![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
"Til Deres veiledning undlater man ikke alle rede nu at gjøre Dem bekjent med, at paa grund av den herskende husnød og den sterke tilstrømning av leiesøkende, som nærværende kontor har, vil det desværre gaa lang tid før Deres boligandragende kan optas til behandling. Naar man vil kunne række at skaffe Dem leilighet er det saaledes i dette øyeblik umulig at kunne uttale sig om."
Leiegårdsbestyrerens standardformuleringer i dette svarbrevet fra 1919 ga ikke boligsøkeren mye håp. Bolignøden var stor, og kommunen disponerte få leiligheter. Ventetiden var sjelden under tre år, og "kunden" hadde bare å takke og bukke for den hjelpen han kunne få, om han i det hele ble noen hjelp verdig.
Av Leif Thingsrud
Overfylte husvære var regelen snarere enn unntaket i byer og tettsteder for mer enn et par mannsaldre siden. Kun et lite mindretall hadde priviligiet av å ha flere rom i leiligheten enn det var medlemmer i familien. For familiene var store. Et godt borgerlig hjem skulle ikke bare huse mor, far og en barneflokk, men ofte også besteforeldre og gamle tanter samt tjenerskap.
Blant arbeiderbefolkningen var ungeflokken ofte større enn hos borgerskapet, og også her kunne det være ei tjenestejente. I tillegg kom alle de losjerende: noen ganger bare i deler av året; andre ganger kunne en familie på fem-seks personer ha en eller to ungkarer liggende på kjøkkenet året rundt i en liten ettroms leilighet.
På 1880- og 1890-tallet ble det imidlertid bygd boliger i stor stil i Kristiania. Munkenga, Prostenga, Dælenenga og Bolteløkka var blant områdene hvor de gamle løkkene og jordene i løpet av få år ble forvandlet til leiegårdsstrøk med rette gater, melkebutikker på hjørnene og ny folkeskole oppi bakken.
Lenge holdt dette slett ikke til å ta unna for det stadige økende folketallet. Innbyggertallet i Kristiania steg fra 113 000 i januar 1879 til 180 000 ved utgangen av 1895.
Konjunkturene var heller dårlige, og stadig flere fant det lurt å investere i byggebransjen. Behovet for leiligheter var stadig stort, men de dårlige tidene gjorde at mange slett ikke kunne betale noen stor husleie, og derfor måtte nøye seg med å losjere hos slektninger. Situasjonen ble i alle fall at boligmassen økte raskere enn etterspørselen, og i 1899 falt leieprisene. Entreprenører som bygget for lånte penger gikk på ryggen, og mest all boligbygging stoppet opp.
Først omkring 1905 begynte byggingen på nytt, men da begrenset til bygg med større leiligheter på vestkanten. Øst for Ullevålsveien ble det knapt bygd et hus. Dette hadde også sammenheng med en ny bygningslov med krav om to trapper til alle leiligheter i tilfelle brann. Situasjonen ble med andre ord slik at byggeaktiviteten avtok og utleiemarkedet forble slakt, på samme tid som mange bodde i overfylte og usunne leiligheter fordi de ikke hadde råd til å leie sjøl.
Kommunens engasjement i boligsaken hadde lenge vært beskjedent. I 1893 ble professor Axel Holst engasjert for å gjøre en utredning om boligsituasjonen for arbeiderklassen. Hans "Undersøgelser og Forslag vedrørende Arbeidsstandens Boliger" viste at mange bodde i "ren sanitær nødstilstand". Hvis man skulle følge de engelske lovbestemmelsene om minste luftvolum pr. person, måtte det skje utflytting fra fire tusen leiligheter. Kommunen vedtok derfor å bygge arbeiderboliger, men dette tok tid. Til slutt ble det oppført to gårder, en i Åkebergveien og en i Dannevigsveien, men de var ikke ferdige før etter århundreskiftet.
Jobbetiden kvalte boligbyggingen
I 1905 var situasjonen at 17,5% av leilighetene på syv rom og mer sto ledige, og et stadig økende antall ble omgjort til kontorer. Samtidig økte bolignøden blant arbeidsfolk. I 1910 satte kommunen ned en boligkomité, og i 1911 kom boligsaken opp for fullt i bystyret. Det ble vedtatt å avhende kommunal grunn til boligselskaper og å opprette et boligtilsyn. Dette utviklet seg senere til Kristiania kommunes boligråd.
Samme år ble det gitt garanti til byggingen av "Det Rivertzke kompleks" på Sagene, og året etter ble det vedtatt å bygge et rent kommunalt boligkompleks på Tøyen. Dette skulle etterhvert bli fulgt av flere.
Under første verdenskrig økte folketallet sterkt og likedan betalingsevnen. Det var jobbetid og bra med penger blant folk. Privat boligbygging var det derimot lite av, annet enn villaer i omegnen, for det var jo nok av annet å investere i, som ga mye bedre avkastning. Kommunen og kommunegaranterte boligselskaper sto for det som skjedde av boligblokk-bygging. Men slett ikke alle prosjektene som kommunen ga garanti til, kom til utførelse. Kapitalen fant grønnere enger.
