![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Fattigforsorgen var opprinnelig en vesentlig frivillig sak. De fattige fikk dels forpleining i hospitaler og stiftelser, dels fikk de sitt i almisser. På 1630-tallet begynte fattigvesenet å drive et fattighus utenfor vollporten, men i 1660 samlet man inn penger til et nytt fattighus innenfor Lille vollport. På 1700-tallet ble fattigomsorgen langt bedre, fordi Sagbanken fattighus og Peder Michelsens enkestue ble opprettet. I 1850-60 årene ble fattiglemmene herfra flyttet til det nye anlegget ved Krohgstøtten. I 1928 var enkestuen og Sagbankens fattighus havnet på Adamstua.
Av Grethe Flood
I 1630 ble Christiania hjemsøkt av pest, og det var især fattigfolk som ble smittet av denne sykdommen. Da pesten var over, begynte fattigvesenet å drive et fattighus som lå utenfor vollporten ved dagens Stortorget. Før den tid må det vært et slags fattighus i Gamlebyen, selv om det i regnskapene fra de første årene omtales dette som en "sykestue". Fattigvesenets regnskaper tyder på at fattighuset var i bruk så sent som i 1637, for da bodde fremdeles Karen Dynissis og Marte Sakariasdatter der.
Antallet lemmer i fattighuset ved vollporten varierte mellom 12-13. De nødlidende fikk fast åtte skilling i uka til mat. I tillegg sørget man også for lemmenes åndelige velferd gjennom høytlesning og regelmessige andakter.
Det kan ikke ha vært særlig stas i fattighuset, for allerede i 1660 satte man i gang en innsamling til et nytt hus som fikk tomt på nedsiden av Dronningens gate, innenfor Lille vollport. Man har med sikkerhet gått ut fra at dette er den samme gården som fra begynnelsen av 1700-tallet kalles "Det gamle Fattighus". Fattighuset utenfor vollporten er tydelig blitt revet, om ikke helt, for i 1664 bodde Rasmus skolemester der.
"...dette meget Gudelige Verk"
Ved inngangen til 1700-tallet var fattighuset innenfor Lille vollport det eneste av sitt slag i hovedstaden. Men forholdene endret seg snart. I 1705 ble et fattighus på "Saugbanken" oppført etter initiativ fra den danskfødte stiftsprosten Jakob Lodberg, som reagerte på de forferdelige forholdene for de nødstedte i byen.
I sine nedtegnelser fra 1720-årene gir stiftsprost og senere fattigforstander, Andreas Hoff, en levende skildring av hvordan Jakob Lodberg "udj sin tiid [fornam]...hvorledes adskillige Krøblinge og ælendige Mennisker lode sig bære omkring på Gaderne fra Dør til Dør, og endeel saa got som undertiden Huusvilde leed megen Kummer og Nød, særledis om Vintertider". Men Gud lot "tee sin Kraft i mange Hierter", slik at folk skrev inn sitt navn og løfte i en bok om hva de ville bidra med både til fattiglemmenes underhold og til oppførelsen av et fattighus. Deretter, fortsetter Hoff, "blev dette meget Gudelige Verk begyndt, og et Huus opbygt paa det Stæd som kaldes Saugbanken, og der udi indrættet 2de store Stuer, samt et Køken og et Kammer oven paa, og blev samme Huus fuldfærdiget Anno 1705. Michaelis Dag og blev kaldet Christianiæ Ny. Fattig Huus".
Sagbankens fattighus ble straks besatt med 60 nødlidende lemmer. Det ble ansatt en person som hver morgen og kveld skulle holde sang og bønn for de fattige samt hver søndag skulle lese av Sal. Brochmans postill. Stiftsprost Jacob Lodberg ble fattighusets "Inspection og Direction".
Et "heel brøstfeldigt" fattighus
Stiftsprost Jacob Lodberg ble allerede i 1707 sogneprest i København og siden biskop på Fyn. Hans etterfølgere, som også var stiftsproster, hadde ingen lett oppgave i å holde stiftelsen i drift. Under den store nordiske krig 1709-20 sank de innsamlede beløpene sterkt, og 10-12 mottok almisser. Men i årene etter ble forholdene bedre.
I 1718 kom nevnte Andreas Hoff til Kristiania og ble Sagbankstuens nye forstander. I følge hans egne notater fant han fattighuset "heel brøstfeldigt, formedelst Veggene vare aabne, Gulvet siunket og stoore Sprekker der udj samt Grunden under Gulvet meget bortfaldet og andet meere saa det var høj tiid at der ble tænkt paa dets Reparation". Han fikk derfor satt ut "Bækkener" foran dørene til Vor Frelsers Kirke, og til sine store glede la folk igjen så mye penger, at det var mer enn det som trengtes for å sette fattighuset i stand.
