Fra fotoarkivet:

Småhusbyen på stiftsprostens løkke

Rodeløkka har sitt navnt etter stiftsprost Frederik Rode. Han kjøpte i 1854 en del av Dælenenga, et høydedrag på vestsiden langs Trondheimsveien. Løkka gikk fra nåværende Vardøgata i sør til Hammerfestgata i nord og til bekken mellom Tromsøgata og Fjellgata i vest.

Rode gjorde lite med løkka. Han førte opp et sommerhus der og nøt landlivets gleder. I 1859 solgte han den til bøssemaker Hans Olsen. Han skjønte at dette var verdifull byggegrunn og gikk straks i gang med å utparsellere eiendommer. Olsen var fra Vågå, eller Våge, som man skrev dengang, og bebyggelsen ble derfor kalt Vågeby.

Etter kort tid satt han bare igjen med løkkehuset i Tromsøgata 8. Resten var solgt, og for pengene kjøpte han til nye områder, blant annet et større høydedrag vest for Rodes løkke. Også her solgte han raskt solgt unna, og innen byutvidelsen og murtvangen kom i 1878, var hele området ved Fjellgata og Langgata bebygget.

De fleste kjøperne var håndverkere, fagarbeidere eller småhandlere. De bygget hus for å bo der selv, men bygget selvsagt så stort at de også hadde noen rom å leie ut.

Fram til siste krig var dette en levende bydel, men nå satte forfallet inn. Reguleringsplanene på 1930-tallet gikk ut på total sanering og bygging av fire etasjes boligblokker. Krigen og vareknappheten sørget imidlertid for at dette ikke ble satt ut i livet.

Først på midten av 1950-tallet kom saneringsspørsmålet opp for alvor. Men nå kom også motforestillingene. Byantikvaren satte i 1964 fram et forslag til bevaring som omfattet nærmere ett hundre eiendommer. I 1968 modererte han det til omlag halvparten, men gikk i 1973 tilbake og ba om full bevaring.

Bystyret hadde saneringen oppe som sak i 1970 og vedtok da at kommunen skulle kjøpe eiendommene og starte planleggingen. I løpet av de fem årene det tok snudde trenden. I 1975 vedtok bystyret at sanering i det alt vesentlige skulle erstattes med rehabilitering.

Idag er ligger Rodeløkka der stort sett som før, selv om enkelte nye hus er kommet til i ytterkantene. Gatene er stadig like trange, og de gamle husene er pusset opp. Men mye av miljøet er allikevel borte. For når "saneringsmodne rønner" blir til "boliger med miljø og særpreg", skiftes også det meste av beboerne ut.

Fotografiene fra Rodeløkka er nylig kommet til Oslo byarkiv fra Plan- og bygningsetaten. Fotografene er ukjente, men bildene er tatt på oppdrag av byplankontoret i forbindelse med saneringsundersøkelsene som ble utført i 1955 og 1964.

TOBIAS 4/94