Hoffsbyen:

Smått og godt i vest

Ideen om en hageby i dalsøkket mellom Hoff og Skøyen kom fra de ansatte ved bedriftene på Skøyenstranda. Men det var etter at Kristiania kommune tok over utbyggingsprosjektet, og Aker kommune krevde at husrekkene skulle bygges i mur, at de fikk den særpregede og noe unorske utformingen.

Av Jorid Bodin og Leif Thingsrud

Ebenezer Howards ideer om hagebyen kom til Norge like før første verdenskrig og påvirket mange byggeprosjekter i tiden fram til ut på 1920-tallet.

Ullevål hageby er det mest kjente eksemplet, hvor også hustypen bærer preg av britisk påvirkning. Det er breie buede alléer med småveier innimellom. Ved hovedveien og den store sentrale plassen kom det samvirkelag og andre forretninger. Det ble på den måten mer et komplett livsrom enn et rent villastrøk i tradisjonell nordisk stil.

Lille Tøyen hageby har, med sine rettvinklede planløsninger, en helt annen stil enn de britiske forbildene, men den sentrale plassen med forretninger finner vi også der.

Hoffsbyen, som er det tredje eksempelet fra det som den gang var Kristianias nære omegn, er motsatt. Her er hustypen tydelig påvirket av hagebyidealene, mens områdets struktur bærer preg av kompromisser. Til å bli en komplett hageby var også området alt for lite.

Boliger nær arbeidsplasser

Hoffsbyen-området ble kjøpt fra Hoff gård av et aksjeselskap kalt AS Hoffsbyen. Bak dette stod arbeidere og funksjonærer ved bedriftene Skabo jernbanevognfabrikk, Thunes mekaniske verksted og AS Eureka. De fleste som arbeidet ved disse bedriftene bodde på den andre siden av byen, og de ønsket seg boliger i nærheten av arbeidstedet. Selskapet la fram et forslag til regulering av området til småhusbebyggelse i 1916, men dette ble stoppet av reguleringskommisjonen i Aker. Årsaken var planene om en jernbane fra Grefsen til Bestum, og før traseen for denne var fastlagt kunne man ikke starte boligbygging i området.

I 1920 var det blitt klart at jernbanen ikke ville gå så langt nord. Men nå var jobbetiden over, og det ville bli adskillig vanskeligere å finansiere prosjektet. AS Hoffsbyen tilbød derfor Kristiania kommune å kjøpe hele området, men på klare betingelser: Området skulle utbygges straks. Det måtte bli minst 140 leiligheter. Og arbeidere og funksjonærer ved bedriftene på Skøyen skulle ha fortrinnsrett til å bygge eller leie.

Boligdirektøren i Kristiania anbefalte kommunen å kjøpe, og foreslo villabebyggelse - små frittstående eller vertikaldelte arbeiderhus på halvannen etasje og litt større to-etasjes funksjonærhus. Planen var at mye av byggearbeidene skulle gjøres ved egeninnsats fra arbeiderne.

"Det er grund til at tro", skrev boligdirektøren, "at en meget stor del strevsomme industriarbeidere i stundene utenfor det regulære arbeide ikke alene vil være baade villige og i stand til at yde dette tilskud, men at de ogsaa vil hilse det med glæde at det bys dem anledning dertil. De flekker av egne hjem som vokser op rundt byene, er for en stor del resultatet av saadant "spildkraft"-arbeide."

Hus til eie og leie

Kjøpet og utbyggingen var politisk ukontroversiell. Alle så behovet for boliger. Diskusjonen kom til å stå om hvorvidt man skulle basere seg på at beboerne kjøpte boligene sine eller om de skulle leie av kommunen. Arbeiderpartiet mente det siste, da det ville gi en mye lavere "inngangsbillett". Også de tidligere eierne blandet seg inn i striden.

Løsningen skulle bli et kompromiss. I februar 1923 ble man enige om at kommunen skulle "... opføre endel huser, omfattende et antal af mindst 30 leiligheter." Arbeiderne og funksjonærene ved bedriftene på Skøyen skulle ha fortrinnsrett til første gangs leie av disse, samt rett til å disponere resten av boligfeltet til selvbygging.

Kommunens boligkontor la fram fire alternative prosjekter, alle med tolv rekkehus mot en sentral nord-sørgående vei. Tre av alternativene baserte seg på at hver leier hadde sin seksjon - fra kjeller til loft, mens den fjerde gikk ut på to-roms leiligheter i første etasje og ettroms i andre. Boligdirektøren gikk klart inn for det siste. Det doblet antallet boliger, og man unngikk at leietakerne drev framleie av rommene oppe. Bebyggelsen var stadig tenkt i tre, men bygningskommisjonen i Aker krevde at en så tett bebyggelse måtte utføres i mur.

Murhusene som ble bygget i Hoffsbyen, er hvitkalket med brunmalt bindingsverk, rød takstein og smårutete vinduer. De har ulike typer arker for å lage større takhøyde i annen etasje. Noen av arkene har buede tak og buede vinduer, mens andre har spisse tak og firkantede vinduer. Stilen på husene blir gjerne omtalt som engelsk, men den kan nok like gjerne være inspirert av dansk/tysk byggeskikk.

Rundt murhusene kom selvbyggertomtene, hvor eierne førte opp sine halvannenetasjes trevillaer.