Andreas Hoff arbeidet ivrig for fattighuset på Sagbanken. Han forandret etter hvert mening om at stiftsprosten skulle være eneste leder, og det endte med at stiftelsen fikk en direksjon som besto av stiftsprosten, slottspresten på Akershus og byfogden. I statuttene som fikk kongelig approbasjon 6. desember 1729, stilte han dessuten store krav til sine etterfølgere.
Et liv i trangboddhet
Som vi ser var dette en stiftelse av ganske andre dimensjoner enn "Det gamle Fattighus". Fattighuset på Sagbanken gikk for øvrig under flere navn: Det nye fattighus, Vaterlands hospital, det store fattighus på Sagbanken.
Av navnet på fattighuset ser vi at det lå nede på Sagbanken. Tomta lå på hjørnet av Vognmannsgata og Store Strandgate, omtrent der nedgangen til Jernbanetorget T-banestasjon er idag. Huset var en langstrakt tømmerbygning på halvannen etasje. Man kom inn i en romslig forstue, og på hver side lå en stue - den østre og den vestre. På baksiden av forstuen hadde man så kjøkkenet.
I 1729 ble hele bygningen panelt og overstrøket med tjære og brunrødt, stikk i strid med brannforordningen av 1714. Vinduskarmer og rammer ble oljemalt med "Mine og Sølvgielt". Slik sto fattighuset til 1762, da det ble malt med dodenkop, og i begynnelsen av 1760-årene ble også blyglassvinduene byttet ut med tresprosser.
Selve innredningen i fattighuset var nok svært enkel. Fra opprinnelig 60 fattiglemmer sank antallet til 55-56, og i 1772 var det 52, da det ble foretatt en ominnredning. I 1801 bodde det 26 fattiglemmer i den vestre stue og 24 i den østre stue, til sammen 50. Av disse var bare fire, muligens fem (noe usikkert om navnet Jonine skal være Jochum) menn, og mange av lemmene var enker i alderen 49-81 år. Eldste kvinne var 90 år, og det fins også en enke uten alder. Johan Christian Hygen, 54 år, var leser ved fattighuset.
I hver stue var det 26 lukkede senger, og menn og kvinner lå om hverandre i samme stue. De som ikke hadde seng, lå på slagbenker. I 1778 ble det laget nye senger, og samtidig besluttet man å få det lysere i stuene ved at man plasserte sengene langs etter vinduene i to rader. Trangt om plassen ble det i allefall, med 26 senger på 72 kvadratmeter, - så også i den stua hvor det hadde vært 29 lemmer, og hvor enda ovnen måtte ha sin plass.
Hjulmakerens enkestue
Omsorgen for de fattige ble ytterligere bedret da Peder Michelsen i 1734 grunnla et fattighus eller en "Enkestue". Han var født 1691 i Torpa i Nordre Land, men flyttet til Christiania og fikk borgerskap som hjulmaker. I 1734 skjenket han en bygning og tomt på Sagbanken til bruk for fattige, nødlidende mennesker. Om årsaken til opprettelsen til stuen sier han i sitt donasjonsbrev: "Som paa dette Sted findes saa stor Mængde af fattige nødlidende Mennesker at de tvende her oprettede Fattighuse ikke kan forslaa eller have sted for dem alle." I gavebrevet sies det for øvrig ingenting om at stiftelsen skulle være forbeholdt enker, men alt i 1737 ble den omtalt som "Enkestuen".
Fra begynnelsen hadde stiftelsen ingen kapital, og Peder Michelsen fikk selv ikke større anledning til å samle inn noe: Han døde ved juletider i 1736. Det var visstnok hans svoger Rasmus Palludan, med hjelp av enkestuens første forstander, Lars Demin, som nå tok seg av stiftelsen. I 1737 hadde stiftelsen en kapital på 260 riksdaler. I 1743 kom Rasmus Palludan tilbake fra København som stiftsprost, og ble dermed enkestuens første øverste leder. Han fikk også kapitalen til å vokse. De første betydelige donasjoner kom ca. 1750, og enkestuen hadde da en fast kapital på over 2200 riksdaler som kunne settes på rente.
Avhengig av gode velgjørere
I 1763 overtok dr. Otto Holmboe embetet, og han fant da stuen ganske forfallen. Holmboe og hans svoger, kjøpmann Christian Ancher, samlet inn penger til reparasjon av enkestuen. Selve bygningen, som lå oppe ved Vognmannsgata, var et tømmerhus på halvannen etasje. Tomta gikk helt ned til sjøen, og dette gjorde at man stadig måtte fylle på stein og reparere plankeverket.
Huset ble satt i stand, og Christian Ancher betalte hoveddelen av regningen. Han var i det hele tatt enkestuens store velgjører, og i enkefruens gavebrev forbeholdt hun og hennes barn seg retten til å innsette to lemmer som hadde bodd eller tjent i byen noen år. For øvrig håpet hun at ukepengene kunne økes til 18 skilling og kanskje en ekstra skilling til dem som var ekstra syke eller fattige.
