Grünerløkka som motorveikryss eller drabantby?

På tegnebrettet går allting an...

Grünerløkka framstår nå med et forholdsvis godt bevart bygningsmiljø. De fleste gårdene er pussa opp og byr på vakre fasaderekker. Vi har tatt en kikk i noen av våre kilder i byarkivet for å belyse veien fram hit. Den har vært kronglete, med langvarige saneringsplaner og forslag om en helt ny drabantby eller å føre en motorvei gjennom bydelen, før byfornyelseprogrammet ble vedtatt.

Ellen Røsjø

Edvard Bull skrev om Grünerløkkas historie i St. Halvard i 1961. Opptakten til Bulls arbeid kom fra professor Odd Brochmann, formann i Selskabet for Oslo Byes Vel. Bakgrunnen var at Selskabet lagde en arkitektkonkurranse om saneringsplaner for Grünerløkka og mente det samtidig burde gjøres noe for å få fram bydelens fortid.

Norges raskeste byvekst?
Bull beskriver framveksten av Ny York som lå i Aker inntil byutvidelsen i 1859. Området avgrenses av Akerselva, Nordre gate og Markveien. Bydelen kom raskt opp. Utbygginga tok til med Hans Fr. Grüners tomtesalg høsten 1856, og den tok brått slutt da murtvang ble innført to år seinere. Navnet henspeiler på tempoet i bygginga. En tilsvarende eksplosiv byvekst hadde knapt foregått noe sted i Norge tidligere, i følge Bull. Våren 1861 var det alt vokst fram en stor "drabantby" med 69 bebygde eiendommer med 1500 innbyggere.

Helt fra starten fikk Ny York et rykte som en bydel med dårlig bebyggelse og altfor lite kommunale tiltak, "slum". Her vokste det fram et samfunn dominert av håndverkssvenner og industriarbeidere. Bull kaller Ny York "et monument over vår begynnende industrialisering."

Neste kapittel i utbyggingssoga domineres av den velkjente leiegårdsbebyggelsen, i hovedsak i 1870-åra i form av 3-etasjes murgårder og seinere i 4-etasjes. Dette gjorde Grünerløkka til de store kasernenes bydel.

Gammelt saneringsspøkelse
Da Bull skrev om bydelen var den ennå forholdsvis "uberørt" i forhold til i dag. I 1961 sto det f.eks. igjen omkring 30 av de opprinnelig 69 hus i Ny York, mens det i dag bare er 4 tilbake.

Saneringsplaner hadde likevel eksistert for området i mange år før Bulls arbeid ble til. Alt i 1938 og 1939 hadde reguleringsrådet vedtatt en regulerings- og bebyggelsesplan for Grünerløkka som i de fleste kvartaler forutsatte ny bebyggelse bestående av nord/sørgående fireetasjes lameller med nye atkomstgater midt i kvartalene.

I 1947 ble planen stadfesta da bystyret vedtok å sanere Enerhaugen og en del av Grünerløkka (2 kvartal). Men det viste seg vanskelig å komme i gang med det praktiske saneringarbeidet. Det var juridiske og finansielle problemer foruten vansker med å skaffe erstatningsleiligheter. Finansrådmannen kom inn på dette i sin utredning om kommunens utbyggingsprogram av 1950. Sanering ville ta tid - få tomter var byggeklare, boliger måtte rives og beboerne først skaffes hus. "I en rekke tilfelle vil antall leiligheter tvert om bli lavere etter saneringen, da hensikten med sanering for enkelte strøk også er en "utlufting"."

I 1955 la Finansrådmannen i samarbeid med Byplankontoret fram en oversikt over 17 saneringsmodne strøk i byen. Her presiserte byplankontoret "Å sanere et forfallent boligstrøk ved rasering og gjenoppbygging av nye boliger skaper som oftest også et underskudd i boligmassen. Man bør nemlig bygge det nye såvidt åpent at det tilfredsstiller dagens krav til lys, avstand og frie arealer i et boligstrøk."

Det var først tidlig på 60-tallet at Vestre Vika og Enerhaugen virkelig ble revet. Men saneringsspøkelset skulle bli hengende i lufta helt fram til 1970-åra. Imens skjedde en "naturlig" sanering ved økt forfall, enkelte branner og riving.

Ny drabantby?
I 1961 lanserte altså Oslo Byes Vel en "ny drabantby"! på Grünerløkka i sin arkitektkonkurranse med 4 arkitektgrupper. De ville belyse saneringsmulighetene i eldre bydeler. Forslaga tok alle utgangspunkt i høyblokker med lys og luft mellom mens hovedtrafikken skulle holdes utafor området. Ingen hensyn ble tatt til eksisterende miljø og beboere.

På basis av disse idéutkasta foretok Finansrådmannen en teknisk-økonomisk vurdering. I en uttalelse til Saneringsutvalget i 1962 anbefalte han ikke totalsanering som en kommunal oppgave pga "de betydelig uttellinger" det ville kreve. En totalsanering var heller ikke påkrevd av bolighygieniske grunner.

