Bispegata

Losenes gamle gate

Etter flere tiår som trafikkmaskin gjenoppstår Bispegata nå som bygate. Det meste av bebyggelsen er rett nok forlengst blitt revet, men en del av omgivelsene vil bli ført tilbake til en noe eldre fasong, blant annet parken ved Ladegården.
Selv om en del av det gamle fysiske miljøet nok vil kunne gjenoppstå, vil aldri det menneskilige miljøet, med sterkt innslag av sjøfolk og ikke minst loser, komme tilbake.

Av Leif Thingsrud

Bispegata er blant Oslos aller eldste gater. I middelalderbyen bar den navnet Biskopsalmenningen og ledet fra byens domkirke, Hallvardskirken, til noen av bryggene. Gårdene, i form av lave tømmerhus, sto tett i tett.

Etter svartedauen forsvant stort sett bebyggelsen, men gata lå der fortsatt. I 1624 ble byen flyttet under Akershus murer, men det dannet seg raskt en forstad der den gamle byen hadde ligget. På et kart fra 1742 finnes Bispegata stadig som en gate fra bebyggelsen langs Oslogate ned til bryggene. Etterhvert ble navnet Strandgaten hengende på den, men da det fantes en strandgate også i Pipervika og både Store og Lille Strandgade inne i kvadraturen, ble navnet i 1874 endret til Bispegaden.

Bakgrunnen for gatenavnet lå i den gamle bispegården, som lå der Oslo ladegård ligger idag, det vil si i østenden av gata. At gata tidligere hadde vært benevnt som "Biskopsalmenningen" ble man nok først klar over senere. En skikkelig arkeologisk undersøkelse av gata ble foretatt i 1954, og da fant man fem lag med gatedekke under hverandre.

I middelalderens byer var gjerne bestemte yrker knyttet til bestemte gater eller deler av gater. Slik var det også i middelalderens Oslo, men i nyere tid har slik samlokalisering ikke vært vanlig. Men nettopp i Bispegata utviklet det seg på 1800-tallet en konsentrasjon av en bestemt yrkesgruppe; loser. Gata var nærmest til Bispehavna, hvor de hadde sine små båter som de rodde ut i når det kom skip som skulle loses til havn.

Folketellingen i 1801 nevner to loser blant de nærmere syv hundre innbyggerne i Gamlebyen. Antallet skulle snart stige, og i ligningsprotokollen for 1860 er hele fjorten av de 54 skatteyterne i gata faste loser. I tillegg kommer tre reserveloser, tolv skippere, en skipskaptein, en maskinist, en styrmann og en fergemann. Det maritime innslaget i gata var i alle fall sterkt nok, og skilte denne gata fra resten av bydelen, hvor håndverkere og småkjøpmenn dominerte. Inntektene til losene varierte fra 250 til 400 daler i året, det vil si at de tjente omtrent som en småhandler eller håndverker. Reservelosene sto alle med 150 daler, noe som var en alminnelig arbeiderlønn.

I 1869-matrikkelen står tolv av byens loser som huseiere, alle i Bispegata. Loshusene var alt overveiende små en-etasjes tømmerstuer med skattetakster fra 310 til 3930 speciedaler. Standarden var nok ganske variabel. Og de som hadde god plass, hadde selvsagt leieboere, sannsynligvis flere loser også blant dem.

En av losene eide hele tre hus nederst i gata. 48 mennesker bodde der, på til sammen 1856 bebygde kvadratalen. Det ga omlag femten kvadratmeter grunnflate pr. person, men når verksteder, uthus o.l. blir trukket fra, blir nok kvadratmetre boflate adskillig lavere. Trangboddheten var nok nesten like ille som i arbeiderstrøkene på Grønland og Sagene.

Mens det i 1860 ikke bodde loser i andre gater enn Bispegata, har de spredt seg noe en mannsalder senere. Ligningsprotokollene viser også at det da bor mange industri- og tomtearbeidere der. Og på 1890-tallet går dette samfunnet i full oppløsning. Jernbanen kjøper hus etter hus for å sikre seg grunn til nye lasteområder. I 1891-matrikkelen finner vi fortsatt fem loser, tre skipsførere, en kaptein og et ukjent antall losenker som gårdeiere i Bispegata. Fire år senere eier jernbanen alt og de gamle losstuene rives en etter en. De nederste ved bryggene fikk imidlertid stå til ut på 1950-tallet.

Selve gata lå der som før. Den hadde i mange år vært viktig for transporten til Bispebrygga, og var allerede på midten av 1800-tallet gjort fin og bred. Like før siste krig ble den nye Bispebrua i vestenden av gata bygd. Nå ble Bispegata åpnet for gjennomgangstrafikk, og på 1960-tallet kom de første utvidelsene. Gradvis ble den fredelige stikkgata til bryggene forvandlet til motorvei, noe den først i år har fått slippe ifra. Men den fattigslige "idyllen" som Karen Hansen beskriver i diktet "Gamle Bispegaten" kommer aldri tilbake. Oslos "sørlandsgate" er borte for all tid.


TOBIAS 3/95