[Oslo kommune, Byarkivet]

Dissentermenighetenes innberetninger

En betydelig del av Oslos religiøse liv skjer i dag utenfor Statskirken. En rik flora av dissentermenigheter har vokst opp gjennom et drøyt hundreår, og i de senere år har også fremmede religioner fått betydelig innflytelse. Katolikkene og metodistene var de første dissentersamfunnene som fikk noen særlig tilslutning, men etterhvert kom stadig flere samfunn. Noen har vokst seg sterke, andre har visnet bort. Utviklingen av menighetene ved århundreskiftet kan tydelig leses ut av de årlige beretningene de sendte til magistraten.

Av Leif Thingsrud

Dissenterloven av 27. juni 1891 påla prester og forstandere å sende årlige innberetninger over fødte, døde, ekteviede, utmeldte og innmeldte i menighetene til “den borgerlige Overøvrighed”. Tidligere måtte de hvert år sende fullstendige medlemslister til stiftsdireksjonen hvert eneste år.

I Kristiania ble beretningene sendt til Magistraten fra 1893 til 1921 og er bevart som en egen arkivserie. En del av materialet synes å ha gått tapt, da det mangler enkelte årganger, foruten at det er en del mangler innenfor årgangene, særlig etter ca. 1915. Dette kan imidlertid også skyldes at en del av menighetene etterhvert slurvet med innsendelsen.

Innberetningene skulle gis på et fastsatt skjema, men det var opp til det enkelte samfunn selv å skaffe seg slike. De fleste fikk tak i trykte, mens andre bare laget seg noen for hånd.

Metodistkirken - tjenestejentenes kirke

I den første årgangen finner vi beretningene fra fem "biskoplige methodistmenigheter". Til sammen hadde de 656 medlemmer, og omlag åtti av dem var innmeldt i løpet av året.

En del av de innmeldte kom tilflyttende fra metodistmenigheter i andre byer, mens omlag halvparten kom fra Statskirken. Mange av disse var "piger", altså tjenestejenter. Men pur unge var de som regel ikke, og ofte var de svenske. Ellers var det arbeidere og håndverkere som fylte benkeradene.

Mange av menighetsmedlemmene var yngre folk, og det ga som regel høye fødselstall. I 1. metodistmenighet ble det i 1893 døpt 38 barn. Menigheten hadde snaut tre hundre medlemmer.

Listene over døde, viede og utmeldte var adskillig kortere. Til sammen var 23 døde, seks par viede og et snaut titall utmeldt. Men det var mange som gikk fra en metodistmenighet til en annen, særlig i forbindelse med opprettelsen av Kristiania femte metodistmenighet, Immanuelkirken.

Katolske kirke - innvandrernes kirke

Kristianias to katolske menigheter, St. Olav og St. Halvard, var også nøye med innberetningen. Den førstnevnte kunne i 1893 melde om 382 medlemmer. 61 hadde kommet til i løpet av året, mens 28 var flyttet bort.

Listene over "Optagene i menigheden" viser her et ganske annet sosialt sjikt enn hos metodistene. De norske var i klart mindretall, og de var butikkjomfruer heller enn tjenestejenter. Disse konvertete i de fleste tilfellene fra Statskirken.

Det meste av veksten skyldtes imidlertid innvandrere, og i 1893 finner vi flest tyskere, østerrikere og italienere. Blant disse er det flere gipsmakere, en porselensmaler, en emaljemaler, en kokk, to siselører, fire konditorer og en baker. En fransk greve og hans familie finner vi også. Charles d’Hericourt kom nemlig til byen som fransk generalkonsul.

Snekker Karlsen fra Eidsvoll med kone og to små barn var dermed ganske atypisk, selv om det i den andre katolske menigheten, St. Halvard, var en del arbeidsfolk.

