"Tilsynsrådet med byens utseende"

Fra parkplaner til skrotsanking

Oslo har i to perioder, hver på et drøyt kvartsekel, hatt et tilsynsråd med byens utseende. Oppgavene og myndigheten har variert, og ofte kom det til kort overfor sterke økonomiske og politiske interesser. Men på enkelte områder har rådet satt sine spor i byens ansikt.

Av Leif Thingsrud

Tilsynsrådet ble første gang opprettet i 1910 med borgermester Sofus Arctander som formann. Ordføreren, første borgermester, stadsarkitekten, bygningssjefen, reguleringssjefen og veivesenets overingeniør var selvskrevne medlemmer. I tillegg kom åtte mann valgt av bystyret. Disse var sjelden politikere, men heller arkitekter og kunstnere, noe som ga rådet stor faglig tyngde.

Rådet behandlet en rekke saker, fra reguleringsplaner til saker om kiosker og reklameskilt. Det foreslo en egen lov om skjemmende bebyggelse. Den gikk ikke igjennom, men i 1916 kom det et tillegg til bygningsloven om dette. Og det ble opprettet et fasaderåd, som skulle gi vurderinger av den rent estetiske siden ved nybygg når bygningsrådet ba om det.

Lovendringen medførte imidlertid at tilsynsrådet mistet store deler av sitt saksfelt, men det var nok annet å gripe fatt i: Frognerparken og Jernbanetorget ble utformet, og rådet ble trukket inn i store reguleringssaker som Rosenhoff, Hammersborg og Vika.

Fra starten av samarbeidet rådet med Selskapet for Oslo Byes Vel, og påvirket, ifølge den kommunale beretningen, at selskapet gjenopptok arbeidet for byens forskjønnelse. Senere kom også arbeidet med fredning av gamle gårder til å ta mer oppmerksomhet.

Fra aktiv planlegging til passiv bevaring

Fredningskrav støter imidlertid lett imot sterke utbyggingsinteresser, og når rådet også ellers utover på 1920- og særlig 1930-tallet mer tok for seg bevaring enn planlegging og utbygging, svekket det også sin egen posisjon.

Formelt mistet rådet innflytelse gjennom omorganiseringen i 1933. De kommunale etatsjefene mistet da sin stemmerett i rådet samtidig som antallet sakkyndige; arkitekter og kunstnere, ble økt. Det skulle etter de nye bestemmelsene uttale seg i saker "... som er forelagt rådet av formannskapet, borgermesteren eller rådmannen." At det forsatt var adgang til å fremme egne forslag med sikte på å gjøre byen vakker, rokker ikke ved at rådet nå formelt mistet muligheten til å påvirke den tidlige saksgangen i de organene som utarbeidet de store planene. Tilsynsrådet var dømt til å komme inn først når bare detaljer gjensto. Det var blitt fjernet som konkurrent til utbyggingskreftene.

Byråkrater og politikere tok over

I mars 1937 vedtok formannskapet å be bystyret om fatte vedtak om riving den gamle brannvakta og basarene ved Kirkeristen. Begrunnelsen lå i behovet for å utvide gatene og ønsket om å gi domkirken en mer åpen beliggenhet. Bygartner Røhne uttalte at "Vår Frelsers kirkes omgivelser har de aller beste betingelser for å gi et åpent, verdig og vakkert byparti hvis baserene og brandvakten kommer vekk."

Innstillingen var langtfra enstemmig. Arbeiderpartiet gikk inn for riving, men de fleste borgerlige gikk imot. Høyres leder Eyvind Getz foreslo at saken skulle sendes til tilsynsrådet. Dette ble avvist av flertallet. De mente at saken var godt nok belyst.

Tilsynsrådet tok imidlertid opp saken selv, og henstilte til formannskapet "... å gjenopta spørsmålet (...) og la dette bli gjort til gjenstand for en ny og alsidig gjennemgåelse."

I bystyret hevdet imidlertid arbeiderpartiets folk, med torvdirektør Sverre Gann i spissen, at alle syn om saken var godt nok kjent: "Å utsette saken vil være å sende den på vidvanke." Med knappest mulig flertall ble utsettelsesforslaget avvist, og deretter ble rivingen vedtatt med klart flertall.

Saken viste med all tydelighet at tilsynsrådet hadde mistet all innflytelse, og i januar 1938 fremmet ordfører Trygve Nilsen forslag om å legge det ned. Innstillingen inneholdt ingen begrunnelse, men i ettertid ble det sagt at rådet "kom til å bli en komplisering av byens administrasjon som i lengden viste seg lite heldig hvis forskriftene skulle følges." I mer klartekst kan det vel uttrykkes slik: Den politiske ledelsen og etatsjefene under teknisk rådmann, som i flere tilfeller også var sterkt knyttet sammen, hadde funnet det mer hensiktsmessig å behandle sakene om byens utseende seg i mellom enn i samarbeid med en gruppe "estetikere".

