Viktig kilde til bygningshistorien:
Branntakster i Oslo på EDB

Etter flere års arbeid er arbeidet nå fullført med å lage et register til de branntakstprotokollene for Oslo og Aker som befinner seg i Oslo byarkiv. I alt åtti tusen takster er registrert og, så langt det har latt seg gjøre, knyttet til adresse og GAB-nummer.
Registret medfører en stor forbedring for de som søker opplysninger om gamle hus; når de er bygget, hva de er bygget av, og om det er foretatt på- eller ombygginger. I mange tilfeller vil man nå kunne få opplysninger om byggeår over telefon og uten ventetid.

Av Leif Thingsrud

Branntakstmaterialet er en sentral kilde til bygningshistorien fra 1700-tallet av. Norges brannkasse, eller "Den almindelige Brandassuranceindretning", som den het tidligere, ble opprettet i 1767, og utover 1700- og 1800-tallet ble det alt overveiende av bygningsmassen i Kristiania og Aker forsikret. For å få fastsatt hva en gjenstand skal forsikres for, må den takseres.

Branntakstprotokollene inneholder takstforretninger over faste byggverk, hovedsaklig hus, men også gjerder og flaggstenger. Forretningene ble vanligvis gjort for at det som sto på en eiendom skulle brannforsikres eller at den gjeldende brannforsikringssummen skulle endres. For Østre Aker før 1880 forekommer det i protokollene også en del "skattetakster". Disse er mer summariske enn branntakstene og inneholder ingen opplysninger om inventar.

Stort sett synes byborgerne å være mest nøyaktige med forsikringen. I Aker ser vi stadige takseringer av proprietærgårder, mens de gårdene bøndene eide sjøl ofte var uforsikret eller de hadde svært gamle takster.
En murer, en snekker og en maler
Takstene ble tatt opp av "Branntakstbestyreren". På landet var det lensmannen, i byene var det normalt byfogden. I Kristiania var branntakstbestyrer og auksjonsforvalter slått sammen til ett embede. Med seg i arbeidet hadde han tre sakkyndige takstmenn; en murer, en snekker og en maler. Hvis huseieren nektet å godta taksten, ble omtakst holdt med det dobbelte antall takstmenn. Omtakster er normalt ført i de samme protokollene.

Takstmennene reiste rundt til de stedene det var blitt forlangt takst. Var det snakk om å endre en gammel takst, hadde de med seg en utskrift av denne, og i den nye taksten refereres det da til den. Men var det en bygning som skulle forsikres for første gang måtte den måles omhyggelig; i lengde, bredde og høyde fra underkanten av bjelkelaget til det laveste punktet på taket. Hvis det står at huset var enetasjes og tre og en halv alen høyt, betyr det altså ikke at det bare var drøye to meter under mønet.

Fast inventar forteller industrihistorie
Det som kunne forsikres var altså faste byggverk og fastmontert inventar i dette. For bolighus dreide det seg først og fremst om skap, benker, WC, komfyrer, kakkelovner og bryggepanner. For industribygg kan en derimot få nøye spesifiserte lister over alt maskinelt utstyr. Og i dette ligger det adskillig teknologihistorie.

På 1800-tallet ble bygningene normalt forsikret for takstsummen, og denne ble justert etter en omtaksering dersom eieren eller brannkassa mente at verdien var betydelig endret. Særlig for industribygg medførte dette at omtakseringer måtte foretas med få års mellomrom. I mange tilfeller lot man imidlertid være å taksere det gamle; man førte det opp uendret og føyde til de nyankomne bygningene.

På 1900-tallet ble det vanlig å foreta tilleggsforsikringer i private selskaper, og etter 1940 står det normalt angitt i omtakstene at de gjøres for at bygningene skal fullverdiforsikres i brannkassa.

Levningernes værdi sattes til ...
De fleste takstene er altså tatt opp for at en eller flere bygninger skulle forsikres eller få justert forsikringssummen. Noen eiere lot også offentlig branntakst avholde for å ha et grunnlag for en "privat forsikring". For hvis ulykken var ute, ble det, når vi kommer inn i vårt århundre, alltid tatt opp en verditakst.

Denne anga eiendommens sannsynlige verdi på skadetidspunktet. Var forsikringssummen lik eller større enn verditaksten, fikk eieren dekket hele tapet. Var forsikringssummen lavere, ble eiendommen ansett som delforsikret, og forholdet mellom forsikringssum og verditakst avgjorde utbetalingsbeløpet.

Skadetakstene står i protokollene side om side med de alminnelige takstene. På 1800-tallet er disse ofte ganske korte.

Hvis bygningen var delvis skadd, står det listet opp hva som må repareres, både av snekker- og malearbeid. Hvis det dreide seg om totalskade, er eventuelle levninger av verdi listet opp. Som regel kan det dreie seg om en grunnmur samt noe metallbeslag, man kunne få noen kroner for hos skraphandleren.

Hvis det dreide seg om en delskade ble det normalt avholdt en utbedringstakst så snart utbedringen var foretatt. Her står det som regel bare en henvisning til skadetaksten og at det utbetalte erstatningsbeløpet "nødvendigvis" hadde gått med til utbedringen.

