![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Lengst nord i Maridalen ligger boligstrøket Sørbråten, eller Sørbråtskogen. Boligstrøket har i alle år vært preget av å være nabo til byens drikkevannskilde. Spørsmålet har vært hvor mange kan bo i Maridalsvannets nedslagsfelt? Hvilken risiko representerer større boligfelt for forurensing?
I dag er saken igjen aktuell ved at det de seinere år er blitt bygd helårsboliger på tidligere hytteeiendommer. Spenningen ligger nå i om kommunen vil gi husbyggerne tillatelse eller tilgivelse.
Av Gro Røde og Terje Bergersen
I dag sier vi Sørbråten om boligfeltet i Sørbråtskogen. Det som idag omtales som Sørbråten må ikke forveksles med gården Sørbråten som ligger nærmere Maridalsvannet, nede ved Dausjøen. I 1918 ble Sørbråten gård kjøpt av Oslo kommune som et ledd i å sikre drikkevannet mot forurensing. Den ubebodde skogen derimot, har en annen historie, og omtales i skriftlige kilder som Sørbråtskogen. Muntlig har det ofte blitt kalt Sørbråtaskauen. Sørbråten er på mange vis et eget samfunn i Maridalsbygda. Boligstrøket ligger langs Gjøvikbanen, med stasjonene Snippen og Movatn. I 1911 starter bolighistorien for området, da ble det utparsellert av firmaet A/S Sydbraaten Byggetomter. Fram til da omtales området som "skov" - og skog var det i et kupert og steinete terreng, kun ispedd noen tømmerkoier og husmannsplassene (Tomlings-)Haugen, Snippen, Bomstua og Lurhølet.
Unyttet ekspropriasjonsrett
Oslo kommunes eget oversiktskart fra 1950-tallet gir en god orientering om eiendomsforholdene i området. Kommunen hadde kjøpt store områder i Maridalen både fra enkelte gårdeiere og godseier Løvenskiold. Etterhvert som kommunen ervervet eiendommer, ble de farget røde på kartet. Kartet ble stadig revidert. Etterhvert ble også noen av eiendommene på Sørbråten rødfarget.
På herredsstyremøte i Aker kommune den 15 februar 1912 ble "Kongelig resolution av 22de december 1911 om tilladelse for Kristiania kommune til at ekspropriere Sørbraaten skog" behandlet. Flere lokalhistoriske publikasjoner henviser til ekspropriasjonsretten Kristiania kommune fikk, men som ikke ble benyttet. I Byarkivet har den ikke vært å oppspore, men i Aktsstykkene til Aker kommune refereres det at ekspropriasjonsretten ble gitt til nabokommunen Kristiania.
Interessen blir virkelig vekket når det framkommer av aktstykkene for Kristiania kommune at eieren av Sørbråten skog tilbød kommunen å kjøpe skogen for kr 90 000 (kr 100 pr mål). Dette syntes kommunen var en ublu pris. Vannvesenet foreslo å tilby eieren kr 45 pr mål - samlet til en pris på kr 40.500,-. Kommunen mer enn halverte prisen - og kanskje var det derfor eieren solgte til en annen kjøper, til en pris midt i mellom. Kommunen må nok ha vurdert å ikke akseptere dette salget i og med at de fikk ekspropriasjonsrett til området bare tre måneder etterpå.
Boligstrøk i nedslagsfelt
I Maridalen ble to skogsområder kjøpt opp av private og lagt ut til boligfelt, Solemskogen og Sørbråtskogen. Solemskogen ble annonsert i 1903, av eieren Tschudi, som "krone-tomter" - kjøperen nedbetalte lånet med ei krone i uka i ti uker.
Annonsen henvendte seg til småkårsfolk som nå hadde muligheten til å bli selveiere, om enn på avbetaling. I løpet av mindre enn ett år var området fulltegnet med 274 utstykkede parseller. Flere fikk klar beskjed fra Tschudi om at byggingen på Solemskogen kunne foregå litt om litt, med utgangspunkt i ei hytte som etterhvert kunne bli bolig. En annen sak var at kommunen hverken hadde godkjent utparselleringen eller gitt byggetillatelse. Dette ble ordnet lang tid etter utbyggingen.
