Om retten til å bli glemt

På Nordisk Arkivkonferanse i Trondheim i august holdt Datatilsynets direktør Georg Apenes innlegget "Retten til å vite - retten til å bli glemt". Apenes valgte særlig å fokusere på at personvernet også skal gjelde for avdøde personer, og at den beste måten å sikre dette på er å slette personsensitive opplysninger.

Kommentar ved Anne Marit Noraker

Apenes mente at personsensitive opplysninger kun skal benyttes til det formål de er innsamlet for og at de deretter skal slettes. Særlig var han opptatt av å sikre personvernet til avdøde mennesker. Dette fordi sentrale taushetspliktregler beskytter personsensitive opplysninger i begrenset tid; seksti til hundre år, avhengig av innholdet.

Anstendighet til hinder for forskningen?

Apenes mente at sletting av personsensitive opplysninger derfor er den eneste garantien for at avdøde mennesker skal slippe og få "forkludret" sitt ettermæle. Han nevnte biografiforfattere som bringer intime detaljer om henholdsvis Alexander Kielland, Olaf Bull og Edvard Munch. Detaljer som forfatterne har tilegnet seg ved å lese private brev og pasientjournaler. Forfatterne bringer opplysninger som Apenes mente har lite med deres kunst å gjøre og som vi i dag iallfall ikke har "krav på å få vite", slik mange forfattere ofte uttrykker det. Apenes fordømte denne typen "mangel på alminnelig folkeskikk", og sammenlignet deler av biografiforskningen med "gravskjending" og "mangel på anstendighet".

Apenes appellerte til våre følelser. Vi ønsker vel alle å øve en viss kontroll over eget ettermæle. Har vi noe å skjule, en "hemmelighet", noen legebesøk eller en promillekontroll, noe vi ikke vil at barnebarna skal få greie på, så betyr det mye for oss at uvedkommende hindres innsyn i dette materialet. Mange brenner sine private brev og dagbøker av samme årsak. "Så har da også ofte anstendigheten vært til hinder for forskningen", sa Apenes.

På dette grunnlaget er det Datatilsynet også vil slette offentlige arkiver, som psykoseregistre og pasientjournaler, slik at de registrerte skal kunne bli glemt.

Vi er alle enige om at personvern er viktig. Apenes' innfallsvinkel var likevel noe ensidig og teoretisk vinklet. Med utgangspunkt i daglig erfaring tror jeg det er viktig å møte denne problemstillingen på en annen måte enn bare å si at alt personsensitivt materiale skal slettes.

Enkeltpersoners rettigheter

En av de viktigste hensiktene med arkivskaping er å dokumentere interesser og rettigheter til enkeltpersoner. For mange vil det være aktuelt å søke innsyn i saker som for eksempel gjelder overgrep på dem selv, og i enkelte tilfeller også nære slektninger. Retten til innsyn er også sentral i Datatilsynets personvernteori; uten innsyn - intet personvern. I Oslo kommune har vi opplevd få skandaler som vedrører personsensitivt materiale som er bevart. Det finnes derimot mange enkeltpersoner som opplever det som en skandale at materiale er blitt slettet.

Man kan spørre seg om hvor lenge materialet bør dokumentere enkeltpersoners rettigheter og interesser. Dette er et viktig spørsmål, men vanskelig å gi et entydig svar på. Etter min mening er det ikke nødvendigvis en grense ved den registrertes død. Det finnes mange eksempler på etterkommere som opplever det som avgjørende for egen selvforståelse og identitet å få innsyn i dokumentasjon som for eksempel gjelder foreldrenes livssituasjon. Barn av for eksempel tatere/reisende søker stadig om innsyn i materiale som gjelder taternes fortid. Skal man ta fra dem denne muligheten?

Strengere krav til forskningen?

I tillegg til å verne om enkeltmenneskers rettigheter, er det viktig å ta vare på personsensitivt materiale av hensyn til forskningen.

Forskning i personsensitivt materiale har fortalt oss mye om utvikling av menneskesyn og behandling av minoriteter. Uten denne typen forskning ville vi ikke ha slik kunnskap. Et eksempel på dette er den nylige gjennomgangen i Østerrike av pasientjournaler for å avdekke hva som egentlig skjedde før og under krigen. Forøvrig ville det være umulig å skrive medisinsk historie uten denne typen dokumentasjon.

Det er viktig å sette etiske krav til forskernes bruk av personsensitivt materiale, ved å skille mellom hvilke personsensitive opplysninger som har noe å gjøre med en kunstners forfatterskap og hvilke opplysninger som ikke har det. Vi bør alle ha et ansvar for å unngå ukebladlignende forskningsresultater som følge av dårlig etikk eller mangel på forutsetninger til å tolke et materiale. Useriøs forskning kan tvinge frem enten strengere og mer langvarig klausulering eller sletting - til skade for seriøse forskere.

TOBIAS 4/97