![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Kommunens første skogkjøp skjedde i 1889, da Frognerseterskogen ble ervervet og grunnlaget ble lagt for et kommunalt skogvesen. De neste tredve årene ble en rekke små og store skogeiendommer kjøpt, og Oslo eide over førti kvadratkilometer produktiv skog allerede ved kommunesammenslåingen i 1948.
I dag eier Oslo kommune i alt ca. 160 kvadratkilometer skog og friområder. Dette er store deler av Oslos skogareal, men også betydelige deler av skogen i flere av nabokommunene. Skogvesenet kan derfor trygt sies å være kommunens mest omfattende virksomhet - i alle fall i rent fysisk forstand, men hvorfor er kommunen blitt skogeier?
Av Leif Thingsrud
Det første forslaget om at Kristiania kommune skulle kjøpe skog kom i 1882. Det var Ludvig Meyers eiendommer i Ekebergskråningen som var til salgs. Bakgrunnen for saken var todelt. Man ønsket å sikre befolkningen i de østlige bydelene fortsatt adgang til et område de i lengre tid hadde brukt til utflukter, og man ville avskjære muligheten for en ukontrollert utbygging i området.
Den siste mannsalderen var det skjedd en kraftig villabygging på Jomfrubråten, Bekkelaget og på øyene, og man trengte ikke å være rare profeten for å spå at dette kom til å bre seg innover på Ekebergplatået og mot den gamle bebyggelsen ved Ekebergveien etter at de beste utsiktsplassene mot fjorden var brukt opp. Av hensyn til det rent estetiske ville en slik utbygging være uheldig, ifølge magistraten.
Det var snakk om parklegging av en mindre del av de 780 målene, men det meste skulle nok få ligge der som skog. Noen mindre deler skulle også utparselleres.
Formannskapet delte seg nærmest på midten i saken, og i bystyret ble debatten lang. Verkseier Olaf Onsum var først ut, og gikk raskt gjennom argumentene for kjøp, men konkluderte med at selv om formålene var gode, var de ikke nødvendige. Derfor ville han gå imot forslaget.
Emil Stang gikk i møte med Onsum. Området måtte sikres mot spekulanter som kunne hugge ned skogen, slik at man fikk "... et nøgent Fjeld, Mage til hvad vi ser ved Risør, Kragerø og mange andre Byer paa Vestkanten!"
Men ellers var motstanderne i klart flertall i salen, og noen handel ble det ikke da. Og Ludvig Meyer ble sittende på eiendommen til sin død syv år senere. Da kom saken opp igjen etter et forslag fra Kristiania arbeidersamfunn. Begrunnelsen var stadig frykten for at området skulle bli bygd ut, slik at indre by ble stengt inne. Bystyret vedtok nå kjøpet enstemmig og uten debatt, og med det klare formålet å bruke området "... til Park eller et offentligt Udflugtssted".
P. Blix har i "Oslo-skogenes historie" forklart omslaget med en veldig oppblomstring av frilufts- og sportsinteressen på 1880-tallet, og sammen med en økt forståelse for det rent hyieniske behovet for fritid og grønne lunger, har nok dette medvirket til at holdningen snudde. Men vel så viktig var det nok at kommunens økonomiske situasjon var bedret og at salgsprisen var satt ned.
"... i særlig Grad et søgt Udfartssted"
En snau måned tidligere hadde bystyret godkjent overtakelsen av et par av Heftyes eiendommer. Den viktigste av dem var Frognerseterskogen, og bakgrunnen for kjøpet var også her å sikre byens befolkning adgang til rekreasjon. I komitéinnstillingen om kjøpet heter det:
"Det har gjennem en længere Aarrække ved den tidligere Eiers Liberalitet været indrømmet Adgang til disse Eiendomme i Frogneraasen, og denne Adgang har af Hovedstadens Befolkning været benyttet i ikke ringe Udstrækning. Det er en bekjendt Sag, at Publikums Sands for at søge ud i den frie natur, naar Anledning dertil gives, i de senere Aar har udviklet sig stærkt, og at Frognersæteren med dens skjeldent smukke Beliggenhed har i særlig Grad været et søgt Udfartssted. Man antager, at besøget vil vise at blive endnu talrigere, naar Eiendommen gaar over til at blive en offentlig Eiendom, indkjøbt i den Hensigt at holdes tilgjængelig for enhver."
