[Oslo kommune, Byarkivet]

Byen som ble til mens man bygget

Oslos regulering 1827-1912

Oslo blir ofte betraktet som en stygg og rotete by. En slik betraktning har jo som oftest sin påfølgende motsats _ at det er nettopp dens rotethet og "kaos" som gir den særpreg og sjarm. Grunnlaget for hvordan byen bak festningen er ordnet ligger helt og holdent hos Christian IV. De sentrale områdene utenfor kvadraturen har imidlertid blitt til i en mer tilfeldig og "dialogpreget" prossess. Det var det private initiativ som styrte byutviklingen - på godt og ondt.

Av Ole Myhre Hansen

Å planlegge en by har opp gjennom historien vært et fyrstelig anliggende. Byer som Paris, St. Petersburg, Kristiansand og Oslo er alle tegnet og utført med kongelig og keiserlig medvirkning. Det var dermed Staten og dennes verdigrunnlag _ med forsvaret av byen og sikker provianttilførsel som de viktigste, som styrte byutviklingen i Europa. Med befolkningsveksten i byene ut over på 1800-tallet, da tyngdepunktet i byens økonomi ble flyttet fra byen som handelssentrum til industrisentrum, ble planleggingens fokus flyttet fra fyrstens forsvarsbehov til borgerens krav om en effektiv og trygg by.

I 1826 var Christianias tilfeldige tilskudd av nye gater og "hus" utenfor kvadraturen blitt til et så stort problem at kongen og Stortinget så seg nødt til å nedsette en komité til å lage et utkast til en bygningslov. En generell lov for riket var det ikke mulig for komiteen å legge fram, men den la i 1827 fram et utkast til særlov for Christiania, og "Bygningsloven for Christiania" ble vedtatt av Stortinget samme år. Loven ville i følge den framleggende komité " ... høiligen (...) bidrage til Christianias Forskiønnelse, Bequemmelighed, Sundhed og Sikkerhed". Den formulerte bygnings- og branntekniske bestemmelser, samt retningslinjer for hygienen og kommunikasjonen i byen. Utøvelsen av bestemmelsene og retningslinjene skulle tilligge en særskilt Reguleringskommisjon, hvor blant annet Stadscondokteur Chr. Grosch pliktet å sitte. Opprettelsen av kommisjonen overførte derfor for første gang planarbeidet til et "kommunalt" nivå.

Arbeidet resulterte i en rekke protokollopptegnelser som i ettertid ble referert til som "Den Almindelige Plan", uten at man kunne kalle denne for en helhetlig byplan. Bygningsloven av 1842 ga reguleringskommisjonen mandat til å utarbeide "en Plan til Rettelse, Udvidelse, og Anlæg af Gader og offentlige Pladser". Stadscondokteur Chr. Grosch la på denne bakgrunn i 1843 fram det man kan kalle den første generalplanen for Oslo. Ordlyden i forslaget som ble lagt fram for formannskapet er snirklet og omstendelig, men man kan lese en slags visjon om en ny og mer funksjonell by:

Fra dette Punkt forlænges Linien i samme Retning indtil den støder paa Grændsen af Løkken Bellevue No. 49, derpaa langs denne Løkkes østlige Grændse indtil den Vei, som ligger imellem Løkkerne Soli No. 44, 45 og 46, og langs denne Veis vestlige Kant indtil den træffer paa Grændsen af Munkedammen No. 21, derfra i en ret Linie til et Punkt 100 Alen østenfor det Punkt hvor Incognito-Bækken falder ud i Søen.

Kvadraturens rektangularitet er klart et prinsipp som Reguleringskommisjonen ønsket å bringe videre i den voksende byens nye deler. I forslaget finner vi også en ansats til en soneinndeling, der Grosch identifiserer områder som er særlig egnet for industri. Et annet sentralt punkt i Loven av 1842 er utvidelsen av "murgrensen" i den sentrale by. Innenfor murgrensen skulle ytterveggene på alle nye hus bestå av mur eller utmurt bindingsverk. Under behandligen i representantskapet var det murgrensen som ble ofret størst oppmerksomhet. Blant de områder som det var diskusjon om skulle inn i "Districtet for Muurbygning", var Piperviken og Ruseløkbakken. Grosch argumenterte for at de skulle holdes utenfor, fordi det var

(...) uvist om det er gavnligt, at fjerne de fattige Indvaaneres Huse fra Byen, da Polititilsynet med dem er lettere jo nærmere de ligger, og man er mere udsat for at Indvaanerne danne egne Coterier, der trede i Opposition mod Byens Indvaanere eller mod Lovene, jo fjernere deres Boliger ligge.

