![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
13. mai 1896 vedtok Stortinget "Lov om Behandlingen af forsømte Børn". I 54 paragrafer gjør loven rede for hvilke tiltak kommunen plikter å treffe ovenfor barn som havner på skråplanet eller som lider overlast i hjemmet.
Dette var ikke de første lovbestemmelsene innenfor det vi idag vil kalle barnevernet, men det var første gang disse kom i form av en egen lov. Og lovens bestemmelser var mye mer presise enn det som sto i de gamle fattiglovene, med blant annet pålegg til kommunene om opprettelse av egne organer, vergeråd, for å avgjøre klientsakene.
Av Leif Thingsrud
Barnevernsbestemmelser fantes allerede i vår første "fattiglov", tukthusanordningen fra 1741. Foreldreløse småbarn skulle plasseres i fosterhjem, fortrinnsvis hos barnløse velstående par. Større barn skulle settes til oppfostring i familier med foreldrenes yrke, slik at de ble lært opp i det. Anordningen ga også anledning til at "lausunger" og fattigbarn som foreldrene ikke ville eller kunne ta hånd om, ble satt ut til oppfostring hos andre, og den ga anledning til at fosterbarn som ikke skikket seg vel, kunne plasseres i tukthuset.
I fattigloven av 1845 ble bestemmelsene mer detaljerte. Barn som "... ikke kunne betroes deres Forældre til Opfostring eller Opdragelse" skulle bortfestes i "Haandværkslære eller i anden Tjeneste til skikkelige Huusbonder". Mindre barn skulle plasseres "... paa den Maade, som Fattigkommisionen anseer hensigtsmæssig og betryggende".
Det nye her er at loven gir anledning til opprettelse av "Redningsanstalter for vanartede Børn". Dette var skolehjem med streng kustus beregnet for barn som "... intet Tilhold have, eller hvis Opdragelse forsømmes af deres rette Forsørgere". Det hensynet som lå bak, synes hovedsaklig å ha vært å stoppe rekrutteringen til løsgjenger- og forbrytermiljøene. De paragrafene som vi idag vil kalle barnevernbestemmelser lå dessuten ganske klemt mellom diverse tiltak i kampen mot betleriet.
Et ledd i en større reformprosess
1896-loven faller inn i en generell trend i tiden, hvor en rekke saksområder ble flyttet fra fattigomsorgen og over til særorganer eller egne administrasjoner. Sykehusvesenet og sinnsykeasylene var blant disse. Sosiale og medisinske ytelser på det offentliges regning gled over fra å være særomsorg for ubemidlede til rettigheter hele befolkningen fikk krav på.
Denne prosessen tok tid. Den krevde at det offentlige tok på seg nye oppgaver, noe som igjen krevde politisk styrke å gjennomføre. For sparehensynet og en tankegang som gikk ut på at fattigdom i mange tilfeller skyldtes udugelighet og således slett ikke burde belønnes med felleskapets midler, satt dypt i den politiske høyresida. Disse reformene ble derfor viktige kampsaker for partiet Venstre, som i denne perioden hadde sine gyldne år.
Arbeidervernloven fra 1894 og barnevernsloven av 1896 markerte starten på denne reformprosessen. De "Castbergske barnelovene" fra 1915, hvor bl.a. ugifte barnefedre fikk ubetinget plikt til å ute bidrag til moren - selv om hun ikke trengte hjelp fra fattigvesenet - markerer avslutningen. Neste store reformbølge skulle komme først på 1950-tallet, da gjenreisning og full sysselsetting hadde vist seg ikke å være tilstrekkelig for å forbygge alle sosiale problemer, og hvor også erfaring og ny viten gjorde at man ønsket å løse problemene med nye midler.
Kamp mot "sædelig fordærvelse"
Loven av 1896 hadde åtte kapitler. Det første gjorde rede for hvilke "... Børn, Loven angaar, og de Forføininger, som kan træffes med Hensyn til dem." Første paragraf lyder slik:
"Barn, der ikke har fyldt det 16de Aar, bliver efter Beslutning af Værgeraadet (§ 6) at bortsætte i en paalidelig og hæderlig Familie, i et Barnehjem eller lignende Indretning, hvis Plan af Kongen er stadfæstet, eller i et Skolehjem (§§ 27 og 28), saafremt
a. det har forøvet nogen strafbar, om sædeligt Fordærvelse eller Vanvyrd vidnende Handling, og Bortsættelsen antages hensigtsmæssig af Hensyn til dets Forbedring eller for at hindre Gjentagelser, eller
b. det paa Grund af Forældres eller Opdrageres Lastefuldhed eller Forsømmelighed findes vanvyrdet, mishandlet eller sædeligt forkommet eller maa befrygtes at ville blive sædeligt fordærvet og en Advarsel (§ 3) ikke antages egnet til at rette Forholdet, eller
c. det paa Grund af slet Opførsel fra Barnets Side, mod hvilken Hjemmets og Skolens Opdragelsesmidler har vist sig magtesløse, eller andre mislige Forhold fremstiller sig som nødvendigt at bortsætte det for at redde det fra sædelig Undergang."
De neste paragrafene tar for seg frakjennelse av foreldremyndiget, oppnevning av verge, bruken av advarsler og plassering i tvangsskoler.
