![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Marka er byens viktigste rekreasjons- og friluftsområde og brukes jevnlig av titusener. Som en "ring av selvtillit" ligger den der og setter Oslo i en særstilling når det gjelder tilgangen på skog og mark. Men slik har det ikke alltid vært. Helt fram til slutten av 1800-tallet var Marka fjern og uinteressant for den alminnelige osloborger.
Av Bård Alsvik
Før Marka ble "allemannseie" var skogen utelukkende en økonomisk ressurs. Fra Marka ble det hentet tømmer til husbygging, til anleggelse av brygger og til båtbygging. Det ble brutt malm og brent kull, og vannet fra Marka ga kraft til småindustrien, og senere som "dåpsvann" for industrieventyret i Norge.
Godseierne
Blant dem som forsto hvilke rikdomskilder som lå i Marka - og som visste å utnytte dem - var godseierne på Bogstad. I 1820, etter at "Det Ankerske Fideicomis" var oppløst ved Bernt Ankers død, samlet Peder Anker de store godsene Hakkadals Verk, Bærums Verk, Sørkedalsgodset og Nordmarksgodset til ett "skogrike". Peder Anker var en framsynt mann, og det ble sagt om ham at han, i motsetning til andre skogeiere, ikke ønsket å hogge ut skogen til skade for framtiden. Derfor kjøpte han opp store skogsområder i Land og Valdres for å skaffe nok tømmer til sagbrukene langs Lysakerelva og i Maridalsvassdraget.
At Peder Anker var en mann med pågangsmot og visjoner, viser byggingen av kjerraten i Åsa. Anlegget var ingeniørkunst av høy klasse og hadde til hensikt å trekke tømmeret som var fløtet fra Valdres til Steinsfjorden opp åsen til Storflåtan _ en avstand på tre kilometer og en stigning på 386 meter.
Peder Ankers skoger eies i dag av Løvenskiold-familien. Linjene fra Løvenskiold via Anker og den litt senere Wedel-Jarlsberg, kan føres tilbake til slutten av 1600-tallet. Store skogsområder i Marka har med andre ord vært på private hender i 300 år. Godset har gitt arbeidsplasser og bidratt til å befolke Marka. Foruten kjerraten, som sysselsatte både anleggsarbeidere og folk som skulle stå for selve driften, må det til tider ha vært flere hundre menn som hadde arbeid med trefelling, fløting og anleggsarbeid i skogen.
Skaufolket
Mange av dem som arbeidet for godseieren bodde fast inne på skogen. Det ble bygget hytter og hus i nær tilknytning til anleggsplassene, hvor enslige skogsarbeidere, arbeidslag og familier slo seg ned. Mange var også oppsittere på godsets mange plasser og drev litt jordbruk på si. En melkeku, noen gjeiter og et par griser var nok til å holde liv i en familie ved siden av de innkomstene som kom fra arbeidet i skogen.
I Asbjørnsens "Kvernsagn" møter vi en av dem som arbeidet for godseieren på Bogstad: "Ved den ene sagen satt en gammel gråskjegget arbeidsmann med rød lue ned over ørene. Skyggen av skorstenen hadde skjult ham for meg før. Da han hørte jeg gjerne ville hvile og varme meg litt, tok han straks en stokkeknubb og laget et sete til meg ved ilden". Møtet foregikk på Brekke i Maridalen. Mannen var sagbruksarbeider, og kanskje er han blant dem vi finner i manntallslisten for Maridalen fra 1841, som er oppbevart i Byarkivet. Brekkesagene huset hele 22 personer på dette tidspunktet _ ni voksne over tjue år og tretten barn.
Sagmesteren het Morten Larsen. Han var 52 år og eldste mann på bruket. Under seg hadde han en "Saugdreng", en "Baghunbærer" (bakhun: sidene av hver stokk som ikke gikk til planker, men blant annet ble brukt til gjerder), en "Arbeidsmand" og en "Nadskjærer" (En nat er en planke eller fure som er festet på innsiden mellom to planker og binder disse sammen på f.eks. et skipsskrog). Til sagmesterstillingen fulgte det jord, som han drev sammen med kona, Marthe Jonsdatter, og de tre barna.
