Bokomtale

Mennesker, miljø og kirkeliv i Gamlebyen

Kjærlighet er en god ting. Kjærlighet til historien, til byen, stedet og til grenda er for enkeltindividet en nødvendig forutsetning for liv og trivsel - og for byen, stedet og grenda en forutsetning for liv og utvikling.

Dette har fått Gamlebyen historielag til å utruste cand.philol Gro K. Henriksen med det nødvendige mandat til å skape ytterligere grobunn for kjærlighet til Gamlebyen, ved å være redaktør for jubileumsboken "Mennesker, miljø og kirkeliv i Gamlebyen". Undertittelen er "Oslo Hospitals kirke 1796-1996" og dermed ser man utgangspunktet for jubileet: Gamlebyen kirke er 200 år.

I tillegg til redaktøren selv, samt fotograf Harald Østgaard Lund, tar følgende forfattere oss med på vandring i tid og sted: Petter B. Molaug, Gerd Mordt, Andreas Aarflot, Marit Slyngstad, Nils Anker, Øivind Lunde og Berit K. Rystad.

Jubileet gir forfatterne anledning til å se nærmere på Gamlebyens nære historie. På 1800 tallet var Oslo - nåværende Gamlebyen - en forstad til byen Christiania, men som Gerd Mordt så levende beskriver: Det var her det hele begynte. Her lå middelalderbyen og trafikknutepunktet med sine kirker og klostre. Det har vært kirke på stedet i nær 700 år.

Oslo Hospitals kirke, som Gamlebyen kirke tidligere het, ble vigslet i mai 1796, nesten samtidig som Hans Nielsen Hauge ble grepet av sitt kall - ute på åkeren hjemme på farsgården i Tune. Navnet på kirken røper - og boken beskriver - annen aktivitet i tilknytning til kirken enn Kingos salmer, forkynnelse og kristendomsundervisning preget av Erik Pontoppidans forklaring til katekismen.

Antologien gir oss et innblikk i befolkningens, kirkens, hospitalets og stedets historie fra levende middelalder til et middelaldersentrum i det moderne Oslo. Om håndverkere, vertshusholdere, standspersoner, samt verdige og uverdige fattige. Fra oppførelsen av den første kirke, fransiskanernes klosterkirke, til kampen mot nedleggelsen av Gamlebyen menighet. En levende småby med et stabilt nærmiljø og Oslos første jazzklubb preges sterkt av hovestadens krav til effektiv kommunikasjon, men signaliserer også en bydel med identitet og sjel - for de som er villig til å lete etter den.

Selv om Oslo byarkiv kunne ønsket å ha blitt nevnt som bidragsyter av kildemateriale allerede i forordet, er det ikke dette som trekker boken ned. Deler av boken er tydelig skrevet av historikere for historikere. Den bærer også noe preg av hastverk og det er vel blant annet dette som er årsaken til at Erik Schia står oppført som medforfatter i Oslo Hospitals Historie fra 1939. Blad for blad sitter jeg imidlertid igjen med gleden over tilegnet kunnskap og lyst til å lese mer.

Det var her det hele begynte.

Og skulle De ha vært i tvil: Hospitalet eksisterer fremdeles.

Tore Somdal Åmodt

TOBIAS 3/96