Send dem vekk!
Kapittel to tar for seg vergerådene. Disse skulle opprettes i hver eneste kommune og bestå av stedets underdommer, prest og fem kommunevalgte medlemmer. En av de kommunevalgte skulle være lege, og en eller to skulle være kvinner. Dette var også noe nytt, fem år før den første begrensede kvinnelige stemmerett i kommunale valg var innført. Vergerådet skulle holde møter for lukkede dører, men barnas foreldre hadde rett til å være tilstede og forklare seg. Rådet skulle også føre protokoll med vedtak og begrunnelsen for disse.
Kapittel tre tar for seg det vanlige botemidlet, og det var som før bortsettelse. For bygutter betydde dette i de aller fleste tilfellene å bli sendt som billig arbeidskraft ut på bondebygda. Mindreårige skulle utplasseres i familie eller barnehjem, men de som hadde nådd skolealder, kunne også plasseres i skolehjem, dersom det var "... saa sædelig forkommet, at dets Benyttelse af den almindelige Skole vilde udsætte andre Børn for skadelig Paavirkning". § 24 påla vergerådene å føre jevnlig tilsyn med de bortsatte.
Kapittel fire har overskriften "Om Skolehjem og Tvangsskoler". Paragrafene her gjør det helt klart at dette var institusjoner hvor de mest gjenstridige skulle kunne tas med skarpere lut. Kristiania kommune forsøkte derfor, sikkert i likhet med de fleste kommunene, å holde elevtallene ved disse på et lavt nivå.
Tvangsskolene var for midlertidige plasseringer av uskikkelige barn, hvor forholdene i hjemmet ellers var i orden. I begynnelsen var maksimal oppholdstid der et halvt år, senere ble det endret til ett år. Skolehjemmene ble derimot brukt til langvarig plassering, og man skilte mellom "mildere" og "strengere" slike, selv om loven ikke brukte disse begrepene.
Som mildere skolehjem tok Kristiania kommune i bruk "Toftes gave" på Helgøya for gutter. Dette var en privat stiftelse, som nå ble innrettet i tråd med den nye loven. For jenter ble Vegger i Tomter tatt i bruk. Av strengere skolehjem benyttet Kristiania seg av Bastø for gutter og Sletner i Eidsberg for jenter. Etter noen tid hadde Kristiania plassert noen og tredve barn i strenge skolehjem og det dobbelte antall i mildere skolehjem.
I kapittel fem, "Om de trufne Forføiningers Ophør", står det at bortsetting kan beholdes inntil barnet fyller atten år, men i strengere skolehjem inntil tre år til. Og i kapittel seks tar lovskriveren for seg påtalemyndighetens forhold til straffbare handlinger begått av barn. Kapittel syv pålegger kommunenes fattigvesener de fleste utgiftene i forbindelse med bortsettelsen av barn, mens utgiftene ved innsettelse i skolehjem skulle utredes av staten. Staten ga også bidrag til tvangsskolene. Kapittel åtte ga bestemmelsene om tvangsskoler umiddelbar ikrafttredelse, mens de øvrige bestemmelsene skulle gjelde fra den dag kongen bestemte. Det skulle bli 1. januar 1900.
Lov med lang levetid
Loven av 1896 sto ved lag til den ble avløst av "Lov om Barnevern" i 1953. Det hadde rett nok kommet til en del tilleggslover underveis, men kvaliteten på lovarbeidet må trygt kunne sies å ha vært godt. For i løpet av det drøye halvsekelet loven virket, skjedde det store samfunnsmessige endringer: Den nakne nøden i mange hjem ble avskaffet, og "klassesamfunnet" var i full ferd med å endres til et samfunn hvor folk fra svært små kår kunne nå til topps.
Barnevernsloven av 1953 skilte seg fra 1896-loven på mange måter, men et hovedtrekk var at den ikke lenger så på barnets situasjon alene, men på hele familiens. På den måten ble andre reaksjonsmåter enn utplassering "på landet" mer viktige. Advarsler til foreldrene ble erstattet med tilsyn med hjemmet, og i de senere år har man gradvis mer og mer dreid innsatsen over mot bistand og avlastning. Viktig var det også at tvangsskolene og skolehjemmene ble erstattet med "observasjonsskoler".
Fra tukthusanordningen til 1896-loven var samfunnshensynet helt dominerende. Å bekjempe omstreifervesenet og dannelsen av kriminelle miljøer var det overordnede siktemålet. I senere lover er hensynet til det enkelte barns behov til omsorg og egenutvikling satt i sentrum, dels som erkjennelse av at dekningen av de materielle behov ikke alene er nok for å hjelpe de unge på rett kjøl, og dels som resultat av at nye profesjoner, som psykologer og samfunnsvitere, har satt sitt preg på behandlingspraksis og etterhvert også lovgivningen.
Vergerådene var statlige organer, og utgiftene til drift og kontorhold ble dekket av staten. Dette ble endret i 1953 ved at de fleste oppgavene ble overført til klientutvalgene under de nye kommunale barnevernsutvalgene. Utgiftene til bortsettingen av barn ble nå også definitivt fjernet fra fattig- eller forsorgsvesenets budsjetter, og forsorgsvesenet ble nå sosialkontorer slik vi kjenner de idag.
TOBIAS 3/96