Latvisk gjest i byarkivet

- Nyttig studiebesøk

Oslo byarkiv hadde i september besøk av Líga Dimante fra det latviske statsarkivet. Med stipend fra Nordisk ministerråd var hun seksten dager i Norge som arkivverkets gjest, og brukte en av disse på byarkivet - et besøk som også ga oss et innblikk i den latviske arkivvirkeligheten.

Líga Dimante, som tidligere har hatt et fire måneders studieopphold i Sverige, var i Norge hovedsaklig for å se på ny teknologi; journalføring med edb, e-post og elektronisk dokumentlagring, men også arkivorganisering og avleveringsrutiner. Oppholdet vil være svært nyttig for arbeidet med å utvikle og effektivisere arkivene i Latvia, sier hun.

I Latvias hovedstad, Riga, finnes det to viktige arkivinstitusjoner; det statlige historiske arkivet, som oppbevarer arkiver fra før sovjettida, og som har dokumenter helt tilbake fra 1200-tallet, og statsarkivet, som har de nyere arkivene. I tillegg har landet elleve regionale statlige arkiver, men materialet der vil for det meste komme inn under det vi her i landet regner som kommunalt. Mye skriver seg også fra statsbrukene.

Latvia er nå i ferd med å riste av seg tradisjonene etter sovjetstyret, og hele lokalforvaltningen er i støpeskjeen. Et viktig mål vil være desentralisering og å trekke opp klare ansvarsforhold mellom de forskjellige myndighetsnivåene. Det betyr også store endringer i arkivdanningen. I sovjetsystemet ble alle typer arkiver, fra det offentlige, fra partiet og andre organisasjoner vevd sammen.

Latvia har gjennom tidene stort sett ligget under tysk og russisk herredømme. Tyske junkere eide all jord, og latvierne var fattige landarbeidere. Det medfører også at lite av de eldre dokumentene er skrevet på latvisk. Kun i selvstendighetsperioden fra 1918 til 1940 og siden frigjøringa i 1990 har latvisk vært hovedspråket. I sovjettida ble imidlertid latvisk brukt i noen av departementene. Selv om arkivene i teorien er åpne for hvermann, betyr språksituasjonen at særlig de eldre arkivene bare kan benyttes av noen få eksperter.

Mye av arbeidet i arkivene siden frigjøringa har også gått med til ren opprydding etter fremmedveldet. Lesesalene fylles av folk som skal dokumentere rettigheter til eiendommer som russerne konfiskerte i 1945. Det historiske arkivet hadde inntil to hundre slike forespørsler pr. dag, og da la det beslag på hele arbeidsstyrken der. Og arkivundersøkelsene var nødvendige for å få gjennomført den viktige jordreformen.

Mange må også få dokumentert at de eller deres foreldre har bodd i landet siden før 1940 for å få latvisk statsborgerskap. Og alle dokumenter må studeres i original i arkivene. Mikrofilm finnes ikke.

På spørsmål om mye er gått tapt i latviske arkiver, svarer Líga Dimante at det var en del som ble flammenes rov under krigen, men at mye allikevel er bevart. Idag er det et større problem med det som forsvant på slutten av sovjettida. Kommunistpartiet prøvde til en viss grad å slette sine spor. I statsarkivet, hvor hun er leder for en av seksjonene, har de arkiver etter kommunistpartiet og sikkerhetspolitiet, KGB, men mye er nok fortsatt i Moskva.

I likhet med de andre tidligere østsone-landene må også arkivene i Latvia håndtere en mengde forespørsler om innsyn i disse arkivene. Det finnes lite regelverk om offentlighet i arkivene, og Líga Dimante forteller at man kjører en forsiktig linje, for å unngå slike tilstander som ved åpningen av stasi-arkivene i Tyskland.

LT

TOBIAS 3/97