Borettslag etter tredve år

Boligene skulle altså leies ut, men boligdirektøren skrev i sin innstilling at "... man anser det i administrativ henseende litet hensigtsmæssig for kommunen at bli sittende med en mindre koloni paa egen haand paa dette areal. Man har derfor søkt en planløsning som skulde ta sigte paa, at beboerne før eller siden maatte kunne overta husene til eie." Det skulle imidlertid ta tid før beboerne slapp å ta turen inn til boligkontoret i Kristiania hvert halvår for å betale leien.

Først etter krigen kom spørsmålet om salg av "de kommunale kompleksene" opp. En komité arbeidet med spørsmålet og forhandlet med leieboerforeningene. I 1955 kom det til enighet om at Hoffsbyen skulle omdannes til et frittstående borettslag. Beboerne skulle overta pantegjelda på husene samt betale et kontantbeløp på mellom to og to og et halvt tusen kroner. For pensjonister som ville få problemer med dette, skulle en forsøke å få til en avdragsordning. Leieboere med vanlig lønnsinntekt som ikke ønsket å bli med i dannelsen av borettslaget, måtte finne seg i å bli flyttet til en annen kommunal leilighet. Borettslaget overtok eiendommen 1. juli 1957.

På slutten av 1970-tallet kom det krav fra en del av beboerne om å omdanne borettslaget til sjøleierstatus, men forslaget fikk ikke flertall.

Første generasjon ble boende

Da leilighetene stod ferdig i 1924 ble de tildelt ansatte ved de tre bedriftene på Skøyen. Det bodde stort sett barnefamilier her den første tiden, og de var svært stabile beboere. En informant som vokste opp i Hoffsbyen på 1940 og 50-tallet og som fremdeles bor der, fortalte at en eller begge foreldrene til alle kameratene i Hoffbyen jobbet på bedriftene på Skøyen, og han kan ikke huske at det var noen som flyttet.

Det var først på 1980-tallet at det ble større utskiftninger. På 1980 og 90-tallet har det flyttet inn mange unge mennesker. Det har vært en del dødsbo til salgs, hvor det var gjort lite endringer siden husene ble bygd. De nye beboerne har bygd ut deler av kjelleren til boligareal, og innlemmet det i første etasjene, og i annen etasjene har de fleste bygd ut råloftene. Oppussing og utvidelse av boligarealene har, sammen med den generelle prisøkningen på boligmarkedet, ført til at verdien på leilighetene har økt sterkt.

Etter at prisene er blitt høye, har det vært ganske store utskiftninger av beboere. Det har vært solgt ca. fem leiligheter i året på 1990-tallet. Nå er det så å si ingen leiligheter igjen som ikke er modernisert og bygget ut. Tiden er forbi da unge mennesker kjøpte billige oppussingsobjekter i Hoffsbyen, som de etter mye arbeid solgte med stor fortjeneste. Tendensen til at unge par flytter ut når de får barn, har også snudd de siste par årene. Med sandkasser og lekestativ i de små hagene er Hoffsbyen både et barnevennlig og landlig sted, samtidig som det er sentralt med Skøyen som et knutepunkt for kollektivtrafikken.

Avslappet hygge

I "Boligarbeidet gjennem tyve år" beskrives Hoffsbyen som "avsondret fra omverdenen ved et belte av brede jorder, fredelig og stille, enkel og vakker og hyggelig". Den hadde ingen gjennomgangstrafikk, slik som Ullevål, og var heller ikke så stramt frisert. Stedet bar preg av en avslappet hygge.

Dette skulle endre seg radikalt da boligbyggingen i vest skjøt fart etter krigen. Konventveien, som er Hoffsbyens hovedgate, er mer og mer blitt en gjennomfartsvei. For beboerne har derfor kampen mot trafikken blitt viktig. I forbindelse med utbyggingen av vestre Skøyen i 1974 var planen å stenge Konventveien i nordkanten av Hoffsbyen, og styret i borettslaget ba kommunen fastsette en bestemt dato for dette. Det skjedde ikke, og trafikken går der den dag idag, slik at forsiden på Harald Hals' stilfulle småhus mer er blitt en bakside.

Men en dag i året tar beboerne veien tilbake og holder gatefest. Da stoppes trafikken og langbord dekkes midt i veien slik at naboer på begge sider kan møtes som "i gamle dager". Men ellers trekker folk til den opprinnelige baksiden av husene. På grusgangene mellom de små hagene, er det nær kontakt mellom naboene, som utnytter hageflekkene akkurat som i en ekte Howardsk hageby. Der gror rosene, frukttrærne og bærbuskene og her finnes ennå hyggen som gjør at de små leilighetene stadig er så populære.

Kilder:

Utrykte (på Hoffbyen borettslags kontor):

Forhandlingsprotokoll for Hoffsbyen leieboerforening 1942 - 1956

Hoffbyen borettslag: Forhandlingsprotokoller og korrespondanse

Informanter:beboere i Hoffsbyen.

World Wide Web:

http://oak.cats.ohiou.edu/~aw148888/arttext.html

http://oak.cats.ohiou.edu/~aw148888/howard.jpeg

http://www.tnews.com/tekst/humanmaesure.html

Trykte:

Oslo kommunes aktstykker

Akers kommunes aktstykker

Boligarbeidet gjennem tyve år, Oslo kommune 1931

TOBIAS 3/97