Kommisjonen la imidlertid ikke planen til grunn i arbeidet sitt, bl.a. fordi den til dels stod i motsetning til og øvet vold på den private eiendomsrett. "Til Gaders regelmæssige Anlæg kan Reguleringskommisjonen i Almindelighed ikke virke anderledes end raadende (...) Bygningsloven bemyndiger nemlig formentlig ikke Reguleringskommisjonen til at tvinge Eieren til at følge en bestemt plan", var svaret Fru Grüning fikk da hun ønsket at kommisjonen skulle utarbeide et gatenett for sin løkke. Gjennomføringen av de store statlige anlegg, så som Slottet med parkanlegg og veier, hadde på mange måter definert reguleringskommisjonens rolle og myndighet.

Det var staten - eieren - som tegnet ut og regulerte området, mens kommisjonen først kom inn som rådgiver og godkjenningsinstans i den tekniske gjennomføringsfasen. Reguleringen av byen fulgte da også dette mønsteret i de kommende årene. Eierne av de enkelte løkkene eller områdene la fram forslag på eget initiativ, og kommisjonen fungerte som rådgivere og sandpåstrøere. Loven av 1842 ble derfor i praksis kun et middel til å planlegge og regulere de strøk av byen som kommunen stod som eier av.

En samlet regulering av byen hadde ikke kommet noen vei i løpet av de 30 årene bygningsloven hadde virket, da riksarkivar Lange i 1858 skrev om byens forsteder at de var: "uden nogen ordnende Haand, uden nogen Hensyn til Sundhed eller Brannsikkerhed, endsige til Regelrethed eller Skiønhed". Året etter kommer den første store byutvidelsen, og nye allerede tett bebygde og tildels kaotiske områder falt inn under reguleringskommisjonens mandat.

Det kom flere endringer i bygningsloven i årene som fulgte, uten at kommisjonen fikk endret sin status. Men i loven av 1863 flyttes tyngdepunktet i hvor avgjørelsene skulle tas til kommunen: "Det skal være kommunerepresentationen overladt, efter at Reguleringskommitionen er hørt, efterhaanden at bestemme". Loven av 1863 bekrefter dermed at kommunen har det siste ordet også i den fysiske organiseringen av bysamfunnet.

Loven av 1863 har en litt spesiell forhistorie. 1842-loven hadde i og for seg åpnet for at det ble framlagt en helhetlig plan for byen. Men etter en rettsak med en grunneier som nektet å avstå grunn til kommunen, med begrunnelse at det ikke forelå noen samlet plan, anmodet kommunen om at det ble foretatt en lovregulering på dette punkt. Kommunen argumenterte med at det ville bli for dyrt å utarbeide en helhetlig plan bare for å kunne gjennomføre en regulering av de enkelte strøk. Kommunens stemme ble tatt til følge og hørt i og med 1863-loven. Med denne endringen ble prinsippet om "En almindelig plan" oppgitt til fordel for en områdeorientert reguleringsstrategi.

Grosch hadde sitt virke som stadkonduktør i årene 1826 til 1865. Som ny konduktør ansatte kommunen arkitekten G.A. Bull. Han virket helt fram til 1904, fra 1897 med tittel Reguleringssjef, etter at stillingen ble delt i tre. De to andre nye stillingene var bygningssjef og oppmålingssjef.

Under Bull vokste byen enormt, og byggeboomen i årene fram mot 1898 tilsier at arbeidspresset måtte ha vært stort for den lille staben. Det store perspektivet på byen mangler da også i de arkivene byarkivet har mottatt. Generalregisteret for kommunerepresentantskapet for årene 1870-1894, viser at det stort sett ble behandlet enkeltsaker, og med unntak av reguleringen av de nye bydelene (1881) og en større regulering av østre by (1889), var arbeidet konsentrert på gateplan.

