Friluftskonsertene

Taktfaste toner i sommerkveldene

I mange år var det musikk en kveld hver uke sommeren igjennom i flere av byens parker. Stort sett dreide det seg om janitsjarkorps som spilte sitt tradisjonelle repertoar av "marsj, vals og støkke", men for vanlige folk var det en hyggelig adspredelse, og for ungene et påskudd til å være ute til klokka halv ti, da konsertene tok slutt.

Av Leif Thingsrud

Siden langt tilbake i forrige århundre har byens militærmusikk holdt konserter i paviljongen i Studenterlunden. I våre dager er det stort sett snakk om en middagskonsert i uka, mens det på 1920-tallet var slike konserter fire kvelder hver uke sommeren igjennom.

Det var imidlertid ønske om musikk også i parkene ute i boligområdene, men dette ble en kommunal oppgave. Utgiftene til konsertene ble i utgangspunktet dekket gjennom et eget fond som ble opprettet på grunnlag av overskudd ved brennevinssamlaget. Over tid måtte imidlertid det vesentligste dekkes over formannskapets alminnelige utgiftskonto.

Teatermusikere dannet sommerkorps

I 1907 ble det satt ned en kommunal musikkomité og i dens protokoll kan vi lese at det tidligere hadde vært en ordning med musikk på St.Halvards plass, i Birkelunden og i Kampen park. P. Walstad var ansvarlig for orkesteret, som bare ble kalt "Parkmusikken".

En oppstilling fra 1908 viser at det da ble holdt nesten hundre konserter fra 1. juni til 31. august, det vil si alle hverdagskvelder i parkene og hver søndag ettermiddag på Ekeberg. Noen onsdagskvelder ble det til og med spilt to steder. De parkene det ble spilt i, var Kampen park, Frognerparken, Bjølsenparken, Birkelunden og Vålerenga park. "Parkmusikken" og "Kristiania janitcharkorps" delte på spilleoppdragene. Det siste ble ledet av M. N. Melbye og stilte ved de fleste kveldskonsertene med en besetning på bare ti mann, ellers var de noen-og-tyve. Musikerne ble stort sett hentet fra teatrene, som holdt stengt om sommeren.

Orkesterbesetningene står ofte innført i protokollene, og i noen tilfeller kan vi også finne musikernes navn. Men repertoarene er ikke kjent. Det er likevel rimelig å anta at det stort sett var tradisjonell militærmusikk som ble spilt. Trykte noter var knapt å oppdrive, og dirigentene og deres assistenter hadde en ikke ubetydelig jobb med å skrive av noter og føre disse inn i hver enkelt musikers notebok.

I 1911 var Melbye alene om å besørge musikken, og han fikk da kr 4860,- i lønn til seg og musikerne. I 1912 kom Stensparken med blant spillestedene, og i 1914 økte bevilgningene til parkmusikk, slik at alle konsertene ble utført av det store korpset. Årsaken var at musikerne hadde så mange jobbtilbud at de ga kommunen valget "alt eller intet".

Med de dårlige tidene på 1920-tallet ble antallet konserter og størrelsen på korpset redusert, og i 1922 ble det ingen musikk i det hele tatt. Det dukket opp planer om et fast byorkester, men forhandlingene med musikerforeningen strandet. I stedet fikk et lite amatørorkester med ren messingbesetning spille for kr 175,- pr. gang. Året etter var det imidlertid profesjonell janitsjarmusikk igjen. Musikerne skrev kontrakter med Melbye hvor de blant annet forpliktet seg til "... at fremmøte senest 5 min. til den for konserten bestemte tid, og i mørk dress, hvit snip, sort hat." De var også inneforstått med at "Røkning på podiet er forbudt, likesaa præludering og høirøstet samtale."

