Kontrakt fra 1779:

Sirlig dokument og pietetsløs arkivar

I en liten avlevering Oslo byarkiv nylig mottok fra skogvesenet lå det et originaldokument av pen alder. Det var en kontrakt mellom eieren av Bogstad gård, Peder Anker, og eieren av Bærums jernverk, Conrad Clauson, om en tomt til et jernstøperisamt om vannrettigheter ved utløpet av Bogstadvannet.

Av Leif Thingsrud

Lysakerelva utgjør grensa mellom Oslo og Bærum. Den øverste gården på Bærumssida, Fossum, var eid av Bærums jernverk, mens Bogstad ligger på Oslo-sida. Vannkrafta har i tidens løp vært flittig benyttet.

Ifølge avtalen, som er datert 1. mai 1779, overdrar Anker "tomt og grund" til Clauson "til at opsætte en dobbelt stang jerns hammer med dertil hørende Kullehuus og anden Indretning paa min tilhørende gaard Fossum". Anker ga videre Clauson tilllatelse til "at indrette og opbyge til hammerens drift, fornøden dam af hvad høide han selv finder for godt, i den saa kaldede Bogstad Elv, og ved det ved Fossum Møllebrug beliggende Vandfald" og han fraskrev seg all rett til å sette opp "Indretninger" langs elva.

Bogstad ble etter Ankers tid tatt over av Wedel-Jarlsberg og i 1954 av Oslo kommune. Men når det gamle dokumentet havnet i skogvesenet er ikke helt åpenlyst.

Øverst på første side er det gjort en påskrift med blyanten til en arkivar, som hadde det for vane å gjøre sine merknader på dokumentene, også når disse var flere hundre år gamle, og det kan tyde på at denne mannen hadde dokumentet i sitt arkiv.

Denne arkivaren var imidlertid aldri ansatt i skogvesenet, og han var død da kommunen kjøpte Bogstad. Han kan også ha gjort påskriften mens dokumentet ennå var i Wedel-Jarlsberg-familiens varetekt. Mannen ble benyttet som historisk sakkyndig ved flere anledninger, og han var godt kjent i en del av byens bedre kretser.

Muligens har hans befatning med dokumentet overhodet ikke noen sammenheng med hans virke som arkivar. Og det kan godt hende at spørsmålet han fikk, var om dette gamle papiret i det hele tatt var verdt å bevare.

Kanskje var det betryggende at han påførte det en merknad om at det kunne være av betydning for å forstå et senere skjøte. Men idag vil forhåpentligvis de fleste som håndterer slike dokumenter finne mer pietetsfulle måter å avmerke slikt på.


TOBIAS 4/94