"DE MERKELIGE SOUVERNIRPRODUKTER"

"Pins" og andre design-elementer i OL-52

Av Bjørn Bering

Det het ikke "pins" i 1952, men jakkemerker. Våre dagers hysteri omkring merkene var det heller ikke; men interessen var absolutt til stede. Og diskusjonene gikk høyt, om utforming, om lisensrettigheter og om diverse piratprodukter. Folkenåla som ble produsert i to utgaver med 100 000 i opplag av hver type, var ingen stor suksess. Halvparten ble solgt. Den ene typen var "håndfarget", dvs. detaljer i hvert merke ble fagelagt i flere farger ved hjelp av injeksjonssprøyter.

"Disse paniske sammensetningene av ringer og bokstaver"

Lisensproduktene til OL 1952 skulle kvalitetskontrolleres av sakkyndige. Deres innstilling ble ikke alltid fulgt opp av organisasjonskomitèen. Og i tillegg var det et uttall av "piratprodukter" ute på markedet. Tanken var at produktene skulle representere god Norgesreklame både gjennom sin utforming og ved håndtverksmessig standard. En egen lisenskomitè hadde som oppgave bl.a. å gi tillatelser til å bruke vinterlekenes emblem eller andre olympiske merker og navn - og bare når varen eller publikasjonen var kvalitetsmessig tilfredsstillende. I praksis var retningslinjene for upresise til å kunne sikre kvaliteten. Og det ble dessuten i liten grad engasjert profesjonelle krefter i utformingen. Det manglet et helhetlig designprogram for profilering av Oslo og av olympiaden. Kritikken var sterk:

"Hva vil de så finne?... En hærskare av smakløse tre- og glassfat, askebegre og skåler med forkludrede og uendelig klossete gjengivelser av Slottet, Rådhuset og Holmenkollbakken, gyselige belter med prangende olympiaspenner, et mislykket olympiaskjerf osv osv.." (Aftenposten 4.01.52).

".. og flere ganger har vi gitt uttrykk for at ansvarlige instanser med et minimum av kunsterisk sans bør ha kontroll med alle de merkelige souvernir-produkter som i olympiadens hellige navn slenges ut på markedet i disse dager.." (Dagbladet 11.11.1951, under overskriften "Verre og verre")

Det ser ut til de fleste var enige om at arrangørene aldri fant fram til et idemessig grunnlag som kunne sikre sammenheng og kvalitet. Derimot var det enighet om at utsmykningen av selve byen var vellykket, enhetlig og enkel. Program, plakater og annet trykt informasjonsmateriell bar også stort sett preg av en gjennomtenkt helhet og ble godt mottatt.


TOBIAS 4/93