[Oslo kommune, Byarkivet]

Beslagleggingen av jødisk eiendom under krigen

Byarkivet med kilder for Skarpnesutvalget

Oslo byarkiv har fått i oppgave å bistå Skarpnesutvalget med opplysninger fra det eldre arkivet etter Oslo overformynderi. Utvalget skal kartlegge beslag av jødisk eiendom under 2. verdenskrig, og ønsker en gjennomgang av myndlingsregnskapene for jøder som forsvant eller ble drept i Tyskland under krigen.

Av Terje Bergersen

Den første gjennomgangen i byarkivet er nå fullført, og resultatet er overlevert utvalget. Det dreier seg om nærmere ett tusen kopisider, og dette er de første spesifiserte økonomiske oppgavene utvalget har mottatt fra overformynderiene. Mengden har selvsagt sammenheng med at mer enn halvparten av alle norske jøder bodde i Oslo eller Aker i 1940.

Myndlingsboenes årsregnskaper starter med den første registrering av beslaglagt eiendom, og ender med et såkalt avgangsregnskap, hvor boets midler er overført til eventuelle overlevende arvinger som skifter privat eller til vergen.

Der hvor boene ble overført til skifteretten for offentlig skifte, vil skifterettens arkiver kunne gi svar på hvor pengene ble av. Ved private skifter vil skifteretten ihvertfall ha oppgave over hvem som overtok boet og på hvilket grunnlag dette skjedde. Likevel kan det se ut som om dette ikke er tilstrekkelig for å klargjøre alle aspekter ved den behandlingen jødene i Norge ble utsatt for.

Utvalget er usikre på om alle jødiske barn og ungdommer under 15 år er kommet med på de offisielle listene over norske jøder som ble sendt til Tyskland. De vil nå gå gjen-nom de kommunale folketellingene i Oslo og Aker for årene 1938 til 1943 for å fange opp disse og få dem registrert; eventuelt få verifisert at det ikke er flere enn det man har trodd til i dag.

Flere av de jødiske boene var så små at de knapt dekket administrasjonsomkostningene. Kunne dette skyldes at NS-myndighetene allerede hadde tappet dem for alle verdier?

Her kan ligningsprotokollene for Oslo og Aker kontrolleres for å finne eventuelle feil i det erstatningsgrunnlaget som ble benyttet etter krigen. Selvfølgelig ligger det også feilmuligheter her, da noen av de drepte kan ha oppgitt lavere tall for inntekt og formue enn det de eventuelt kan ha brukt overfor forsikringsselskaper. Men i hvilken grad forsikringsoppgaver kan etterspores, må utvalget finne ut av.

Arkivene etter rekvireringsmyndighetene i Oslo og Aker vil også kunne opplyse en del om boforholdene for jødene, og om de som overlevde fikk tilbake husværene sine eller om disse fortsatte å være rekvirerte. Og hva utvalget enn måtte velge å undersøke: For Akers og Oslos vedkommende ligger kildene hovedsaklig i byarkivet.

 

TOBIAS 4/96