Rundt Maridalsvannet var mulighetene for åkerbruk gode. Men inne i selve Marka var det steinete og skrinn jord. Fra gammelt av var det likevel drevet et utstrakt åkerbruk i skogen. På begynnelsen av 1600-tallet hadde det innvandret finner fra Sverige som drev såkalt svedjebruk. De svidde av skogen og sådde rug i asken. Finnenes svedjebruk var imidlertid meget arealkrevende og kom raskt i konflikt med det ekspanderende skogbruket. De barnerike finnefamiliene ble istedet tilbudt jobb hos godseieren, som for arbeidskraftens skyld holdt sin spesielle hånd over dem. Hos Asbjørnsen og andre nordmarksdiktere hører vi om etterkommerene av disse, og ofte hadde de tilnavnet "finne", som "Mattis-finne" på Mattisplassen og "Gamle Mons finne" på Dammersplassen. Finnenens betydelige tilstedeværelse i Marka, og spesielt på Krokskogen, kan blant annet studeres i finnemanntallet av 1664 _ en optegnelse paa de finder eller suensche som røder Rug Brodder på Krogschoven _ som er oppbevart i Riksarkivet. I dag er det først og fremst de mange finneplassene i Marka som vitner om finnebosetningen, som Finnerud, Mago og Finneseter.
Friluftspionérene
Det var rundt Peder Ankers død i 1824, da svigersønnen grev Herman Wedel-Jarlsberg overtok godset, at fjortenårige Peter Chr. Asbjørnsen gjorde sin berømte vandring over Krokskogen til Ringerike, hvor han tok feil av veien og ble skremt ut i ulendet etter å ha møtt "bamsen". I fortellingen "En sommernatt på Krokskogen" gir 36-årige Asbjørnsen sin erindring av denne hendelsen:
Rundt om meg surret hundre rokker: men det skremmende ved alle disse lydene var at de i ett øyeblikk lød like ved meg, i neste langt borte; snart ble de avbrutt av kåte, ville skrik under flaksende vingeslag, snart av fjerne nødrop, og så ble det plutselig stille igjen. Jeg ble grepet av en unevnelig angst; det isnet gjennom meg for hver lyd, og skogmørket øket redselen. Alt jeg så og skimte, viste seg fortrukket, bevegelig, levende, og det var som tusener av hender og armer strakte seg ut efter den villsomme vandrer ...
En annen dikter som har bidratt til å formidle den spesielle "nordmarksstemningen" er Bernard Herre. Gjennom tre anonyme føljetonger i tidsskriftet "Den Constitutionelle" i 1841, og i boken "En Jægers Erindringer" som ble gitt ut av hans venner Asbjørnsen og Welhaven, etter at han var omkommet ved et vådeskudd ved Mellomkollen nord i Maridalen i 1849, var Herre den første som bragte Marka og menneskene som bodde og livnærte seg der inn i Christiania-borgernes hjem.
Med Herre kom melankolien og skogsensomheten inn i naturskildringene. En ulykkelig kjærlighet til Camilla Wergeland og et dårlig forhold til sin egen familie gjorde ham ensom og innesluttet. Og sorgen døyvet han med jaktturer i Normarka i selskapet med sine hunder: "Alt var dødt; selv når jeg skrek til mine hunder, kunne jeg høre, hvor jaktskriket nådde kort og tomt ut i været, og når den matte lyd var gått over leben, ruget atter ensomhetens gru over denne plett".
Asbjørnsen og Herre tilhørte en snever gruppe friluftspionérer hvor rekreasjon var hovedmotivasjonen for å ferdes ute. Denne trangen, kombinert med ønsket om skildre det sære ved norsk natur og folkeliv, var forankret i den nasjonalromantiske strømning som preget norsk kunstnerliv på denne tiden. I forsøket på å løsrive landet fra våre naboer i syd og øst, dro de til de innerste kroker av landet hvor påvirkningen utenfra hadde vært liten, for å finne det urnorske.
