![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Av Terje Bergersen
Bruken av gips i forskjellige former var kjent allerede i antikken, men hadde vært glemt i mange århundreder før den ble gjenoppdaget ved noen klostre i Lucca-området i Italia tidlig i renessansen.
Gipsen brennes ved forskjellige temperaturer, alt etter hva den skal brukes til, og anvendelsene var mange. Den ble brukt til figurer, til dekorasjoner på vegger og tak, som "grunning" for veggmalerier, og den hardeste kvaliteten som gulvbelegg. Brukt til interiørdekorasjon kalles det ofte stukk, hvilket har gitt den norske yrkesbetegnelsen stukkatør.
Blant de som arbeidet med gips hadde stukkatørene størst prestisje. Derpå fulgte de gipsmakerne som stort sett levde av å støpe figurer av de forskjelligste slag, gjerne med en overvekt av støping på vinterstid og salg på sommeren. Nederst på rangstigen kom gipsfigurselgerne, som fartet rundt på gater og torv og solgte varene sine, eller snarere oppdragsgiverens varer. De kunne nesten like gjerne selge leketøy eller reise rundt som gatemusikere, og da var de like ille stilt som lirekassedreiere, som politiet nærmest betraktet som tiggere _ og behandlet deretter.
Gipsarbeidet var imidlertid forbundet med en ikke ubetydelig helserisiko. Gipsstøvet som ble pustet inn, tettet etterhvert igjen lungene, og det er ikke lenge siden man første gang fastslo slike sammenhenger mellom arbeidsmiljø og fare for en tidlig død.
Liten del av stor strøm
I likhet med resten av Europa hadde Italia en befolknings-eksplosjon i forrige århundre. Dette førte til en utstrakt emigrasjon, faktisk den største i Europa. Siden Italia ble samlet i 1870 har mer enn tolv millioner utvandret til andre land, flest til U.S.A.
Norge var for kaldt til å trekke til seg de store mengder fra Italia, men noen hundre har de vært, i stor grad konsentrert om folk som hadde å gjøre med fremstilling av gips og bearbeiding og omsetning av dette, samt omreisende musikanter og lirekassedreiere.
Fra gipsarbeider til begravelsesbyrå
Den første gipsmaker vi med sikkerhet kjenner i Kristiania er Mateo Pisani. Han kom til byen i 1821, og var opprinnelig fra Lucca, 15 km. fra Pisa. Han flyttet senere til Bergen.
Den mest kjente gipsmaker-familien i Kristiania ble i stedet Guidotti, kanskje for en stor del på grunn av Olaves Pedersens kjente vise. "Gibsarbeider Gidottie" dukker første gang opp i lignings-protokollen i 1831 med bopel i bydelen "Saugbanken og Waterland". Han betaler da én speciedaler og én skilling i fattigskatt. I Christiania Veiviser fra 1838 finner vi "Guidotti, Gibs-støber, Store Vognmandsgaden 297."
Hver for seg og som Brødrene Guidottis Gibsmageri, kan vi følge familien i Christiania i flere generasjoner. Siste gang de står oppført som gipsmakere i Kristiania Adressebok er i 1892. Men da er allerede Guidottis Ligtøi- & Ligkistefabrik godt igang med sin virksomhet, noe som fører videre til dagens Guidottis Begravelsesbyrå.
Lokal bygge-boom var magnet
Det var først under den store byggeaktiviteten i Kristiania på 1880- og 1890-tallet at antallet gipsmakere virkelig ble stort. Dette har antakelig også sammenheng med at det etterhvert ble mulig for større befolkningsgrupper å få en bolig med stukk i taket.
Det finnes ingen folketellinger som kan gi oss noe eksakt antall, men det kan være rimelig å anslå at det på det meste var et par hundre gipsmakere i Kristiania. Mange av dem som kom nordover var ungkarer, svenner og unge mestere på jakt etter arbeid. Fikk de først et lengre arbeidsforhold, fant de også gjerne en ektefelle på stedet. Ifølge en svensk undersøkelse var flertallet av gipsarbeiderne der kommet fra nord-Italia, men en overvekt på fjellandsbyer i Lucca-området. I den grad folketellingene i Kristiania oppgir nøyaktig fødested, synes det samme å være tilfelle her.
Etter krakket i 1899 reiste mange av dem videre til andre land, spesielt til Sverige eller tilbake til Italia. Stockholm og Gøteborg hadde større italienske miljøer, som var lette å søke til når det ble dårlige tider i Norge. De som var gift i Norge ble lettere værende, selv om de fikk noen magre år rett etter århundreskiftet.
De fleste italienerne som kom til Norge, var innom Kristiania, men det er en annen by som mer enn noen annen ble preget av deres håndverk. Da Ålesund ble gjenoppført etter brannen i 1904, bidro italienske stukkatører til å gi byen den Jugendstilen som er blitt dens særpreg.
I Kristiania hadde de første gipsmakerne adresser på østkanten; Grønland, Tøyen og Kampen. Men med tiden etablerte overraskende mange seg i sentrum og på vestkanten. De var heller ikke mange nok til å danne noen form for ghettoer, selv om enkelte gårder kunne ha et ikke ubetydelig italiensk innslag.
Gipsmakerne gjorde det stort sett bra, skal man dømme etter ligningsprotokollene. Men med et fag som ble opplevd som støvete og med fare for lungeproblemer, må man regne med at tradisjoner og arv av fag fra far til sønn etterhvert ble vannet ut. I efterkrigstidens byggerier var det heller ingen plass for "unødvendig krimskrams", og på et tidspunkt så det ut til at gipsmaker/stukkatør-faget skulle dø ut. Denne utviklingen har snudd seg, og det er igjen et noe større antall firmaer å finne på de gule sidene, men ikke lenger noen med italienske navn.
Utrykte kilder:
I Oslo byarkiv:
Kommunale folketellinger for Kristiania
Ligningsprotokoller for Kristiania
Trykte kilder:
Christian Catomeris: Gipskattor och positiv, Stockholm 1988
Kristiania adressebok
av Olaves Pedersen
(Alfred Sinding-Larsen)
utdrag
Jeg er en Fatti'gut fra Vika,
aa Far min, han er Ærbesmand;
aa inte No'en ska' bli rik a'
di Smuler, han fortjene kan.
Aa jeg, jæ gaar for Guidotti
me' Dokker uta' Gips aa Ler;
i fire Maaner har jæ gaat, Di
paa Hue me' dom, som Di ser.
Ja Guidotti, han kan støpe
i baade Gips aa Potteler.
Naa maa Di vær' saa snil aa kjøpe
de Penaste ta de, Di ser.
For hvist jæ stakkars Gut fra Vika,
naar him jæ kommer, inte har
tjent Penger, saa faar jæ en Fik a'
baade Guidotti aa'n Far.
TOBIAS 4/96