Ett snaut ti-år etterpå var Sørbråten skog til salgs. 23. november 1911 kjøpte ingeniør Christian Hornebow Homan området på vegne av A/S Sydbraaten Byggetomter, som administrerte selve salget av de ca 250 utparsellert tomtene. Kjøpergruppen ser også her ut til å være "vanlige folk" og arbeidere. I alle fall viser både folketellinger, branntakster og kommunale oversiktslister at det ikke var noen typiske tomtespekulanter blant eierne. Hverken på 1920-,1930- eller 1950-tallet er det noen som eier mange tomter på Sørbråtskogen.
Ifølge Sørbråten Vels eget jubileumsskrift fra 1995, gikk salget av tomter "jevnt og trutt. De fleste av de 250 parsellene [...] selges i løpet av 1920- og 30-årene og i årene etter krigen fram til 1948." Mens salget av tomter på Solemskogen gikk svært raskt, viser Akerdelen i Oslo adresseboks eiendomsregister at det i 1952 fremdeles stod ca. tretti usolgte tomter i Sørbråtskogen. Kommunen hadde ikke benyttet seg av forkjøpsretten.
Boligtomt eller fritidseiendom?
Sørbråtskogen ligger langt fra byen. I 1918 opplevdes nok avstanden enda lenger. Gjøvikbanen som åpnet i 1900, er sentral i denne sammenhengen, for uten jernbanen ville det nok ikke vært tenkelig å få kjøpere til tomtene på Sørbråtskogen. Nærmeste stopp for nybyggerfeltet var Sandermosen som åpnet i 1909. Det var et drøyt stykke å gå til og fra Sørbråtskogen.
Men avstanden til nærmeste stasjon ble kortere etterhvert: Movatn stasjon åpnet i 1927, og i 1945 ble Snippen stasjon åpnet - ikke minst takket være Sørbråten Vel. Først med disse stasjonene kunne tomteeiere flest vurdere å bo permanent på Sørbråtskogen. I kjøpekontraktene står det at det skulle være et boligfelt:"Paa tomtene der ikke kan utparselleres, maa der kun opføres eneboliger og fornødne uthus".
Branntakster fra årene 1916 til 1939 viser at mange eiendommer var assurert med våningshus, men at det også var et betydelig antall eiendommer med hytter, gjerne "laftede sportshytter". Noen av eiendommene hadde flere hytter. En var registrert med hele fem!
At husene var klassifisert som hytter forhindret likevel ikke at de etterhvert ble brukt som helårsboliger. Folketellingen fra 1939 viser at av femti hustander med gårdsnummer 69 ved Hakadalsveien, som var områdets eneste veiadresse, var over 50% leieboere. I folketellingslisten måtte beboerne opplyse hvor de hadde bodd før, og de fleste leieboerne oppgav at de kom fra gateadresser i Oslo. De hadde flyttet opp i årene 1937, -38 og -39. Det var nok den store boligmangelen i Oslo som førte til at familier og arbeidsfolk søkte ut av byen.
Av hensyn til drikkevannet
Sørbråten Vels jubileumsskrift påpeker at det ikke var problemer i forhold til kommunen før sammenslåingen av Aker og Oslo i 1948. Utover 1950-tallet ble Oslo kommune svært bevisst på at bebyggelsen i Sørbråtskogen ligger slik til at utslipp fra husholdningene kunne forurense drikkevannet.
En kan bli noe forvirret av kommunens håndheving av egne vedtak. Av kildene kan det se ut som at etater stod mot hverandre. I en rekke enkeltsaker går det fram at Vannverksjefen og Eiendomsjefen var uenig om hvorvidt kommunen burde bruke sin forkjøpsrett av eiendommer. Vannverket forholdt seg konsekvent til "føre var-prinsippet" - og mente i flere saker at eiendommene i Sørbråtskogen kunne forårsake forurensingsproblemer.
For de besluttende organer har det tydeligvis vært vanskelig å sjonglere mellom miljømessige og menneskelige hensyn. Spesielt ser det ut til at det konstante boligpresset i hovedstaden kan ha medvirket til at hensynet til sikringen av vannkildene måtte vike. Det kan neppe ha kommet som noe sjokk på befolkningen i Sørbråtskogen at kommunen hadde sterke synspunkt på utslipp fra husholdningene i området. Naboeiendommer hadde i flere ti-år vært underlagt spesielle restriksjoner.
Forholdene illustrereres godt allerede i en kontrakt fra 1919 mellom Kristiania kommune og eieren av Halvorsrud, like vest for Sørbråtskogen. Her slås det fast at eieren var forpliktet til å ikke forurense parsellen og til å rette seg etter bestemmelser fra Kristianias vannverk. Det var i tillegg forbudt å holde gris foruten til eget bruk. Men mange mente vel at de strenge restriksjonene ikke strakk seg så langt som opp til Sørbråtskogen. Først på slutten av 1950-tallet ble Sørbråtskogen for alvor innhentet av storsamfunnets miljøkrav.
