Akerselva - fra rynke til smil

Akerselva - du gamle og grå - var for hundre år sia en åpen stinkende kloakk som først og fremst skulle tjene industriens kraftbehov. Så kom tanken om at elva også kunne løse et transportbehov for fabrikkene og med det planene om å kanalisere elva for prammer. Heldigvis vant ikke industriens menn fram før automobilen kom og løste transportproblemet for dem. Dette la grunnen for parklegging langs Akerselva og dagens frie ferdsel fra Grønland til Maridalsoset.

Av Ellen Røsjø

Da spørsmålet om delvis overhvelving av Akerselva ble reist, tok borgermester Jacob Høe opp hansken. Han skrev i 1915 til formannskapet og gjorde oppmerksom på at det var grunn til å ta opp til samla behandling spørsmålet om de mange muligheter til forskjønnelse av byen som elva utvilsomt hadde. Formannskapet ga sin tilslutning 14. juli 1915 der det også vedtok parklegging av østre bredd mellom Nybrua og Ankerbrua. Arbeidet skulle begynne allerede samme år med arealet som alt var utlagt til lekeplass (Th. Kittelsens plass) ved å omdisponere kr 6 500.

I budsjettet for 1916-17 ble det av overgartneren satt opp kr 19 500 til parkanlegget ved Søndre gate mot Akerselva. Beløpet ble strøket av Magistraten fordi et program var under utarbeiding om hva som kunne gjøres for å forskjønne Akerselvas bredder, og det var framkommet forslag om overhvelving av elva i området og bruksbaneprosjektet. Bruksbanen var tenkt som jernbanespor langs elva for å sikre transporten til og fra fabrikkene. Finansutvalget oppførte likevel kr 5 000 til prosjektet. Ved formannskapsvedtak 28. mars 1917 ble det videre bestemt å fjerne den gamle bebyggelsen (skur, rønner og verksteder) på arealet mellom lekeplassen og Ankerbrua. Bygartneren mente dette arbeidet antakelig burde utsettes til bruksbanens trasé var fastsatt. Videre mente han forslaget om overbygning av elva og forslaget om å legge ut gassverkstomta til park også først burde få sin endelige avgjørelse. Idrettsutvalget fant imidlertid at arbeidet burde fremmes. Magistraten ble derfor bedt om å si opp berørte leieboere. I august 1918 kom en ny bevilgning til fortsatt parklegging ved Søndre gate mot Akerselva. Bygningene var fjerna og en plan for den parkmessige del av området var klar fra bygartnerens hånd.

Parklegging bit for bit

14. januar 1920 bifalt formannskapet prinsipielt et forslag fra Gunnar Ousland om å fortsette å parklegge Akerselvas bredder mellom Nybrua og Øvre gate, vestre bredd mellom bruene og strekningen videre opp til det prosjekterte bruanlegget i Nedre gates forlengelse, og på østre side fra Øvre gate ned til Ankerbrua. Det ble bestemt å belegge skråningene med flate natursteiner fra bunnen og til litt over normal vannstand for å stå mot den skiftende vannføringa som fabrikkdriften medførte. På denne tida var tankene om kanalisering eller bruksbane blitt uaktuelle og kr 80 000 ble avsatt til formålet i budsjetta for 1919-20 og 1920-21.

Planen møtte likevel hindringer i forbindelse med grunnerverv og et forslag om Folketeater ved Ankertorget. I møte 20. juni 1928 hadde formannskapet bare godkjent planene for skråningen nedenfor Jakobs kirke og elektrisitetsverkets sekundærstasjon (transformatorstasjonen).

I sak 64 fra 1928-29 gjensto kr 72 440 til parkleggingsarbeidet, og det ble bestemt å godkjenne planene for vestre bredd fra Nybrua til Østre Elvebakke. Bygartneren hadde da lagd en plan (i tråd med endringer i reguleringa) som omfatta begge elvebredder fra og med Nybrua og opp til Brenneriveien på vestre bredd og Øvre og Nedre gate på østre bredd. Dessuten var Ankertorget, arealet omkring Jakobs kirke, sekundærstasjonen, et areal på nord-vestre side av forskolen for håndverkere (nå Elvebakken skole), samt et areal langs elvas nord-østlige løp fra Søndre gate fram til Torvbakkgata tatt med. Men strøket på oversida av Ankerbrua skulle forelegges påny.

Opparbeidelsen skjedde i etapper og var på det nærmeste ferdig i 1937. Da ble ny gangbru over elva fra Nedre gate til Østre Elvebakke åpna og Ankerbruas utsmykning med Dyre Vaas eventyrfigurer ble avslørt 19. september 1937.

Store planer for nytt ansikt

Planen var å få sammenhengende parklegging fra Grønlands torg til den gamle bygrensa ved Christiania Spigerverk. Parkvesenet foreslo blandt annet i 1940 at hele bebyggelsen i New York-området skulle rives og grunnen helt opp til Grünerhagen
utlegges som et større parkparti. Dette ville inngå som et "harmonisk ledd" i saneringsplanene for Grünerløkka og hadde tilslutning fra parkutvalg, reguleringssjef og reguleringsråd. Her ble riktignok det meste revet mange år seinere, men nytt ble bygd og elvebredden ble til park også her.

På slutten av 30-åra ble det også lagt kloakkledninger på hver side av elva. Men om det ble delvis slutt på å bruke elva som kloakk, så var den fortsatt i bruk som drivkraft. På søndager sto fabrikkene, og da ble ikke vann sluppet fra Maridalsvannet. Først tidlig på 50-tallet gikk bruka helt over til elektrisk drift, og elva fikk parkvannføring.