I Marka fant hovedstadsdikterene det de lette etter. Med sine malende skildringer ønsket de at leserne skulle bli kjent med sitt eget "jeg" og den naturen de var en del av. Skildringene har hatt gyldighet opp til våre dager, og har utvilsomt bidratt til forestillingen om at Marka har et dypere innhold enn selve naturopplevelsen.
Skiidrett for borgerskapet
Friluftspionéerene hadde stort sett Marka for seg selv fram til 1880-årene. Fremveksten av den organsierte skisporten på slutten av 1870-årene skulle imidlertid få Christianias borgerskap til å vende sine øyne mot Marka.
Før skiidretten ble organisert her i landet, var skiløping noe man gjorde for nyttens skyld. Hensikten var å klare seg ute i terrenget. Skiløping var derfor for bygdefolk og for militære. Da skiløpingen ble oppdaget av byfolket, kom nye momenter inn. Nytten ble erstattet med lek og konkurranse. Nå hadde blant annet morgedøler hatt moro av skiakrobatikk lenge før Sondre Nordheim kom til hovedstaden for å oppvise sine skiferdigheter på Iversløkken i 1868, men organisert skiløping utelukkende for konkurransen og gledens skyld, var et byfenomen forbeholdt borgerskapet.
I 1877 ble Christiania Skiklub stiftet, og fem år senere, i 1883, "Foreningen til Skiidrettens fremme". At skiløping kom på moten blant Christianias borgerskap viser den veldige publikumsoppslutningen de årlige hopprennene i "Kastellbakken" fikk _ som Husebybakken den gang het. Laurentius Urdahls skildrer det slik i "Norsk Idræt" fra 1891:
Thi alle som kan drager den Dag, Skirendet gaar for sig, ud fra den kvalme, røgopfyldte by. Paa Vestbanen gaar det ene Ekstratog efter det andet, de stanser alle ved Bygdø, i hvis Nærhed Bakken ligger og ud styrter der tusinder af Tilskuere, Damer og herrer, Oldinge og Børn, dels med, dels uden Ski. Alle skynder sig afgaarde saa der opover den smale Vei gaar en ustanselig sort Strøm der sagte men sikkert flyder mod Maalet, den på langt Hold synlige Husebybakken.
Nansens tilstedeværelse på Husebyrennet i 1883 var et trekkplaster, foruten kong Oscar II og prins Hans av Danmark, som visstnok skal ha uttalt å ikke tro sine egne øyne når folk seilte gjennom lufta med ski på beina. Nansen selv sto øverst i bakken sammen med de andre deltagerene, og alle snakket om hans nylig utførte skiferd alene over fjellet fra Bergen til Oslo. Nansen, og andre betydningsfulle menn som talte skisportens og friluftslivets sak, var utvilsomt gode forbilder for det øvrige borgerskap. Når de gikk i spissen for en slik sak, så måtte det være viktig!
Husebyrennet _ og Holmenkollrennet fra 1891 _ bidro til å trekke de store masser til en av Markas inngangsporter. Utenom rennene tok de mest eksklusive inn på hotellene og sanatoriene på Voksenkollen og Holmenkollen, mens andre tok turen til Frognersetra hvor det fantes varme, mat og drikke på kalde vinterdager. Åpningen av Holmenkollbanen til Besserud i 1898 gjorde det dessuten lettere for dem å nå området.
"Knickersadelen"
En annen eksklusiv gruppe var "kameratklubbene" - og den fornemste av dem alle var "Frøensvold-kameraterne". Forsamlingen var sprunget ut av Christiania Skiløberklub, og en rekke av hovedstadens mest betydelige menn var medlem her. Fridtjof Nansen var et selvsagt medlem. Det samme var kabinettkammerherre Egeberg, mannen bak "Egebergs Ærespris", Fritz Huitfeldt, skibindings-konstruktør og pådriver i utviklingen av hoppstilen og naturligvis Thomas Heftye, som "skjenket" Tryvannshøyden og Frognerseterskogen til byens borgere.