I bystyret var det kun en mann som talte imot nedleggelsen, venstres Trygve Sundt, men han hevdet også at det var rådets egen feil at det hadde "sovnet inn". Rådet hadde formelt sett makt og myndighet, men unnlot å benytte den, hevdet han.

Dette kan nok ha hatt noe for seg, da rådets leder de siste årene, Kristoffer Aamodt, var en sentral størrelse i Oslo arbeiderparti, som hadde hatt flertallet i bystyret siden valget i 1934. Han var dermed bundet til å følge Arbeiderpartiets kurs i ett og alt, selv i de mest konkrete enkeltsaker. Et råd som med sin spesielle sammensetning kunne opptre på tvers at de vedtatte politiske hovedlinjene, et råd som ville presentere motargumenter og selvstendige synspunkter, ble problematisk å forholde seg til. Og løsningen ble altså at man unngikk å bruke det.

Nytt uproblematisk råd

Det skulle ikke gå mer enn ni år før rådet var ønsket tilbake, og initiativet kom fra arbeiderpartihold, nemlig fra Gamlebyen, Kampen og Vålerengen arbeidersamfund. Både finansrådmannen og den politiske ledelsen sluttet seg til, og vedtaket om reetableringen skjedde enstemmig i bystyret. Kun en representant tok ordet, Helland-Hansen fra Kristelig Folkeparti. Han roste initiativet og poengterte at utvalget ikke måtte bli noe politikerråd, men et forum som kunne kjempe for de grønne verdiene i nærmiljøet. Han tenkte seg også et system med lokale underråd ute i bydelene.

Det siste ble det ikke noe av, og oppgavene og sammensetningen av rådet viste klart at dette skulle ha en annen funksjon enn mellomkrigstidens råd. Oppgaven var "... å føre tilsyn med byens utseende." Rådet skulle ha femten medlemmer og ta initiativ ovenfor de forskjellige kommunale virksomhetene. Noe fast konsultasjonsorgan i plansaker var det ikke lenger snakk om, heller ikke at spesielt sakkyndige skulle sitte i rådet.

Når det gjaldt utformingen av parker og friområder, samt alle de store linjene i bybildet, hadde altså ikke det nye rådet noen klar formell funksjon. Det skulle i praksis straks vise seg at det ikke fikk noen reell funksjon der heller.

Virksomheten ble i all hovedsak konsentrert om to oppgaver; riving av skjemmende gammel bebyggelse og fjerning av søppel og skrot. Dette var i høy grad politisk ukontroversielt, og rådets eksistens var derfor trygg i 25 år.

Desentraliseringen ble utvalgets bane

I bystyremøtet 7. desember 1972 ble det vedtatt å opprette bydelsutvalg. Disse skulle ta opp lokale miljøproblemer, behandle saker om rehabilitering av bygninger og ryddeaksjoner. I løpet av det første halvåret bydelsutvalgene var i virksomhet, satte flere av dem også ned egne underutvalg for miljøvernspørsmål. Saksområdet var jo nå også blitt nærmest en motesak. Finansrådmannen mente derfor at rådets rolle var utspilt, og i september 1973 foreslo han at tilsynsutvalget skulle legges ned.

I bystyredebatten om saken var det bare Høyres Adele Lerche som tok ordet. Hun påpekte at tilsynsrådet hadde utviklet seg til å bli "... et påpasselig og alle steds værende ordensvern" og at det hadde "... mistet sin innflytelse som ansvarlig koordinerende organ for vern om byens utseende i andre sammenhenger." Videre satte hun spørsmål ved om miljøvernråd og helseråd sammen med bygningskontrollen kunne "... påta seg ansvaret for det totale urbane miljø i mer kompliserte estetiske og bykulturelle sammenhenger." Hun foreslo å oppruste plan- og fasaderådet og stilte spørsmål ved om ikke kommunen burde få en instans eller et råd som kunne "... koordinere et miljøvern ut fra estetiske, kulturelle og arkitektoniske kriterier ...". Noe svar fikk hun ikke, og nedleggelsen av tilsynsrådet skjedde deretter enstemmig.

Hvis vi så idag ser tilbake på de to periodene med et tilsynsråd, har den første etterlatt seg en rekke synlige spor i bybildet. Mellomkrigstiden var en viktig parkleggingsperiode, og tilsynsrådet hadde avgjørende innflytelse på utformingen av flere av de sentrale anleggene. Også i flere større reguleringssaker medvirket de til gunstige løsninger. Den andre perioden har etterlatt seg "Rusken-aksjonen", et fenomen som etterhvert spredte seg til flere kommuner.

Rådets arbeid har resultert i at visse uønskede trekk i bybildet ikke er så dominerende. Dette medførte imidlertid at rådet virket nokså usynlig mens det eksisterte, men savnet av det kan etterhvert bli ganske synlig, nå som det igjen en tid har vært borte.

Kilder:

Oslo kommunes aktstykker

Beretning om Oslo kommune 1912 - 1947

TOBIAS 2/98