![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
26. januar 1887 opptok Kristiania fattigvesen forhør over tjenestejenta Marthe Jonasdatter Kjelback. Hun lå på fødselstiftelsen, på en av friplassene fattigvesenet hadde der. Funksjonæren noterte i protokollen at hun var
"...født 11.11.53 i Glava Socken i Wermland af Foreldre Husmand Jonas Kjelback og H. Anna Karlsdatter. Konfir. sammestads. Efter konfirmationen reiste hun til Norge, hvor hun siden stadig har opholdt sig. Her i Byen har hun uden Afbrydelse været siden 1873, deraf senest hos Kjøbmand Ruud i Akersgd. 1 1/2 Aar, hos Apoteker Knudsen, Oslo 1 Aar til 7. Mai 86 og har siden boet i Rusløkvn. 26 og i nuv. Bopæl Karl 12s Gade No 21, begge Steder hos Marie Olsen. (...) Barnef. Styrmand Anton Tvedkjær fra Fredrikshald og frygtes nylig forlist i Kanalen."
Av Leif Thingsrud
Slike hjemstavnsforhør av fattigklienter var ren rutine. I løpet av året ble det i fattigvesenets hjemstavnsregister ført inn over fire tusen personer, noen rett nok to ganger, men av byens ca. femten tusen fattigunderstøttede var godt over tredjeparten registrert der. En annen tredjedel var "bipersoner", det vil si familiemedlemmer som ble hjulpet sammen med "hovedpersonen" i familien. Og den siste tredjedelen var varig understøttede, både utsatte barn, eldre og sinnsyke, samt gamle folk og enslige mødre som var blitt tilstått sitt faste naturalie- eller pengebidrag.
Hjemstavnsforhørene ble vanligvis tatt opp ved første gangs understøttelse, som ofte skjedde når folk ble syke og lagt inn på hospitalet - eller de sto med en lege- eller apotekerregning de ikke kunne betale. I mange tilfeller var det også arbeidsløshet som gjorde at man "... fremstillede sig som hjælpeløs" på fattigforstanderens kontor. Kvinner som søkte friplass på fødselstiftelsen var også en betydelig gruppe, og de fleste av disse var, som Marthe fra Glava, ugifte tjenestejenter som hadde havnet i "uløkka".
Mange var innom fattigkassa en enkelt gang, andre måtte komme igjen og igjen, og havnet i registrene år etter år - og med etterhvert ganske fyldige tilføyelser til det opprinnelige forhøret.
Bakgrunnen for forhørene var bestemmelsen i fattigloven om at den fattige skulle understøttes på sitt hjemsted. Og dette ble definert som den "fattigkommunen", dvs. det fattigstyre-distriktet, hvor vedkommende sist hadde bodd sammenhengende i minst to år. I perioden 1845 til 1863 var denne perioden tre år. Og for utlendinger gjaldt en bestemmelse fra sommeren 1886 av, at de måtte ha fem års opphold i riket for å få hjemstavnsrett.
Fattigvesenet kunne ikke nekte å hjelpe fremmede i nød, men de krevde utgiftene refundert av hjemstavnskommunen, og de kunne, dersom det ble ansett mest hensiktsmessig, sende klientene hjem. Når det gjaldt utlendinger hadde man avtaler med flere land, deriblant Sverige, Danmark og Tyskland, men ellers ble langveisfarende, i likhet med fanter, refundert over statskassen. Men antallet understøttede som ikke hadde hjemstavn noe sted var ytterst lite.
Marthe hadde bodd tretten år sammenhengende i Kristiania, så Fattigvesenets direktør måtte bare notere "B.t.", Byen tilhørende, i margen på henne.
Hjemstavnsforhørene fra Kristiania fattigvesen, som er bevart for perioden 1878 til 1930, fyller i alt 234 bind med inntil 330 sider i hver. Når det gjennomsnittlig er to - tre innførsler pr. side, kan vi bare grovt anslå at det totale antallet forhør ligger i nærheten av 150 000 - etthundreogfemti tusen. For andre kommuner, som var mindre preget av innflytting, er selvsagt materialet mye mer beskjedent.
Hjemstavnsregistrene gir oss anledning til å studere rekrutteringen til de laveste sosiale lagene i Kristiania i form av tall og tabeller. Selve hjemstavnsforhørene gir oss anledningen til å følge enkeltpersonene, om ikke fra vugge til grav, så fra vugge til fattigvesenets kontor. Opplysningene kan variere fra "har altid boet hos sine Forældre indtil hun kom hid til Byen sist Nytaar" til lange opplistinger av adresser og arbeidsgivere - i og utenfor byen. Kilden er med andre ord unik til personalhistorie for de lag av samfunnet som ikke står omtalt i de tradisjonelle bygdebøkenes gards- og slektshistorier.
Marthe fikk sin friplass, og i mai samme år fikk hun fire kroner til opphold og gratis medisin av fattigforstanderen i 5. krets. Mer ble det ikke notert, og hvordan det gikk videre med Marthe og barnet hennes kan fattigvesenets kilder ikke hjelpe oss med.
TOBIAS 4/97