Etter hvert, når Lindern, Torshov, Vøyenvollen med mer var bygd ut, fikk kommunen en ganske stor leilighetsportefølge i egne gårder. I tillegg disponerte den mange leiligheter i de byggene den hadde gitt garantier til, og kommunen kunne også gå inn i bytter. En familie fikk en kommunal leilighet mot at kommunen fikk disponere deres gamle. På den måten fikk kommunen etterhvert disponere et betydelig antall småleiligheter i de eldre bydelene.
Rekvireringer og boligbrakker
Men utbyggingen tok tid, og bolignøden bare økte. I 1916 ga regjeringen tillatelse til at kommunene kunne ekspropriere foreningslokaler til bruk som husvilleherberger, og i Kristiania ble denne muligheten straks benyttet. Den nye Rosenhoff skole ble også benyttet til dette. Først høsten 1919 kunne lærere og elever innta bygningen.
I 1921 kom en lov som ga kommunene rett til å rekvirere boliger, men Kristiania formannskap vedtok at adgangen ikke skulle benyttes. Formannskapet ba derimot regjeringen gi dem lovlig adgang til å forby folk å flytte inn til kommunen, men noen slik tillatelse fikk man aldri.
Boligmangelen medførte sjølsagt også at husleiene føyk i været. Kommunens boligråd tok saken opp med statsmyndighetene, og i desember 1915 kom en provisorisk anordning som ga kommunene anledning til å opprette husleienemnder som skulle godkjenne alle leieforhøyelser på småleiligheter. Denne formen for husleieregulering sto ved lag til 1935. Under siste krig kom boligrekvirering i bruk igjen, og ble brukt til 1955.
Rene nødsboliger ble også bygd. I 1911 og -12 kom brakkene i Stavangergata, og i 1917 til -21 i Valhallaveien. Meningen var at disse skulle rives igjen etter få år, men i Stavangergata ble de fleste stående til slutten av 1930-tallet, og i Valhallaveien står de ennå. Men nå er det ingen planer om riving. Tvert imot er bygningene under rehabilitering, og vil sikkert bli attraktive å leie.
Brakkene i Stavangergata var derimot sørgelige saker. Rent estetisk sto de på linje med de senere så utbredte tyskerbrakkene, som jo også med tiden skulle tjene som nødsboliger, og bar preg av at ".. beboerne er yderst likegyldige med bruken av husene", slik Vedlikeholdssjefen skrev i 1917. De ble da også mest brukt til familier som ikke "passet inn" i nybyggene. I de fleste tilfellene var det problemer på flaske det dreide seg om. Var tilstanden riktig ille, kunne man bli plassert på øyene, hvor kommunen disponerte noen få hus.
Klagesakene, som er bevart i leiegårdsbestyrerens arkiv, vitner om et alt annet enn trivelig naboskap i brakkene. I en klagesak rapporterte inspektør Korstad: "Denne familie er absolut haapløs, hvad baade husleie og øvrige forhold angaar og beslutning bør snarest mulig fattes om at behandle ham derefter. Leiligheten er saa skidden og altsammen av familiens indbo saa forfaldent og barnene ikke at snakke om, de er vanskjøttet i høieste grad. Konen gaar fremdeles og drikker sig fuld og ser ikke ut til at skjøtte spor om sit hjem". Vergerådet hadde allerede gjort vedtak om å ta over barna, men foreldrene påkjærte vedtaket, og først etter gjentatte klager fra naboene ble familien kastet ut. Og saken er ikke enestående, tvert imot.
Sundhetsinspektøren kunne gi fortrinn
Den sterke økningen i antallet kommunale leiligheter medførte at Leiegårdsbestyrerens kontor måtte rustes kraftig opp. Kontoret var opprettet allerede i 1898 for å administrere et beskjedent antall tjenesteleiligheter for lærere, leger og annet nøkkelpersonell. I 1915 administrerte kontorets sju funksjonærer 304 eiendommer med snaut to tusen leietakere. I 1931 var antallet funksjonærer steget til 28, antall eiendommer 1178 og antallet leietakere 8300. I tillegg kom losjihusene: Arbeiderhjemmet i Markveien for menn og Ila pensjonat for kvinner. Disse sto ferdig i henholdsvis 1915 og 1921.
Saksmengden, i form av søknader om kommunal leilighet, økte minst like sterkt. Søkerne måtte ha hjemstavn i byen og de måtte stemple på kontoret annenhver måned. Tildeling skjedde etter hvert som man rykket fram i køen, men hvis situasjonen var særlig prekær, kunne man bli tatt inn utenom tur. Her måtte man sjølsagt være restriktiv.
En søker oppga at hans familie på fire "... saa at sige har været husvild siden den gaard vi bodde i Dannevigsveien 10 for circa 3 1/2 aar siden blev indkjøpt til Gamlehjem" og at familien siden hadde bodd for det meste adskilt og "... paa forskjellige steder hos venner og bekjente, det siste aar i Valders, da min hustru og barn paa grund av husforholdene blev daarlige saa dem av Doktor blev ordineret landophold ...". Han ble henvist til å stille seg i den lange køen, men ga opp.