En ny Bygningslov for Christiania, av 5. juni 1875 påla reguleringskommisjonen å "... udarbeide Planer for de forskjellige Bydeles regulering ...". På denne bakgrunn la magistraten i 1881 fram for formannskapet en rekke forslag som Reguleringskommisjonen hadde utarbeidet over tid (Sak 33/1881). Saken vant ikke fram i formannskapet, hovedsaklig fordi gatene var regulert til en mindre bredde enn bygningsloven tilsa. Reguleringssaken av 1881 ble derfor sendt tilbake til reguleringskommisjonen for ny behandling. Saken ble reist på nytt i 1889 (Sak 52/1889), etter å ha vært igjennom en grundig omarbeidelse i kommisjonen. Hovedarkitekten bak planen som ble vedtatt i 1889, var kontorsjef A. Fenger-Krog, som kom inn i reguleringskommisjonen i 1885. Hans viktigste ankepunkter mot tidligere planer oppsummerte han i to konsise punkter:

1) at der for Færdselens Hovedretninger skaffes gjennemgaaende Forbindelser mellem de forskjellige Bydele,

2) at man søger at udføre Reguleringen saavidt mulig efter længere rette Linier.5

Fenger-Krog identifiserte "den gamle by" og havnene rundt Øst- og Vestbanen som byens trafikale sentra. Han anså at det ideelt sett skulle utarbeides rettlinjede ferdselsårer ut fra disse sentra som skulle "overskjæres af Concentriske Sirkler". Dette idealet som skulle bli det bærende prinsipp i den senere Generalplan av 1934, anså Fenger-Krog som en målsetting som ikke var gjennomførbar. For Fenger-Krog hadde en rettlinjet løsning så mange fordeler med hensyn til avvikling av trafikken, anlegg av gater og kloakk, politiets overvåkning etc., at prinsippet også burde tilsi at eksisterende gateanlegg, vannledninger og bygninger som kom i veien for en slik regulering i den ytre by, burde rives.

Ettertiden beskrev imidlertid 1889-planen som ufullstendig og urealistisk. Blant annet fantes det ikke noen utredning av omkostningene ved en så brutal omlegging. Etterhvert som den enkelte grunneier la fram sine erstatningskrav falt planen fra hverandre uten at det ble utført noen større arbeider. Selv om kommunen allerede hadde utbetalt grunneiere erstatning for tapt grunn til en forbindelse Majorstua-Skøyen, ble denne aldri realisert, og pengene var i første omgang "tapt".

Reguleringssjefstillingen ble opprettet i 1897. Stillingsinstruksen omfattet blant annet et krav om at det skulle utarbeides en reguleringsplan "for den hele by". Året før hadde "en av byens borgere" lagt fram tanken om en "Ringgate" som et bånd om byen fra vest til Vålerengen etter "utenlandsk mønster". Reguleringskommisjonen frarådet imidlertid forslaget, men rådet til at den bærende idé ble tatt opp igjen, særlig med tanke på anleggelsen av framtidige sporveier.

I 1899 kom det en ny bygningslov som befestet kravet om en helhetsplan for byen. Prinsippet om en delregulering var fremdeles sentral, men loven forutsatte at man tok hensyn til den nødvendige sammenhengen. I tillegg var også Akers rolle dratt inn. Reguleringssjefen for Aker deltok derfor i reguleringskommisjonens forhandlinger for å sikre det nødvendige samarbeidet mellom de to tvillingkommunene.

I 1908 begynte detaljutarbeidelsen av byens første virkelig generalplan. Arbeidet var møysommelig og trakk ut, i og med at bygningslovens §5 krevde at grunneierne skulle få anledning til å uttale seg før kommunestyret kunne vedta planen. Reguleringsplanen av 1912, signert Hjalmar Torp, ble lagt fram for kommunestyret den 20. juni 1912. 1912-planen ble på mange måter et skrivebordsprodukt. Den manglet nemlig en gjennomtenkt strategi for å møte den nye tids trafikk, den automobilbaserte. Det er likevel et par ting ved den som i ettertid er blitt en del av bybildet. Friarealene med park-, leke- og idrettsanlegg var for første gang omtalt særskilt.

Planen skulle imidlertid få et relativt kort liv. I 1934 la Aker og Oslo fram den generalplanen som skulle bli stående fram mot dagens Oslo.

Litteratur:

Oslo kommunale Aktstykker 1843-1912

Harald Hals, Fra Christiania til Stor-Oslo, Oslo 1929

Harald Hals m.fl (komité), Stor-Oslo, forslag til generalplan, Oslo 1934

Oslo kommune, Boligarbeidet gjennom tyve år 1911-31, Oslo 1931

Jan Eivind Myhre, Hovedstaden Christiania, Oslo bys historie bd. 3, Oslo 1990

Knut Kjeldstadli, Den delte byen, Oslo bys historie bd. 4, Oslo 1990

Bjørn Sverre Pedersen, "Oslo i byplanhistorisk perspektiv", St. Hallvard 1965

Lajos Juhasz, "Den almindelige plan", St. Hallvard 1965

 

TOBIAS 2/98

[opp]