Komitéen vurderte også nøye verdien på skogen, og det var klart at det skulle drives alminnelig avvirkning. Skogen var tildels gammel og grov, slik at de regnet med en årlig avvirkning på 343 tylvter, noe som skulle gi et årlig overskudd på nærmere åtte tusen kroner. Med på kjøpet fulgte også sagbruket på Svendstua og Heftyes samlinger, som komitéen anså det som meget uheldig om den skulle bli solgt ut: "Fra et videnskabeligt og fra et nationalt Standpunkt maa det saaledes hilses med stor Glæde, om Samlingen kan gaa over i Kommunens Besiddelse."
Bystyret vedtok kjøpet enstemmig og uten debatt. Et kommunalt skogvesen ble opprettet, og alt tømmeret man tok ut, gikk med til å dekke kommunens eget behov. Kommunen var fortsatt avhengig av å kjøpe tømmer utenfra også, og dette var blant annet grunnen til at det ble lagt inn bud på Ullevålskogen seks år senere. Dette området lå innenfor Maridalsvannets nedslagsfelt, slik at eiendommen også burde sikres for å forhindre industri- og boligreising langs Skjærsjøelva. Prisen ble imidlertid for høy, og Løvenskiold fikk tilslaget. Først i 1923 ble området - samt flere andre - overtatt av kommunen, men da med en annen begrunnelse.
Drikkevannet måtte sikres
I mellomtiden var flere andre skogstykker kommet i Kristiania kommunes eie. Holmen-Voxenkolselskapets eiendom ble overtatt i 1894, og i 1896 ble gården vestre Sogn med betydelig skog kjøpt. Det første var et populært utfluktsområde, mens det andre var et tiltak for å sikre drikkevannet. Både byen og Gaustad asyl hadde ledning fra Sognsvann, og man fryktet at det skulle komme til mer bebyggelse enn de husmannsplassene som allerede lå der. Frykten knyttet seg særlig til hyttebygging innover i marka.
Året etter begynte oppkjøpene rundt Maridalsvannet. Begrunnelsen var å sikre drikkevannskildene. I første omgang var det jordbruksområdene byens myndigheter kastet sitt blikk på, men i forbindelse med budsjettet for 1908 ble spørsmålet om også å kjøpe skogen nevnt. I 1911 startet innkjøpene med blant annet nedre Vaggestein og Turter. I 1917 fulgte store deler av Linderudskogen, og i 1923, som nevnt, Løvenskiolds eiendommer Ullevålseter, Sander og Skjerven.
Vi ser her at Kristiania etterhvert kjøper opp store arealer i Aker for å sikre seg rent drikkevann og for å skaffe innbyggerne rekreasjonsmuligheter. Og akkurat de samme begrunnelsene finner vi når Akers kommune kjøpte sine skoger. Det første og største innkjøpet skjedde i 1897, da Nøklevannskogene ble ervervet for å hindre forurensning i drikkenvannskilden til den østre delen av kommunen. Ja, Nøklevann skulle også dekke deler av byens vannbehov mot at Ullern og Vestre Aker skulle få vann fra Kristianias vannverk.
Oppkjøpet av Grefsenåsen ble derimot gjort for å sikre området til friluftsformål, og for å unngå bebyggelse eller hardhendt hogst på det ytterste høydedraget. Det ville virke skjemmende på hele dalen. Akers kommune hadde også planer om at den sørligste delen skulle bygges ut til en haveby i engelsk stil. Kristiania kommune hadde kjøpt en mindre del av området i 1909, og ved restkjøpet fire år senere ble det gjort en avtale mellom de to kommunene som innebar at Kristiania betalte en betydelig del av kjøpesummen mot at hele området ble lagt ut til folkepark.
Både Kristiania og Akers kommuner ble smått om senn store skogeiere, men ingen av kjøpene ble så langt gjort som pengeplassering. Formålet var å sikre områdene for friluftsliv og drikkevannsforsyning og mot utbygging. Men dette var selvsagt bare mulig gjennom at eiendommene ble forvaltet på en forsvarlig måte, både økonomisk og økologisk. Alikevel kunne det ikke unngås at det kom til konflikter mellom skogsdrift og friluftsfolk.
Et kontroversielt makeskifte
Det største enkeltkjøpet fant sted i 1930, da Oslo kommune makeskiftet seg til nærmere elleve kvadratkilometer lengst sør i Østmarka og i Sørmarka. Hanoa skog lå i Aker, mens Syverud lå i Ski. Bakgrunnen for makeskiftet var helt klart ønsket om å kvitte seg med Sørumsand trevarefabrikk for en brukbar pris, ikke å sikre seg disse skogområdene. Verken for friluftsliv eller vannforsyning var de av spesiell betydning. Men skog var en betalingsform kommunen kunne akseptere, da den jo allerede hadde redskaper for en forsvarlig og økonomisk drift.
