi tenke oss en strandpromenade fra Middelalderparken og kanskje helt ut til Grønlikaia. På Fornebu har vi samme muligheten. For som det het i en privat reguleringsplan for Fornebu i 1932, før flyplassens tid: "Ja, her er det virkelig skjønt. Der er ingen forandring foregått i menneskenes sind, hva naturfølelsen angår". Kilder og litteratur: Kjell Baalsrud: Oslofjorden vårt nærmiljø, Oslo 1987 Christiania kommune 1837-1885 Knut Evensen, Ragnar Frislid m.fl., Oslofjorden _ fra Aker brygge til Færder fyr, 1992 Hindhamar, Sundt og Thomassen, Oslofjorden _ miljøutredning for indre del, Oslo 1981 Kristiania kommune, 1886-1911 Hjalmar T. Larsen (red.): Oslo-fjorden, b. 1 og 2, Oslo 1954 Per Norgren: Utparsellering av Fornebo, Oslo 1932 Oslo kommune 1912-1947 Oslo-Fjorden _ Oslo-Marka, Oslo 1939 Oslofjordkontoret, Renere Oslofjord, Oslo 1974 Georg Parmann (red.), Friluftslivet ved Oslofjorden, Oslo 1983 Plan- og bygningsetaten: Fjordby eller Havneby _ utredning om Oslo havne- og sjøside, Oslo 1997 Tore Thjømøe: 125 år i båtfolkets tjeneste, Oslo 1985 Gry Waage: Fra Konglungen til Padda, Oslo 1998 TOBIAS 2/99
|