I 1927 ble konserttilbudet utvidet ved at det også ble arrangert fire korkonserter. Initiativet kom fra lederen i Oslo Arbeidersangforening, Leif Balzersen, og han fikk også oppgaven å ta ut de korene som skulle få opptre. Det ble hans eget kor og Mannskoret Freidig som begge fikk holde en konsert i Frognerparken og en i Birkelunden, og Mannskoret Heimkvad og Fagforeningenes sangforening som fikk anvist en kveld i Bjølsenparken. Alle korene fikk kr 150,- pr. aften som oppgjør. Også et femte kor hadde meldt sin interesse, men ble vraket av den samme Balzersen, da det manglet "... meget på at dette kor er kompetent for en konsert."

Søknadene her inneholder lister over repertoarene. De var ganske tradisjonelle og nasjonale, med Borg, Reissiger, Alnæs og Paulsen som sentrale bidragsytere. Dessuten hadde flere med en del Bellman-viser. Det var jo publikumsvennlig.

I 1927 kom det også til en ordning hvor gutte- og ungdomskorps holdt konserter uten noen godtgjørelse.

Halve fortjenesten til feriekoloniene

En annen tradisjon som utviklet seg for omlag hundre år siden var betalingskonsertene på St.Hanshaugen. Helt fra musikkpaviljongen sto ferdig i 1892 ble det stadig holdt gratiskonserter der. Men i 1895 fikk Norsk Folkemuseum arrangere fire konserter med mannskorsang og orkestermusikk til inntekt for museet, og Håndverkersangforeningen holdt en konsert.

Sommeren 1897 ledet organist Olai Selberg to korkonserter og kvartetten Klang holdt en konsert. Publikumstallet ved disse varierte fra to og et halvt til nærmere seks tusen, ifølge regnskapet fra den tekniske arrangør, musikkhandler Olsen. Årsaken til at kommunen forlangte regnskap, var at formannskapet stilte krav om at halvparten av overskuddet skulle gå til feriekoloniene. Resten skulle arrangøren gi til andre veldedige eller almene formål.

Store beløp var det heller ikke snakk om, for inngangs-pengene måtte ikke overskride ti øre. Likevel søkte mange, blant annet Orkesterforeningen, som spilte for Orkester
musikernes pensjons- og understøttelsesfond. Flere spilte også bare til inntekt for feriekoloniene.

Rett etter århundreskiftet lå antallet konserter på St.Hanshaugen på noen-og-tyve pr. sommer. Opprinnelig ble de holdt på hverdagskvelder, men senere kom det også til noen på søndag ettermiddag. Det ville ikke vært vanskelig å skaffe musikk flere kvelder, men folk klagde på at parken på den måten ofte ble stengt, og bygartneren klagde på slitasjen. Etter noen år ble antallet konserter redusert.

De tidligste årene var det ofte forskjellige ideelle organisasjoner som sto som arrangører, og de leide inn et orkester. Etterhvert ble det mer vanlig at orkestre og kor søkte direkte om å holde konsert, og i mange tilfeller for å få penger i egen kasse. Et eksempel på dette er guttemusikkorpsene, som fra 1913 av fikk opptre for et større publikum på denne måten. Og de som hadde gode formål å spille for, slik som ei pensjonskasse, fikk nå også beholde hele inntekta. For feriekoloniene betydde dette lite. Konsertpengene utgjorde knapt fem prosent av de totale inntektene deres.

Under krigen ble musikkunderholdningen i parkene besørget av tyske militærorkestre og hirdmusikken, og dette medførte at populariteten sank dramatisk. Etter krigen så parkutvalget behovet for mer variert og ikke minst lettere underholdning. Dermed fikk man parkkveldene, som ofte trakk enormt med folk. Utover på 1950-tallet tapte interessen seg, og de senere årene er det bare på St.Hanshaugen det er blitt holdt noen få slike parkkvelder med variert underholdning.

Kilder:

Utrykte (i Byarkivet):

Kristiania formannskaps journaler

Magistratens journaler og sakarkiv

Parkvesenets sakarkiv

Musikkomiteens protokoll og sakarkiv

Trykte:

Oslo kommunes aktstykker

Grethe Flood: "Ingenmannsland som ble folkepark" i Tobias nr. 2/94

Leif Thingsrud: "Parkkveldene" i Tobias nr 1/96

TOBIAS 2/98