Saken ble fremmet av bruksbestyrer Fjellanger, som skrev: "Det vilde formentlig været best å fått solgt trevarefabrikken uten å måtte kjøpe skogeiendommen, men dette har ikke været mulig å få gjennemført. Imidlertid anser jeg det som en fordel for kommunen å bli kvitt trevarefabrikken, og hvad kjøp av skogene angår, så må det ligge nærmere for kommunen å eie skog, der har interesse også som parkarealer for byen, enn å drive fabrikken."
Boligrådmannen, som skogvesenet dengang sorterte under, gikk imot makeskiftet, da kommunen måtte betale et betydelig mellomlegg, og finansrådmannen sluttet seg til, med begrunnelse om at kommunens knappe lånemidler burde brukes til mer nødvendige formål.
I bystyredebatten argumenterte arbeiderpartiets hovedtalsmann, Ingvald Rastad for at kommunen måtte sikre området som naturpark. Med bedrede kommunikasjoner trakk friluftslivet seg stadig lengre vekk fra bykjernen. Trevarefabrikken burde selges da den krevde store investeringer. Og man burde, ifølge Rastad, ikke i en tid med høy arbeidsledighet investere i en bedrift som konkurrerte med innenbys bedrifter.
De borgerlige godtok ikke argumentasjonen om friområder. De så på forslaget som et forsøk på å bli kvitt tapsbomben på Sørumsand for enhver pris. De fant prisen for drøy og stemte samlet imot. Makeskiftet ble avgjort med ordfører Indrebøs dobbeltstemme. De borgerlige anket saken inn for kongen, men selv om justisdepartementet var enige med dem i sak, fant de "... ikke tilstrekkelig grunn til å foreslå det foreliggende vedtak forkastet."
Herredsstyret i Ski prøvde imidlertid å få lagt konsesjonsvilkår på kjøpet, som umuliggjorde utparsellering av boligtomter og utlegging til naturpark. Formodentlig var det hensynet til arbeidsplassene i skogen og ved lokale sagbruk som lå bak. Landbruksdepartementet vedtok imidlertid å ikke sette noen betingelser for konsesjonen.
Skogkjøp rundt byen i mange år
Skogkjøpene sluttet ikke med dette. I 1936 og -37 ble Ingierstrand og deler av Håøya kjøpt. Dette ble selvsagt gjort for å sikre befolkningen åpen tilgang til friområder langs fjorden. Men det fulgte en del skog med også her. Og kjøpene på Skar og Disen var rene skogskjøp, i likhet med kjøpene av Rødkleiva og Ringeriksflakene under krigen. De siste var sikringer av rekreasjonsarealer, noe de daværende myndighetene la vekt på.
Også etter kommunesammenslåingen har nye arealer kommet til, både i Maridalen og Sørkedalen. Mye av dette har imidlertid vært småeiendommer i tilknytning til det kommunen eide fra før, og kjøpene ble gjort for å lette skogsdrifta. Behovet for å kjøpe et område for å sikre det mot utbygging falt etterhvert bort. Kommuneplaner og servituttlegging, slik det skjedde med hele Krokskogen i 1964, ble et tilstrekkelig virkemiddel. I andre tilfeller valgte man imidlertid å kjøpe, og det siste store skogkjøpet fant sted i 1975 da Kjulskogen, nord i Lillomarka, ble kjøpt opp. Dette skjedde på bakgrunn av en avtale fra 1965 med Nittedal kommune om at Oslo skulle bidra til å finansiere kjøp til friluftsområder.
Idag virker nye kommunale skogkjøp lite sannsynlige. Den kommunale økonomien tillater få investeringer utenom det helt nødvendige. Og med 1980-tallet kom en ideologi om privatisering og skille mellom kommunale forvaltnings- og forretningsoppgaver. Også skogvesenet har måttet gjennomgå store omstillinger i den sammenheng, men noen seriøse forslag om salg av kommunens store skogarealer har ennå ikke dukket opp. At disse er kommunale, og med kommunal tilretteligging til friluftsliv, er nærmest blitt en selvfølge for Oslofolk. Og dét gjør nok at politikerne på tvers av de fleste partigrensene ser på skogene som byens odel.
Kilder:
Utrykte:
Borgermesterens (Finansrådmannens) sakarkiv
Trykte:
Kristiania / Oslo kommunes aktstykker
Litteratur:
Kristiania / Oslo kommunes beretninger
P. Blix: Bidrag til Oslo-skogenes historie, Oslo 1939
Andreas Vevstad: Det begynte med Frognerseterskogen, Oslo 1989
TOBIAS 3/98