Miljø versus bolig
Ved salg av eiendommer på Sørbråtskogen var Vannverksjefens holdning klar. Kommunen burde kjøpe! I en sak fra 1957 sier han at ut fra et "vannfrednings standpunkt" vil han sterkt anbefale at kommunen erverver eiendommen av hensyn til beskyttelsen av byens drikkevannsforsyning. Hans syn ble støttet og kommunen står i dag som eier av eiendommen Sørbråtveien 8. Ti år senere fikk ikke Vannverksjefen gjennomslag for sitt standpunkt om kjøp av en eiendom, han skriver "Da eiendommene er så vidt stor, kan en riskikere at tomten kan bli delt og at den eventuelt fraskilte tomt blir bebygd. Dessuten grenser tomten til Kulpemyra så avløp fra bebyggelesen vil renne ned i myra og bekken til Torbjørnstjern som har avløp videre til Movassvbekken til Maridalsvann."
Uttalelsen ble støttet av Helserådet. Eiendomssjefen påpekte imidlertid at Helserådet ikke sa uttrykkelig at eiendommen medførte en forurensingsfare - og viktigst, at kommunen ville ha problemer med å tilby erstatningstomt eller erstatningsleilighet. Finansrådmannen støttet eiendomssjefen "under henvisning til budsjettsituasjonen". Konklusjonen ble at kommunen ikke gjorde forkjøpsretten gjeldende. Det er mulig at forurensingsproblemet ikke ble ansett som så stort på 1960-tallet etter at det ble innført tvungen renovasjon for Sørbråtskogen i 1955, med søppeltømming i 1956 og privettømming i 1957.
Kommunen kjøper tomter
Eiendomsmatrikkelen fra 1992 viser at Oslo kommune eier 13 av 351 bruksnummer utskilt fra Sørbråtskogen. Seks av eiendommene befinner seg i Stårputtveien, tre i Sørbråtveien, en i Sørsvingen og tre i Rundmyrveien. Ved å sammenligne med matrikkelen for 1957 og 1992 - ser vi at AS Sydbraaten byggetomter fremdeles satt på en rekke eiendommer i 1957. Av matrikkelen fra 1992 ser vi at disse tomtene eies av privatpersoner. Hvorfor kjøpte ikke kommunen disse tomtene?
Svaret kan ligge i etatenes forskjellige syn på saken. Likedan kan det være gjort individuelle undersøkelser av tomtenes beliggenhet, og at de resterende byggetomter ikke ble ansett som noen risiko for tilsig til drikkevannet. En sammenligning viser også at enkelte bruksnummer forsvinner fra 1957 til 1992. Sannsynligvis inngår de i andre bruksnummer i 1992.
Alternative vannkilder
I Sørbråten Vels skrifter henvises det til en svært frustrerende periode på 1950-60-tallet. I Vellets styreprotokoll fra 1953 siteres Dr. Nissen og Helserådet som hadde uttalt at hele boligområdet ville bli ekspropriert og slettet av kommunen for å sikre vannforsyningene til byen. Velforeningen så en løsning i å foreslå at kommunen gjenopptok en gammel sak fra 1899 om å flytte byens drikkevannskilde til Skjærsjøen.
Forslaget ble seriøst behandlet av teknisk rådmann i 1959 - han "ville ikke polimisere og bortforklare". Tonen var at Vellets ønske var ingen uklok idé, men vanskelig å gjennomføre, blant annet fordi det innebar mange tekniske utfordringer og uante konsekvenser for bruken av Maridalen. De mange restriksjoner og vern av hele Maridalen hvilte nettopp på det faktum at byens drikkevann kom fra Maridalsvannet. 22. januar 1959 tilsluttet Vannutvalget og formannskapet seg til at det for kr 60 000 skulle lages en utredning på Maridalsvannet og tilhørende vassdrag.