Da Holmboe døde i 1773 var kapitalen økt til nesten 4900 riksdaler, og enkestuen var kommet inn i vedvarende gode forhold. Hans etterfølger var stiftsprost Lomholtz, og enkestuen var på mange måter hans "hjertebarn". Kapitalen vokste, ukepengene økte gradvis, og man var i stand til å utvide.
Fra Sagbanken til Krohgstøtten
I 1850-årene kom jernbanen, og dermed gikk Sagbanken over fra å være en "avkrok" til å bli et sentrum. I 1851 vedtok bystyret at byens sivile sykehus skulle rives og tomten avgis til anlegg av Jernbanetorget. For også å sikre seg den øvrige verdifulle grunnen på Jernbanetorget, hvor Sagbankens fattighus og Peder Michelsens enkestue samt stiftelsen Carl Johans Minde lå, måtte man skaffe plass for fattiglemmene et annet sted. Dette "annet sted" ble det nye anlegget ved Krohgstøtten, som ga plass til i alt 257 fattiglemmer. Enkestuen og Sagbankens fattighus fikk hver særskilt plass i første etasje.
For Sagbanken fattighus har Byarkivet fortegnelse over fattighusets lemmer og regnskap fra 1878-1961. I 1878 huset Østre og Vestre avdeling i alt 49 lemmer, alle kvinner, og ved utgangen av 1883 var det 54 lemmer i fattighuset.
Tre bind med regnskapsbøker fra Peder Michelsens enkestue for årene 1879-1954 inneholder både regnskaper og oversikt over antall lemmer. Et blikk på året 1899 viser at enkestuens fire stuer huset bare kvinner, "Enker" og "Piger", de fleste født i 1820-årene. To kvinner er strøket av listen pga. dødsfall, og den eldste, f. i 1810, er strøket fordi hun er satt ut i forpleining. Det gir i alt femten fattiglemmer, de fleste født i Kristiania, men her fins også kvinner født i Aker, Fredrikstad og Lyngdal. I 1906 har forstander Arntzen notert at antallet beboere var redusert til 14, og at dette var skjedd med "Stiftsprostens Billigelse efter Forslag fra Bestyrerinden, af Hensyn til Beboernes Helbred, fordi Ovnenes og Vinduernes Beliggenhed gjør det ønskeligt, at der i Stue II og IV ikke anbringes flere Senge end henholdsvis 5 og 3 mod i tidligere Tider 6 og 4".
"De Gamle Venner"s koloni
Da Kroghstøtten sykehus trengte plass til utvidelse, ble det på kommunens ekstraordinære budsjett for 1926-27 avsatt kr 240 000 til en ny bygning for stiftelsene. I henhold til formannskapets vedtak av 11. mai og 27. juni 1927 ble det tillatt å anvende inntil kr 215 000 til innkjøp og innredning av tre hus i foreningen "De Gamle Venner"s koloni ved Adamstuen. Stiftelsene flyttet inn i november 1928, enkestuen med adresse Skogsveien 7, Sagbankens fattighus med adresse Kirkeveien 163 og 165. I 1947 ga stiftelsene plass til 40 eldre trengende kvinner, som der fikk fritt hus med lys og brensel.
Andre fattighus i Kristiania
Fattigvesenet hadde også andre institusjoner i Kristiania: Voldens stue som lå på hjørnet av Rådhusgata og Akersgata, Pipervikens stue i Vinkelgata med tomt mot Bakkegata, Hammersborgs eller Møllergatens stue i Møllergata 46, Bergfjerdingens stue og "Alderdoms Hvile" som lå i en av arbeidsanstaltens bygninger med egen utgang til gata. Alle lemmene i disse ble i 1861 overflyttet til den nye fattigstuen på Krohgstøtten, hvor de ble plassert i den delen av bygningen som ikke huset lemmene fra Sagbankstuen og enkestuen.
Etter overflyttingen ble de gamle stuene dels solgt, dels revet, med unntak av Møllergata 46, som fortsatt tilhørte fattigvesenet og ble benyttet dels som lasarett, dels som filial av byens sykehus. Imidlertid bestemte bystyret allerede i 1863 at den delen av fattigstuebygningen på Krohgstøtten som vendte mot Fjerdingen, skulle tas i bruk som sykehus. Etter dette var det bare plass for 62 fattiglemmer foruten Sagbankens fattighus og Peder Michelsens enkestue.
Kilder:
Utrykte (i Byarkivet):
Sagbakkens fattighus:
Fortegnelser over lemmer og Regnskap, 1 bd. 1878-1961
Sagbakkens fattighus: Journal 1856-1887.
Årsregnskaper. Peder Michelsens Enkestue. 3 bd. 1879-1954.
Trykte:
Christiania kommune 1837-1886 (Christiania 1892)
Oslo kommune 1912-1947 (Oslo 1952)
Arno Berg: "Peder Michelsens Enkestues tohundreårs jubileum"
i St. Hallvard, bind 12 (Oslo 1934).
Oslo bys historie bd. 2 (Oslo 1992)
Folket i Oslo 1801 (Oslo 1950).
TOBIAS 4/97