Begrepet "knickers-adelen" kan nok ledes ut fra disse menn. De tilhørte sositeten og var i høyeste grad selvdyrkere av egne presentasjoner og innsats. Men som foregangsmenn for friluftslivet var de viktige. Og skal vi tro "malerprinsen" Eugen av Sverige rett i et brev der han gir sin bekrivelse av sitt besøk på Frøensvolden i 1894, hadde de sansen for det "enkle turliv" som nordmenn flest er dyrkere av i dag: Menneskene her er også mer våkne for naturens skjønnhet og nyter den mer enn folk i alminnelighet gjør i Sverige. Det kommer av at de lever så meget ute i naturen og stadig tar turer. De er også vant til å ordne og stelle for seg selv på tur med niste og alt, og det gjorde at livet oppe i Frøensvold-seteren var enkelt og praktisk, muntert og deilig.
Med "Frøensvoldkameraterne" fikk friluftslivet et nytt innhold. For dem var det ikke rekreasjonstilbudene i Markas utkant som trakk, i hvert fall ikke alene, men Markas dype skoger, hyttelivet, ja, praktisk talt det å være på tur.
I 1890 tegnet ingeniør Ernst Bjerknes verdens første skikart for "skiløbere og turister" med inntegnede løypeforslag fra Majorstua i syd til Helgern og Hakkloa i nord. "Gamlekara" på Frøensvolden gjorde dessuten sitt for å sette sitt personlige preg på topografi-betegnelsene. Steder som vi i dag finner på Nordmarks-kartet, og som for lengst har fastnet i folks bevissthet, kan utledes fra disse. "Appelsinhaugen" var utsiktspunktet ved Glåmene hvor nettopp appelsinen ble inntatt på vei innover mot Bjørnsjøen, og "Seniorløypa" for de eldste som ikke alltid la hjemveien nedenom "Frøensvoldstråkka".
Marka for alle
Rundt århundreskiftet hadde ikke begrepet fritid et konkret innhold for andre enn borgerskapet. Innføringen av åttetimersdagen for arbeiderne i 1919 endret på dette og ga det endelige støtet for masseinvasjonen av turfolk i Marka. Fritid var likevel et sparsomt gode. Mellomkrigstiden var preget av arbeidsledighet og depresjon, noe som satte begrensninger for dyrkingen av friluftslivet.
Mens borgerskapet satte kursen mot fjell og vidde, inntok arbeidsfolk Marka for fullt. Med en god porsjon fantasi ble fjellviddene gjenskapt i Marka. Røverkollen i Lillomarka gikk blant annet under betegnelsen "de fattiges Finse" - hvor arbeidsfolk fra Østre Aker og Oslo slikket påskesola. Mangel på midler kalte også på oppfinnsomhet. Unger fikk tømmerstaver til ski, og skulle man på overnatting, sydde en seg telt og sovepose.
Marka var dessuten "spisskammer" for de med dårligst råd. I mellomkrigstiden gikk store strømmer av arbeidsfolk mot Marka når blåbæra ble modne og soppen spratt opp under granleggene. I samme slengen kom de seg vekk fra den skitne og støysomme byen _ og under krigen, vekk fra en dramtisk hverdag. Matauken var med andre ord ikke bare til for nyttens skyld, men også for gleden, hvor nytten ble en del av gleden.
Under krigen ble forøvrig det naturlige behov for å sanke sopp og bær styrket, og mange gjorde seg kjent på nye plasser i Marka i krigsårene. "Gutta på skauen" _ Milorg _ ga dessuten Marka et nytt innhold, som gjemmested og slipp-plass i kampen om et fritt Norge.
Etter hvert ble det også lagt til rette for jakt- og fiske i kommunens skoger. Den organsierte jakta varte imidlertid bare i noen få år og var meget begrenset når det gjaldt antall jegere som fikk slippe til. Dessuten var den dyr. I 1916 vedtok Formannskapet å utstede ti kort á kr. 25 for Frognerseteren og Sognskogen og tyve kort á kr 10 for kommunens eiendommer i Maridalen. Hvor lenge dette pågikk er usikkert, men det var i hvert fall stopp i 1933 da dyrelivet i kommunens skoger ble fredet. Fisket fikk på sin side en langt større utbredelse. Allerede i 1915 foreslo bystyremedlem Strandmyr å slippe fiskeyngel ut i kommunens småvann, men Formannskapet stoppet forslaget, antakelig i frykt for forurensing av drikkevannet. Men ved opprettelsen av Oslo Fiskealmenning _ senere Oslo Fiskeadministrasjon _ i 1936, kom det fart i fisket og fiskepleiingen i Marka.