Sørbråten Vel burde bli beroliget av teknisk rådmanns utredning. Her ble det slått fast at Sørbråten ikke lå i det servituttbelagte området av nedslagsfeltet. Det ble presisert at bebyggelsen var en forurensingskilde, men teknisk rådmann viste til byplansjefens uttalelse av 1958: "at både Solemskogen og Sørbråten etter generalplanen lå innenfor Oslomarkas grenser. Begge boligområder var imidlertid så gamle og hadde så spesiell utviklingshistorie at man, hvis ikke helsemessige hensyn kom inn i bildet, ville finne det forsvarlig at man ga begge områder mulighet for utvikling til småhusområder av størrelsesorden 2-300 personer". I samme utredning ble det vist til at "Bebyggelsen på Sørbråten besto av 95 helårsboliger og 135 sommerhytter, og den fastboende befolkning var 317 personer. Dessuten 2 landhandlerier. Det var gjennomført søppel og privetrenovasjon."
Helserådet ble bestemmende organ
I 1961 ble det sendt ut et skriv til en rekke kommunale etater, foruten de to velforeningene på Sørbråten og i Solemskogen. Formannskapet hadde fattet følgende vedtak: "Kommunen aksepterer at nåværende bebyggelse blir stående med de unntak som fremgår av de etterfølgende punkter." I det "etterfølgende" trakk kommunen fram Helserådet som det bestemmende organ. Vann og klosettinstallering ble ikke tillatt,og eventuelle nye kloakkavløp måtte vurderes kun av Helserådet. Også ved tomtedelinger skulle Helserådet uttale seg. Man åpnet opp for at tomter på minst to mål kunne tillates delt, om Bygningsrådet og Helserådet fant det forsvarlig, forholdene måtte vurderes i hver tilfelle.
Helserådets oppgave var også å vurdere boligenes beliggenhet, og utbedring av eksisterende bebyggelse. Om Helserådets pålegg ikke ble fulgt opp, kunne eiendommen bli kondemnert eller ekspropriert. Likedan sikret kommunen seg ved at om det var grunn til å tro at Maridalsvannet var forurenset av bebyggelsen på Sørbråten og/eller Solemskogen, så kunne kommunen "erverve og rive den bebyggelse som er årsak til forurensningen." Siste punkt i skrivet fra teknisk rådmann lyder: "Denne avtale gjelder så lenge Maridalsvannet nyttes som drikkevannskilde." Tekstens tale burde være meget klar. Imidlertid ble siste setning på skrivelsen et noe uklart vedheng: "Det har vært forutsetningen at bygningsmyndighetene står fritt i rene bygningsmessige spørsmål."
Tilgivelse eller tillatelse?
En rekke ganger har spørsmålet om bebyggelsen på Sørbråten vært oppe. Både på 1970- og 1980-tallet engasjerte kommunen seg i registreringer av bebyggelsen. Plan og bygningsetaten har vært inne i bildet vedrørende husbygging. Vann- og avløpsetaten har sjekket vannavløp, utslipp og forurensing for området.
I flere år har saken igjen versert i det kommunale systemet som litt av en verkebyll. Nå gjelder det bostatus og søknader om bruksendringer; hytter som i nyere tid er bygget om til helårsboliger uten kommunal tillatelse. Spørsmålet er om det er lettere å få tilgivelse enn tillatelse, eller om kommunen faktisk har gitt tillatelse. Hva betyr hevd, familiebånd, historie og miljøhensyn?
Snart vil kommunens innstilling bli lagt fram. De siste årene har vært en opprivende tid for bygdesamfunnet på Sørbråtskogen. Samfunnet har delt seg i to leire. Uansett, for beboerne på Sørbråtskogen har bolighistorien uløselig vært knyttet til å være i Maridalvannets nedslagsfelt. Det har forpliktet til forsiktighet i generasjoner. Det kan se ut til at menneskelige hensyn, kontra miljømessige hensyn, har veid tyngst i kommunens forhold til bebyggelsen på Sørbråtskogen. Hvilke hensyn som nå vil seire vil snart inngå som nye kapitler i Maridalens historie.
Kilder:
Utrykte (i Byarkivet):
Vann og kloakkvesenets arkiv - 1912- 1925
Teknisk rådmanns arkiv
Kemnerens lister for kommunale avgifter og eiendomsskatt
Byarkivets kartsamling
Branntakster
Folketellinger 1921 og 1939 fra Aker - 1948, 1954 fra Oslo
Trykte:
Oslo adressebok
Matrikler for Aker herred
Aktstykker fra Aker og Kristiania/Oslo
Litteratur:
Torp, Hege: Sørbråten Vel 75 år. 1920-1995. Oslo 1995.
Maridalen, Vakker og verneverdig. Oslo 1989.
Oslo bys historie, bd. 4
TOBIAS 3/98