Kulturminnestafetten

Prinds Christian Augusts Minde

Herskapelig landsted og asyl for "sindsvage"

I valget av sitt kulturminne i Kulturminneåret '97 falt Grünerløkka-Sofienberg ned på Prinds Christian Augusts Minde. "Prindsen" i Storgata 36, har en mangfoldig og sterk fortid. Bak de høye tregjerdene står det fløyer og rom fortettet med historie.

Av Gro Røde

Prindsens hovedbygning, fra slutten av 1600-tallet, ble fredet i 1927, men anlegget innbefatter mange nyere fløyer og bygninger. I dag vurderer Byantikvaren å frede hele anlegget på grunn av anleggets historie, særlig i forhold til psykisk helsevern. Huset eies av kommunen, og forvaltes og brukes av bydelen.

Eldste delen av bygningene stammer fra da bygget i 1670-årene var et frittliggende landsted ved Akerselva, "et palémessig anlegg, skilt fra forstaden Fjerdingen ved en stor hage med paviljonger, dammer og fontener." Første eier vi kjenner til var den tyskfødte general Hans Ernst von Tritzschler (1647 - 1718), en oberst med både trelasthandel og skipsrederi.

Neste eier, Fredrik Ferdinand Hausmann (1693 - 1757), anla en hage med fiskedammer, paviljonger og nyttevekster. Foran hovedbygningen ble det blant annet dyrket appelsiner, myrt og laurbærblad! Da kong Fredrik 5. besøkte Christiania i 1749, var general Hausmanns bolig det eneste standsmessige hus han kunne ta inn i. Da Hausmann døde, kjøpte general Johan Mangelsen (d. 1769) gården. Fra han er det eiendommen lyder navnet "Mangelsgården".

Stiftelsen "Prinds Christian August Minde" ble opprettet i 1809 som et minne etter at prinsen hadde vært på besøk. Målet med stiftelsen var å opprette en "arbeidsanstalt" som en viktig del av datidens fattigomsorg. Takket være en privat pengeinnsamling og betydelige midler både fra kong Carl Johan og byens fattigvesen, klarte stiftelsen å kjøpe Mangelsgården i 1812. Oslo byleksikon oppsummerer utviklingen: "De elegante interiørene ble etterhvert temmelig sterkt redusert. Det kom "spinderi, veveri og stenhuggeri" i stedet."

Arbeidsanstalten skulle gi arbeid til de fattige som frivillig oppsøkte den. Men gården ble snart til en tvangsarbeidsanstalt med fengselpreg. Her ble løsgjengere, arbeidsløse og utilregnelige holdt under kontroll. I tillegg ble det i 1829 opprettet såkalt "dollhus" på eiendommen: "Indretning for Sindsvage i Arbeidsanstalten", altså en institusjon for mennesker med sterke psykiske lidelser. I 1839 ble det bygd et sykehus på tomten og institusjonen ble etterhvert landets største asyl og forløperen til Dikemark. Først i 1908 ble den psykiatriske delen av driften lagt ned.

I "Femtiårs beretning for Christiania 1837 - 1886" står det at anstaltens belegg bestod av personer innsatt på grunn av drukkenskap og ørkesløshet, tiggere, "Landstrygere av Fantefolket", kvinner som ikke forsørget "sine uægte børn" og "forsømmelige Familieforsørgere og Barnefædre". Men hit kom også "gamle og skrøbelige Fattiglemmer" for å få "visse slags Arbeider, navnlig Strømpe-, Raggsok- og Vantestrikning samt Drevplukning til Udførelse i Hjemmene."

I oppropet for stiftelsen het det at det skulle gi rom for "Skoleundervisning afvexlende med Haandarbeide for Børnene". Fram til Fattigloven av 1845 var her barn under 15 år "som enten vare forsømmelige i Skolen, eller ulydige mod Forældre og Foresatte og derfor i Anstalten holdtes til Skolegang eller Konfirmationsforberedelse." Fram mot vår tid har det i verkstedene vært ungdommer, gutter fortrinnsvis, som har vært vanskelig å plassere eller som har trengt arbeidstrening.

"Prindsens" historie går fra overklassens promenadering i rokokkohagens grusganger på 1700-tallet, til de prostituertes - "de offentlige Fruentimers" ukentlige vandringer til politilegen på "Mangelsgården" fram til 1888. I dag arbeider lokale ildsjeler for at "Prindsen" skal få leve og formidle noe av den ikke-nedskrevne historien, enten den er av det ærefulle eller fornedrende slaget.

Litteratur:

Oslo byleksikon, utg. 1938, 1966 og 1987

Berg, Arno: "Mangelsgården", i St. Hallvard, 1945

Blomberg, Wenche: "Byens asyl", i St. Hallvard 1/1995

Trykte kilder:

Femtiaars-Beretningen om Christiania Kommune for 1837 - 1886

TOBIAS 2/98