Fotografiet - arkivenes evige problem

Arkivarer har vanligvis ikke vært opptatt av bevaring av fotografier. Feltet er blitt overlatt til museumssektoren og spesielt interesserte. Riksarkivarens retningslinjer for arkivbegrensning sier imidlertid at fotoet er at arkivalium på lik linje med andre dokumenter og at det ikke er anledning til å kassere det i noen sammenhenger.

Av Ole Myhre Hansen

Respekten for fotografiet som en kilde på lik linje med "gjenstander" eller skriftlig materiale har på ingen måte vært en del av bevisstheten i det kulturhistoriske bevaringsarbeidet. Fotografiet har til en stor del blitt betraktet som en del av øyeblikket det fanger jo nettopp øyeblikket, og når dette så er over har fotoet mistet mye av sin verdi for brukeren. I de senere år har imidlertid historikere, pedagoger og andre miljøer vist at de også setter stor pris på fotografiet som kilde og formidlingsmedium.

I Oslo er det registrert hundre fotosamlinger som til sammen skal inneholde over 23 millioner fotografier. Hvor mye av dette som er skapt og en gang eid av kommunen vet vi ikke fordi det har aldri vært satt i system å ta vare på fotos som en del av den vanlige arkivdanningen.

Det hersker generell enighet i fotobevaringsmiljøer at et foto i sin opprinnelige sammenheng, det vil si oppbevart i tilknytning til annet materiale (arkiv, annen dokumentasjon), kan ha større verdi enn fotosamlinger ordnet etter emne. Dette fordi helheten i et arkiv, det vil si den måten de enkelte delene i materialet samspiller, også sier noe om arkivskaperen og dennes samtid. Helheten i et arkiv kan si oss mer, eller gi oss utfyllende opplysninger om samtiden utover "den matematiske" summen av de enkelte dokumenter.

Den opphavsmessige sammenhengen i mange av fotosamlingene i Oslo er opp gjennom årene blitt pulverisert fordi man i større grad har vært interessert i motivet og eller fotografen framfor hvem som eide bildet og i hvilken sammenheng bildet inngikk da det ble tatt. Dette har hatt konsekvenser for det fotografiske materialet som en gang har vært i kommunale arkiver. Det har vært alt for lett å ta fotografier ut av sin sammenheng for så å opprette samlinger uten referanse til deres opprinnelige kontekst. Vi har flere eksempler på at kommunale virksomheter har gitt fra seg materiale til tredjeparter "fordi de var interessert" uten at kommunens fagmiljøer har blitt konsultert. Arkivaren vil derfor ha en håpløs oppgave i et rekonstruksjonsprosjekt og byarkivet ser da heller ikke dette som en prioritert oppgave. Vi ønsker imidlertid ikke at gamle synder skal danne skole for de eldre samlingene som eksisterer og det materiale som produseres i dag.

La oss derfor slå fast en gang for alle at fotomateriale som er blitt til som en del av kommunal oppgaveløsning og eller forvaltning er kommunens eiendom, og at ansvaret for bevaring av materialet hviler på den enkelte virksomhet som selv skal iverksette nødvendige tiltak.

Hva bør man gjøre med foto i et arkiv?

I selve arkivdanningsprosessen må man være seg bevisst at fotografiet også er verdifullt og at det må behandles på en annen måte enn det resterende materialet. Fotografiet skal ikke arkiveres sammen med vanlig papir da dette ofte har et syreinnhold som ødelegger fotoet i løpet av relativt kort tid. Fotografiets kjemiske sammensetning stiller nemlig særegne krav til oppbevaring. Hvert enkelt foto bør derfor tas ut av dets opprinnelige sakssammenheng, legges i et eget omslag, for så å ordnes i en egen fotoserie utenfor saksarkivet.

Når man nå anbefaler en praksis som i seg selv bryter med prinsippet om å bevare et arkivs indre sammenheng, er det for å sikre et medium som krever spesiell oppfølging for å kunne bevares. Sammenhengen kan likevel sikres gjennom en kryssreferanse. Man skal derfor opprette egne fotoserier hvor det enkelte fotografi tildeles en entydig referanse til dets opprinnelige sammenheng. I tillegg bør man ta en fotostatkopi av originalen som erstatter denne i saksmappen. Negativer skal også tas vare på ved at de danner en egen serie, helst med samme krav til kryssreferanser. Skulle det bli produsert fotografisk materiale i tilknytning til serier utenfor saksarkivet opprettes det egne underserier for dette i fotoserien. Prinsippet for fotoserien blir derfor at den mer danner et eget arkiv, en pode av hovedarkivet hvor kryssreferansene danner et nettverk som tilkjennegir at de danner en enhet.

I den nye arkivnøkkelen som innføres fra 1996 er det egne koder som er tekstet "foto" i forskjellige sammenhenger, f.eks 043.7 EDB-, lyd- og fotoarkiv. Vi gjør oppmerksom på at disse kodene ikke skal brukes til å arkivere fotografier under, de skal kun brukes til saksbehandling omkring "foto"-emner. De fotografier som blir tatt i forbindelse med en saksbehandling hører inn under den koden saken i seg sorterer under.

Omslagene eller konvoluttene som blir brukt til fotoserien skal være av syrefritt papir og de skal oppbevares liggende i lystette bokser. Det siste for at ikke fotoet skal slå seg eller blekne. I tillegg tåler ikke fotoet høye temperaturer, og heller ikke store temperatursvingninger. Og ikke nok med det høy luftfuktighet er også en fiende man må ta hensyn til. Fotoserien skal derfor ideelt sett plasseres i et rom hvor det er lav og stabil luftfuktighet (20-40% relativ fuktighet) og en jevn temperatur på 8-15oC. Et kjøleskap er derfor et egnet sted for oppbevaring av fotografisk materiale, såfremt det ikke benyttes til oppbevaring av matvarer ol. som er med på å øke luftfuktigheten.
Det er imidlertid forskjeller i de krav som stilles til hhv. fargefoto, sort-hvitt foto og diaser. Som et eksempel kan det nevnes at fargenegativer og dias ideelt sett skal oppbevares ved -5oC. Det som ble anbefalt ovenfor sikrer imidlertid en akseptabel oppbevaring av størstedelen av spekteret innenfor foto.

Byarkivaren har i dag ikke de ressurser og det utstyret som skal til for en forsvarlig oppbevaring og konservering av fotografisk materiale, men har i pr. 1995 ansatt en arkivar som har som deloppgave å møte de utfordringer som ligger innenfor et slikt felt. I løpet av de nærmeste par år skal det bygges opp en tjeneste som muliggjør et forsvarlig bevaringsmiljø både mht. kompetanse, lokaler og utstyr.


Mer om oppbevaring av foto og problematiseringer omkring bevaring av foto:
Fotobevaring mot år 2000, Roger Erlandsen, Else Espeland, Vegard S. Halvorsen, Astri Spiten (red.), Sekretariatet for fotoregisrering og NKKM, Oslo 1990
Arkivmagasinet 1/92; Foto i arkiv, Riksarkivet 1992
Fotobevaringsboka, Roger Erlandsen og Kåre Olsen (red.), C. Huitfeldt Forlag, Oslo 1988.

TOBIAS 3/95