Flere partier ovafor nevnte område hadde også godkjente planer og igangsatte arbeider. I Grünerhagen begynte arbeidet i 1938-39, men ble innstilt under krigen da arealet måtte bidra til matauken. Få år etter krigen sto øvelsesplass med garderobe og uværstak klart, samt lekeplass med varmestue. Partiet på vestsida mellom elva og Oslo lysverkers lager og verksteder i Maridalsveien 29, som strakk seg fra gassklokka på Kuba og nordover over Schultzehaugen til "Seilduken", var under arbeid under krigen og få år etter. Partiet på østsida fra "Seilduken" til Sannerbrua mellom elva og Foss skole, ble påbegynt rett etter krigen. Disse områda ble så gjort sammenhengende ved gangbruene fra Grünersgate til gassklokka og over elva øverst ved "Seilduken" (Åmot bru). Åmot bru ble satt opp på slutten av 50-tallet. Brua var gitt til Norsk Teknisk Museum etter drøye hundre års tjeneste over Drammenselva på Modum. Den gikk inn i planen om å legge Teknisk Museum til hjørnet Sannergata / Thorvald Meyers gate (sak 15 1938-39).

Partiet fra Beyerbrua til Marcus Thranes gate mellom elva og Sandakerveien ble også påbegynt under krigen og ble ferdig rett etter. Her ble også store deler av området brukt til matauk under krigen. Endelig ble partiet fra Treschowsgate til Spikerverket delvis på begge sider av elva opp til OBOS-blokkene på Havna verk påbegynt i 1944-45. Det ble sett på som et av de aller vakreste og nyttigste partier med gammel pittoresk vegetasjon, moderne lekeplass og flere oppholdssteder for småbarn.

Parolen "Fra rynke til smil" var ordfører Carl Jeppesens ved åpningen av Sannerbrua i 1917, noen år etter at arbeidet med den radiære parkåren "Akerselvas bredder" var påbegynt. Han talte om smilet i byens ansikt som forfedrene hadde gjort til en rynke som det nå var en oppgave for byen å få utslettet mest mulig. Radiære parkårer fra den gamle bykroppen og ut til utmarka var en del av Parkvesenets arbeidsplan. Det ble aktuelt å ta det opp da det kom fram planer om kanalisering og overbygging av Akerselva fra Nybrua og oppover og regulering av Torshovdalen. Generalreguleringsplanen for Stor-Oslo av 1934 ble nyttig fordi den la ut store arealer i periferien og utafor den gamle bygrensa som fritt land.

Etter at Oslo og Aker ble slått sammen, ble også strekningen fra Christiania Spigerværk til Maridalsvannet trukket inn i planen. Likevel begynte arbeidet med å legge Akerselva fra Vaterlands bru til Bjørvika i kulvert i 1964-69, så nedre del av elva fremdeles ligger i betongrør. Båtplassene langs elveløpet, som gikk helt opp til Hausmanns bru, forsvant. Men om parkprosjektet har gått langsomt og nedre del av elva fremde
les går i rør, har elva som var en rynke i byens ansikt, blitt en unik sammenhengende grønn lunge og er i stadig større grad blitt byens smil.

Litteratur:

Marius Røhne: Oslo kommunale parker og grønnanlegg 1810-1948

1. del, Oslo 1967

Oslo kommune 1912-1947, bd. 1, Oslo 1952

Oslo byleksikon 1938, 1966, 1987

Tobias 3/94 og 4/96

Kilder:

Oslo kommunes aktstykker

Park- og idrettsvesenets fotoarkiv

"Det er kanske draget fra den nære elv som gjør at det altsammen fornemmes i luften. Elven, Akerselven, er blit holdt utenfor byens centrum som havnene er det og Akershus er det. Elven som falder ut i fjorden etsteds bakom jernbanetomterne. Den kommer ned gjennem Vaterlands skidne slumkvarterer. Byen ser den bare saavidt idet den stikker under Ankerbroen og over til Nybroen; ellers holder den seg til utkanterne - forstæderne som folk her i byen endda officielt kaller det med overflødig danisme. Hvor mange Kristianiamennesker kjender Akerselven fra den kommer ut av skogen oppe i Nydalens snevre kløft, kjender dens stryk og fosser, fabrikkerne nedover, de stille kulper og evjer hvor gamle piletrær dypper grenene nedi det mørkegraa vand, skrænternes lerbakker og smaa gamle huser, broerne, de vippende baater i vandet ved dens løp nedenfor faldene -
kjender det liv som leves av elven og ved elven?

Det er vakkert langs Akerselven, inderlig vakkert og hjemligt. Skjønt strøkene er utidsmæssig bebygget og kanske usanitære og uordentlige og grunden uøkonomisk utnyttet tildels. Men det er likesom mere end vi Kristianiamennesker kan forestille os, at nogen strøk i byen skulde kunne være baade økonomisk utnyttede, tidsmæssige, sanitære og vakre og hjemlige paa en gang. Vi kan ikke forestille os strøk med tidsmæssige huser og stedegent preg, rike og varme farver, vakre store trær speilet i elvens rindende vand. Førend vi kan driste os til at fantasere om slikt maa vi ialfald rotte os sammen til Kristianiensere."

Sigrid Undset: Gaterne

i "Kristiania", Cappelen 1918

TOBIAS 2/98