En anbefaling fra stadsfysikus kunne derimot hjelpe. Ei enke med tre sønner bodde på to små rom, en tidligere stall, i uthuset til Maridalsveien 246. Sundhetskommisionens inspektør Diesen skrev sin rapport at bygningen var "... yderst kald og trækfuld og ikke utstyret med ovne av nogen art. (...) Beboerne har tidligere skaffet sig lidt varme ved hjælp av en petroleumsovn. I den senere tid har hun paa grund av petroleumsmangelen delvis maattet søke tilhold hos velvillige medmennesker." En måned senere hadde familien fått bolig på Ekeberg.
"... ingen grunn til å imøtekomme ..."
Kjellere og loft ble i stort omfang brukt som boliger. Og da dreide det seg ikke om våre dagers populære loftsleiligheter, men om uisolerte rom med største takhøyde 160 cm. Mange valgte i stedet den andre nødløsningen: å rømme byen. Hytter og uthus i Aker går igjen som nødsboliger, og mange måtte enda lenger ut: til Lørenskog og Nesodden. Men ved å flytte ut mistet man hjemstavnsretten, og dermed muligheten til å komme på søkerlista.
En familiefar med tre små barn ba høsten 1923 om dispensasjon fra hjemstavnsbestemmelsen. Han var født i Kristiania, men hadde bodd to måneder i Porsgrunn i 1909, i England vinteren 1913/1914 og på Lillehammer fra 1915 til mai 1923. Siden det hadde han bodd på Fjellstrand, "... oppe i skogen ca 1/2 times march fra bryggen." Leiegårdsbestyrerens påtegning i saken var kontant: "Det er absolut ingen grund til at imøtekomme denne omflakkende mand."
Leiegårdsbestyreren måtte være tøff. Bolignøden var stor utover hele 1920-tallet, og køen måtte styres med hard hånd. Unnlot man å stemple, ble man uten unntak strøket av søkerlista. Men ofte kunne dette synes å være til liten hjelp for de som møtte plikttro opp på kontoret i Akersgata 55.
Sundhetskommisionens boligkontor varslet leiegårdsbestyreren om en familie som bodde i et verksted i en kjeller i mars 1922. I oktober 1923 purret de på saken og anførte at familien hadde stått på lista i over tre år. I april 1924 fikk de leilighet i en kommunal gård et steinkast unna.
Ikke alle fant seg i kontorets skarpe tone. En familiefar med syv barn, som bodde i militærtelt i skogen ovenfor Linderud, var blitt avvist av kontoret, da han var flyttet inn fra Danmark. Han hadde fått avslaget pr. telefon på sin arbeidsplass, og oppfattet svaret som en "skjændepræken". Han ba derfor om å få søknadsbrevet sitt i retur for, som han skrev å frita bestyreren "... for det besvær det maaske vil volde Dem at faa lavet "et nummer" utav mine husværevanskeligheter ...".
Bestyrer Arnesens svar var at han kunne "... være ganske tryg, deres sak vil absolut ikke foranledige noget "nummer". Vi har noget andet at gjøre end at gaa irette med folk der forsøker at føre kontoret bak lyset. (...) Med hensyn til Deres forlangende om at bli tilstillet Deres første skrivelse skal bemerkes, at da denne er kommet adressaten i hende og indgaat i administrationens journal, kan dette ikke imøtekommes. Deres skrivelser supplerer forøvrig hinanden fortræffelig."
Boligadministrasjon med mange omorganiseringer
Finansieringen av de kommunale byggene var stadig vanskelig. I 1929 vedtok derfor bystyret at de forskjellige byggeprosjektene skulle organiseres i form av aksjeselskaper, slik at man kunne få 1. prioritets pantelån til det meste av byggekostnadene. Resten ble tatt som 2. prioritets pantelån med garanti fra kommunen. Elleve slike selskaper ble opprettet fra 1929 til 1935, med i alt 1428 leiligheter og elleve butikklokaler. I de samme årene skjedde det også en storstilt privat boligbygging, både innenfor bygrensa og i de nærmeste delene av Aker.
I 1939 ble de kommunale selskapene slått sammen til AS Oslo kommunale boligselskap. Senere overtok kommunen aksjene i femten private boligselskaper, og la dem inn i det samme. I 1947 disponerte det nærmere tre og et halvt tusen leieligheter, de aller fleste to roms. Etter krigen skiftet det navn til Forenede Boligselskaper AS (For-Bo). Selskapet ble avviklet i 1972, og eiendommene lagt under Boligsjefens administrasjon.
I 1988 vedtok bystyret å skille kommunens forretningsvirksomhet fra forvaltningsoppgavene. Boligetaten ble derfor i 1990 erstattet med Oslo kommunale boligbedrift. Denne særbedriften har idag ansvaret for forvaltning, drift og vedlikehold av over åtte tusen leiligheter.
Utrykte kilder (i Oslo byarkiv):
Leiegårdsbestyreren: leieavdelingens saksarkiv
Litteratur:
Kommunale håndbøker
Oslo kommune 1912 - 1947
TOBIAS 3/97