Priviligerte landhandlere:

Byskatt i Vågå


I perioden 1786 til 1837 måtte de som drev landhandel i hele Kristianias "cirkumferens" svare by- og kjøpstadsskatt til byen for sin næring. I ligningsprotokollene står det alltid et avsnitt med landhandlere nesten bakerst i boka. På hvilket grunnlag takserborgerne fastsatte landhandlernes næringsinntekt, sier protokollene derimot mindre om.

Disse skatteopplysningene, årvisse tall for innbetalt skatt, og den siste tiden også antatt overskudd i næringen, gir også et godt innblikk i økonomien landsbygda. Visst handlet bonden, men han handlet svært lite på krambua.

Av Leif Thingsrud

I listene over kjøpstadsskatt til Kristiania for 1789 finner vi de første opplysningene om omsetningen ved landhandleriene innenfor Kristianias "cirkumferens", det vil si det området hvor Kristiania-borgerne hadde enerett til all handel. Listene viser tydelig utviklingen av landhandleriene. I 1789 var det åtte av dem; i 1792 tyve, og deretter steg antallet langsomt. Rett før handelen på bygdene ble frigitt i 1842 var det 32 av dem.

I skattelista fra 1795 står åtte av landhandleriene med en næringsskatt på over tyve daler. De ligger hovedsaklig i Mjøsregionen, noen også langs Glommovassdraget fra Elverum til Nes på Romerike. De sytten mindre landhandleriene lå mer spredt; fra Hole og Odalen til Slidre og Fåberg.

I 1837 er ti landhandlerier lignet for en "antagen næring" på minst tusen speciedaler. De ligger alle i det samme området som de store drøyt førti år tidligere. De mellomstore, med omsetning fra seks hundre til tusen daler, lå også stort sett i det samme området, mens små krambuer nå hadde dukket opp i Rendalen, Lesja og Vågå, foruten at det var en god del av dem også i mer sentrale strøk.

Bukken til havresekken?
Myndighetene var altså ganske restriktive med å strø ut slike privilegier - i alle fall i byenes nærmeste omland, og det var aldeles ikke hvem som helst som kunne få et slikt brev heller. Alt tyder på at forbindelser med byens ledende menn var nærmest en forutsetning for å kunne starte butikk. For de som hadde muligheten til å ta over forretningen etter en slektning, var derimot privilegiet nærmest en ren formalitet.

Som i andre borgerskaps-saker måtte det søkes formelt, og første instans på veien var magistraten som forela sakene for borger-representantene - de eligerte menn. De fleste av disse var storkjøpmenn selv og selvsagt interessert i å selge varer til småhandlere på bygda, men adskillig mindre interessert i at disse ble en direkte konkurrent. Etter at deres uttalelse var innhentet gikk saken videre til stiftet som synes å ha avgjort slike saker.

Så store vareutvalget hadde disse krambuene heller ikke. Privilegiet spesifiserte det. Finere varer, som krydderier, briller, svarte knapper, blyanter og pipemunnstykker, måtte folk fortsatt dra til byen for å få kjøpt.

Alt annet enn supermarked
Omsetningen på landhandleriene var som oftest ikke liten, men forskjellene var store. Skattelistene inneholder dessuten ikke andre tall enn den utlignede skatten før godt ut på 1800-tallet, slik at det vil bli en komplisert affære å forsøke å beregne omsetningsvolumet. Og det er også en del usikkerhetsfaktorer her som gjør en slik utregning heller tvilsom. En av dem er simpelthen hvor realistiske anslagene av skattegrunnlaget er.

Ligningen ble gjort av takserborgerne, og noen form for sjølmelding fantes ikke. Særlig for de som holdt til i god avstand fra byen, var det nok lett å underslå noen inntekter. Men takserborgerne var jo kjøpmenn i byen, som landhandlerne var avhengige av å kjøpe mange av sine varer hos. De hadde med andre ord et godt grunnlag for å kunne beregne hvor mye importvarer som mel, sukker og salt landhandlerne omsatte. Men det er jo fullt mulig at disse også solgte lokale produkter og kanskje tilogmed varer som var innført utenom Kristiania, det vil si smuglervarer.

Dessuten er det jo mulig at noen landhandlere hadde bedre forbindelser i byen enn andre, slik at de ble begunstiget av takserborgerne, som jo jamnt over var av byens fremste kjøpmenn; eller at de kjøpte sine varer fra kjøpmenn som klarte å unndra en del av sin omsetning for beskatning - enten gjennom nære forbindelser til takserborgerne eller gjennom direkte svindel. I alle fall er de tallene vi kan regne oss fram til for omsetningen på landhandleriene så usikre, at vi ikke bør legge for stor vekt på dem. Men det er helt klart at noen stor næringsvei, det var landkremmervirksomheten aldri.

I Kristiania ble det i 1794 utlignet totalt 9.959 daler i byskatt. Av dette kom 431 eller 4,3 % fra landhandleriene. I 1818 var de tilsvarende tallene 27.797 og 390, det vil si 1,4 %. I 1833 11.252 og 333 - 3,0 %. På bakgrunn av at bare ca. 10 % av Norges befolkning den gang bodde i byene, viser dette tydelig at selv om landhandleriene stort sett hadde en brukbar omsetning, var den økonomiske betydningen av disse høyst marginal.

Bonden handlet på andre måter
Spørsmålet er da: Var det en ren sjølbergingsøkonomi på landsbygda, eller gjorde bonden sine innkjøp andre steder? Skattelistene viser at det var stor forskjell på omsetningen landhandleriene imellom. De største lå hele tiden med byskattebeløp på førti eller femti daler. De minste kunne ligge helt nede på en eneste daler. Mange lå gjerne på fem eller ti. Nå var rett nok avstanden mellom landhandleriene svært vekslende, slik at noen avgjort hadde mye større kundekrets enn andre. Men dette tyder allikevel på at landhandlerienes betydning var svært forskjellig fra bygd til bygd.

Vi vet at det foregikk mye handel i form av regulært varebytte bønder imellom - blant annet med tilknytning til kvegdriftene, men også i form av at matvarer ble byttet mot håndverkstjenester. Enhver yrkesspesialisering krever jo handel i en eller annen form, og dette måtte myndighetene bare akseptere, selv om de flere ganger gjorde sine forsøk på å regulere denne håndverksutøvelsen.

Dessuten var det sikkert en god del ulovlig handel, både i form av ren tuskhandel, men også i form av at vertshusbevillingene ble tøyd til det ytterste. I flere bygdebøker nevnes skjenkestedene som en slags krambuer utover landsbygda.

På den bakgrunn må vi kunne si at landhandleriene neppe var noen bærebjelke i bygdehandelen. Men den fyllte nok visse behov, og den kunne få en noe større betydning dersom virksomheten ble godt drevet. Men så lenge virksomheten var avhengig av kongelig bevilling, fikk den enkelte landkremmer et faktisk monopol i sitt distrikt. Og det virket neppe stimulerende med hensyn til å utvikle næringen.


TOBIAS 4/94