Tre jødiske menigheter

De to eldste jødiske menighetene i Kristiania ble opprettet i 1893. Først ute var "Det Mosaiske Troessamfund" som startet sin medlemsregistrering 1. september med 104 medlemmer. Denne menigheten var liberal i motsetning til "Den israelitiske menighed", hvor de første innførslene er datert 15. november. Den hadde fra starten 52 medlemmer.

De voksne i de jødiske menighetene var med noen få unntak født i Russland, mens barna var født i Sverige eller i Kristiania. Bakgrunnen for menighetsopprettelsene var en strøm av jødiske flyktninger fra Russland og Baltikum til de nordiske land. Fra før hadde det bare vært et fåtall jøder i Kristiania.

Et tredje jødisk samfunn, kalt "Israels menighet", ble opprettet i mai 1901, men denne eksisterte bare noen få år. Etter 1908 er det bare bevart innberetninger fra det mosaiske trossamfunn. I 1917 ble det på nytt opprettet en konservativ jødisk menighet, og den hadde synagoge i Calmeyers gate helt fram til siste krig.

I 1903 ble det også startet en "Israels ortodokse menighet", men den ble aldri registrert som trossamfunn og gikk raskt i oppløsning.

Noen kommer, noen går

De andre registrerte kristne menighetene som fantes i Kristiania i 1893 var "Den første Syvende Dags Adventistmenighed", den engelske St. Edmund-menigheten, "Den evangelisk lutherske Frimenighed" og "Den katholsk apostoliske menighed". I tillegg fantes det også en baptistmenighet, "Tabernaklet", men denne synes ikke å ha vært registret.

Frikirken oppgir ikke noe medlemstall, men når 38 barn ble døpt og 35 ble opptatt, er det klart at det var en stor og voksende skare. De nye folkene representerte også en bredt samfunnsspekter; kjøpmenn og studerte folk ved siden av arbeidere og tjenestefolk. Litt avgang var det også. Ei tjenestepike bosatt i Hamar ble "udelukket af Menigheden for ukristeligst Liv", men ellers var det folk som flyttet eller som gled ut på annen måte.

De kristne dissentersamfunnene vokste etterhvert både i antall og størrelse. I 1896 kommer Broderskapets menighet, en unitarkirke, til. Og i 1904 har vi den første innberetningen fra "Kristi Menighet". Men dette samfunnet i Kjølberggata hadde nok eksistert noen år forut også.

Unitarene forsvinner i innberetningene etter 1908, og adventistene sluttet å sende inn beretninger etter 1901. Men det betyr nok bare at de brøt samkvemmet med myndighetene, ikke at menigheten var oppløst. Fram mot første verdenskrig kom også den første pinsevekkelsen, men de forsamlingene den avfødte sendte aldri inn noen innberetning.

Et samfunn som ble helt borte er den katolsk apostoliske kirken. Fram til århundreskiftet var det en voksende menighet i Kristiania, og kirkebygget i Thor Olsens gate var blitt innviet i 1891. Samfunnet hadde også menigheter i Bergen, Stavanger, Kristiansand, Larvik og Drammen.

De "katolsk apostoliske" var imidlertid overbevist om at endetiden var nært forestående, og den var også organisert med det for øye. Når så tiår på tiår gikk uten at verden gikk under, raknet organisasjonen. Kirken i Thor Olsens gate ble lenge brukt som lager inntil det for omlag ti år siden ble solgt til den gresk ortodokse menigheten.

Ubrukt kilde

Dissenterinnberetningene i Byarkivet har så langt fått ligge i fred for forskerhender. Skjemaopplysningene finnes også i menighetenes kirkebøker, og disse er, på samme måte som statskirkens bøker, avlevert til Statsarkivet.

Av og til ligger det ved noe korrespondanse og bilag, som for eksempel fødsels- og utmeldingsattester fra Statskirken. Dessuten kan materialet, med sin konsentrerte form – åtte arkivbokser, gi rent praktiske fordeler for den som skal studere byens dissenterliv nærmere.

TOBIAS 4/98