Etter fast formular
Oslo byarkiv har i alt ca. tre hundre protokoller. Nærmere to hundre er fra byområdet, de øvrige fra Aker. Fra Østre Aker finnes protokoller fra 1850 av, for Kristiania fra 1872 av, og for Vestre Aker fra 1877 av. Helt komplett er dessverre ikke materialet, men de aller fleste protokollene er bevart. På statsarkivet i Oslo har de endel enda eldre protokoller, men særlig for Vestre Aker er det betydelige mangler.

I disse bøkene er takstene ført inn, stort sett i kronologisk orden og etter faste formularer: Først oppgis dato for takstforretningen, hvem som har begjært takst og over hvilken eiendom. For den tidligste tiden i Aker brukes eiendommens navn og løpenummer i henhold til 1838-matrikkelen, senere brukes navn og GAB- (gårds- og bruksnummer). Utover på 1920- tallet overtar så veiadressene mer og mer til fortrengsel for husets navn når det gjelder boliger i regulerte strøk. I byområdet brukes hele tiden gatenavn og husnummer.
Deretter oppgis referanse til eventuelle tidligere takster eller om takseringen skjedde "for at blive forsikret". Her vil det ofte også stå om bygninger er nyoppført eller om det dreier seg om en eldre bygning. Årstall som oppgis her, stemmer som regel, men man må ikke stole blindt på dem. De referer seg normalt bare til hva eieren har oppgitt. Så står det hvem som bestyrte forretningen og hvem som var takstmenn. Det vil si, i de yngste protokollene står det som oftest: "Forr. adm. ...". Underskriftene til slutt i taksten fortalte jo hvem som var med. Så kommer selve taksten, beskrivelse og takstbeløp hus for hus, normalt hovedbygningen først, så eventuelle andre bolighus på hovedbølet, uthus og tilslutt eventuelle smier, husmannsplasser og utløer som lå for seg selv. Til slutt kommer opplysninger om avstander mellom bygningene og eventuelt andre bygninger i nærheten og beregningen av takstmennenes salær.

Vanskelige å stedfeste
De aller fleste forsikringsobjektene er lette å stedfeste ut fra disse opplysningene. Gårds- og bruksnumre endres nemlig svært sjelden. Den eneste større endringen som er skjedd her, er at vestre Holmen ved årsskiftet 1941/42 ble overført fra gårdsnummer 33 til 27, mens Voksenkollen gikk motsatt vei. Ellers viser gårdsnumrene i dagens villastrøk hvilke gårder de forskjellige tomtene er skilt ut fra.

Problemene oppstår ved festetomter og bygninger på grunn som ikke er utskilt som egen eiendom da taksten tas opp. "Madam Olsens hus paa Vaalerengen" i en takst fra 1870-tallet gir i seg selv få holdepunkter. Men takstprotokollene for Østre Aker, som Vålerenga tilhørte fram til byutvidelsen i 1878, gir, i motsetning til protokollene for de øvrige distriktene, veldig nøyaktige opplysninger om nabohus. Og hvis vi vet at snekker Johansens hus, som ifølge taksten lå femten alen i syd, var nummer fem i ei gate, og at slakter Evensens hus, som lå tyve alen i nord, var nummer ni, så har vi plassert madam Olsens hus som nummer syv.

Vanskeligere blir dette ute på bondelandet. Her er det ofte frittstående hus, ofte gamle plasser eller "boliger", som takseres separat, men på samme bruksnummer som hovedbølet på gården. Etterhvert ble gården utparsellert, og det gamle huset kan bli liggende midt i et villastrøk. Hvis det da selges ut, får det gjerne et nytt bruksnummer, og i noen tilfeller kan henvisningene i senere takstforretninger hjelpe oss med å bestemme den gamle taksten. Men svært ofte blir jo bare det gamle revet.

I EDB-registret i Oslo byarkiv har vi forsøkt å knytte så mange takster som mulig til dagens GAB-numre og til gate- eller veinavn og -numre. Det har selvsagt ikke latt seg gjøre å foreta grundige studier i alle tilfeller hvor adressen er uklar. I registret står derfor adressefeltet blankt i en god del tilfeller. I andre står adresse- og av og til også bruksnummeret med ett eller to spørsmålstegn bak.

Ved deling av eiendommer, særlig i etterkrigstiden, kan også bygninger følge med den utskilte parten. La oss ta et eksempel: Eriksen i nummer 14 har et gammelt hus med en stor hage rundt. Han bygger seg så et nytt og moderne hus i hagen, og skiller deretter gamlestua med et mål rundt ut fra tomta og selger dette. Det gamle bruksnummeret vil deretter henge ved det nye huset, mens gamlestua får et nytt og høyere bruksnummer og blir nå nummer 14b i gata. Slike endringer lar seg ikke fange opp annet enn ved en grundig gjennomgang av grunnbøkene eller en vandring i felten. Og det ville ha sprengt alle tidsrammer for dette registreringsprosjektet.

TOBIAS 4/94