Marka ble nå også mer tilgjengelig med offentlig kommunikasjoner, og kunne angripes fra flere kanter. Holmenkollbanen ble forlenget til Tryvann i 1916, noe som gjorde turen inn til Skjennungstua (bygd 1910) og senere Kobberhaughytta og Kikut kortere. Gjøviksbanen til Roa i 1902 gjorde det på sin side mulig å trenge inn i Marka fra nord-øst. Siden kom Sørkedalsruta til Skansebakken i 1928 som åpnet Krokskogen for markatraverne, samt bussruta til Maridalen i 1921 og Sognsvannsbanen i 1934. Østensjøbanen til Oppsal i 1926 åpnet forøvrig veien til Østmarka. Samtidig ble løype- og stinettet opprustet. Fra 1910 ga kommunen Skiforeningen bidrag til merking av løyper, og fra 1923 begynte Turistforeningen blåmerkingen av sommerstier.
Etter krigen nådde turlivet nye høyder. Skistuer og serveringssteder i hver en skog trakk tusener ut i helgene. Ja, det sies at nærmere 70 000 mennesker kunne være ute på gode skisøndager. Dessuten ga en økende levestandard muligheter for utfoldelse. Og med bilismens masseutbredelse fra slutten av 1960-tallet, kunne turområdene nås på relativt kort tid uten for store anstrengelser. Den stadige strømmen av mennesker til byen fylte dessuten på med nye grupper som ønsket å utforske skogene rundt byen. De fleste hadde røtter i små bygdesamfunn, og i Marka kunne de finne elementer som liknet på hjemstedet, eller som ble et kjærkomment substitutt til det de savnet hjemmefra.
Marka i dag
Vi har bruk for Marka, og vi bruker den. Det finnes imildertid enkelte faresignaler. Naturen har blitt noe som stadig flere av oss bare opplever på TV. Innen skiidretten forsvinner bredden, og at nordmenn er født med ski på beina er ikke lenger en "sann" myte, men bare en myte.
Også friluftslivet mister bredden. Mens folk flest før gikk på bær- eller sopptur, på fiske eller nøt en kaffekopp ved et gjemt skogstjern, er dette noe stadig færre gjør. Istedet har vi spesialisert oss på nye felter, gjerne "ekstreme" former for friluftsliv, enten det nå er offroad-sykling, fjellklatring eller snøbrett-kjøring. Men når det gjelder turmål og turutstyr er vi like: I de samme løypene, ikledd turutstyr som har kvalitet for Nordpolsferder, beveger vi oss som mannekenger i kø i retning av serveringsstedene.
Marka som rekreasjonsområde som man kan flykte til når hverdagen blir for stresset, er fortsatt aktuell. Til tross for at teknologi og data styrer mer og mer av våre liv kan vi med etnologen Tove Nedrelids ord "aldri løpe fra vår felles fortid, fordi den på mystisk vis er nedfelt i vår mentalitet".
Kilder og litteratur:
Asbjørnsen og Moe, Samlede Eventyr, første bind, Oslo 1965
Bjørnstad, O. Chr. , Kjerraten i Åsa, Oslo 1986
Herre, Bernard, En jegers erindringer, Oslo 1966
Kjeldstadli, Knut, Oslo bys historie b. 4, Oslo 1990
Myhre, Jan Eivind, Oslo bys historie b. 3, Oslo 1990
Nedrelid, Tove, Ut på tur! - på nordmanns vis, Oslo 1993
Vevstad, Andreas, Det begynte med Frognerseterskogen, Oslo 1989
Oslo kommunes skoger, utg. av Oslo kommune 1979
Aktstykker for Christiania /Oslo kommune 1915 - 1988, Oslo Byarkiv
Mandtal Liste for Maridalen District 1842, Oslo Byarkiv
Aftenposten 1/3-1952, 8/3-1952, 9/2-1952, 10/12-1952
TOBIAS 3/98