I 1960 påpekte Byplankontoret at delvis sanering var billigere enn totalsanering og at også det kunne gi tidsmessige leiligheter. I 1962 utarbeida derfor kontoret et idéforslag til sanering av Grünerløkka basert på rehabilitering av området (istandsettelse, modernisering og utkjerning av gårdsromsbebyggelse.) Men bystyret ba 31.1.1963 likevel om et program for planlegging av Grünerløkka med "etappevis sanering i rasjonelle enheter".

Eller kanskje motorvei?
Sommeren 1965 var en reguleringsplan med konservativ sanering for kvartalet Nordre gt - Øvre gt- Korsgt - Nedre gt oppe i byplanrådet som ikke godkjente den. Byplanrådet undersøkte samtidig mulighetene for å legge fram en etappevis sanering av Grünerløkka, etter oppdrag fra bystyret. Arbeidet måtte skrinlegges pga den store planmessige usikkerhet som rådde. Transportanalysen hadde nå et alternativ for en motorvei tvers gjennom området, og evt. en tunnelbanetrasé på langs av området. I tillegg kom usikkerheten rundt hvilket utbyggingsalternativ som ville bli valgt. Arbeidet med et program for etappevis sanering på Grünerløkka ble derfor stilt i bero på byplankontoret.

I 1968 lagde Byplankontoret en traséutredning for motorveien. Året etter var saka oppe i bystyret som vedtok at det måtte lages en motorvei. I 1970 ble det nedlagt byggeforbud der motorveien var planlagt.

Sanering i sør, byfornyelsesplan i nord
I mai samme år hadde bystyret til behandling sanering av Bjølsen, Sagene og Grünerløkka. Et enstemmig bystyre vedtok at det skulle settes i gang saneringssak for Søndre Grünerløkka. Nordre Grünerløkka skulle bearbeides videre med sikte på å tilrettelegge en hensiktsmessig byfornyelsesplan.

25. februar 1971 vedtok bystyret en reguleringsplan som innebar totalsanering av kvartalet Markveien, Nordregate, Fossveien og Sofienberggata, det såkalte Grünerbygg-kvartalet.

Planene satte nå fart i lokalbefolkninga som 8.12.71 gikk sammen og starta Grünerløkka Leieboerforening. De ville arbeide for oppheving av saneringsplanene til fordel for gradvis byfornyelse og modernisering av eksisterende boligmasse og gikk mot planene om motorvei.

Bystyret vedtok 13.12.1973 mot 1 stemme sanering av Søndre Grünerløkka - hele Ny York samt et par kvartaler bort til Thv. Meyers gt. Én bygning var unntatt fra saneringsvedtaket. Ellers var det opplyst at det seinere skulle avgjøres i hvilken grad fornyelsen burde ta form av rehabilitering. Området hadde 697 leiligheter, 137 hybler, 1 institusjon og 169 bedrifter (hvorav 71 forretninger).

Leieboerne fikk orientering om at kommunen ville søke å ta hensyn til deres interesser. Men lite konkret ble lovet, annet enn at man regna med de ville få fortinnsrett til de nye leilighetene. Velvilligst minte man også om offentlige bostøtteordninger mm. Naturlig nok kom det protester - i alt 214 likelydende protester fra beboere og 5 bedrifter, dessuten 15 protester/erstatningskrav fra eiere, festere og 5 fra beboere, samt 5 fra firma som leide lokaler. Vedtaket ble stadfesta av Kommunaldepartementet i 1976, men departementet henstilte til kommunen å ta hensyn til Riksantikvarens uttalelse om å bevare forretningsmiljøet i Markveien.

Byfornyelsesprogram
Først i 1977 ble et byfornyelsesprogram vedtatt med rehabilitering og nybygging. Da hadde riveplanene ligget der i flere tiår og ført til et betydelig forfall og økte rehabiliteringskostnader.

I 1979 ble to av kvartalene på Søndre Grünerløkka vedtatt rehabilitert. Og i tiåret som fulgte gikk det slag i slag med byfornyelsen inntil den stoppa opp igjen.

I 1986 lot OBOS oppføre Stolmakergata-komplekset med om lag 240 leiligheter. Det minner lite om den gamle bebyggelsen i Ny York, men likner for så vidt mer på leiegårdsmiljøet ellers på Grünerløkka. Som i stor grad er blitt bevart.

Det kunne altså gått langt verre med Grünerløkka i byfornyelseprosessen om saneringskåte politikere hadde realisert noen av tegnebrettkonstruksjonene. Om byfornyelsen fortsatt av mange ble opplevd som et overgrep og et økonomisk helvete, ble resultatet iallfall estetisk sett vakrere enn tidligere planer kunne tilsi. Og beboerne har fått noe plaster på sårene i og med vedtaket om delvis gjeldssanering for borettslag i byfornyelsen. Så får vi håpe den videre byfornyelse som er påkrevd, trekker veksel på de erfaringene vi nå har.

Kilder:
OK og boligbyggingen. En beretning om Oslo kommunale boligråds virksomhet 1930-1959.
Finansrådmannens arkiv
Saneringssjefens arkiv
Oslo byfornyelse A/S fotoarkiv, fotograf Finn Thoresen
Edv. Bull: Grünerløkka: beste østkant i St. Hallvard 1961


TOBIAS 3/94