![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
I 1875 startet A/S Christania Sporveisselskab de fire første sporveislinjene i Norge. Det var små vogner, trukket av hester, som skranglet gjennom bygatene uten faste holdeplasser. I 1894 fikk byen "trikk", elektrisk sporvei, og fra 1899 til 1905 var det tre sporveisselskaper som hadde sine vogner gående i hovedstadens gater.
Sporveien varslet en ny tid, hvor de velstående borgernes landauere ble erstattet med kollektive transportmidler som alle hadde råd til å bruke. Og hvor overklassens avskjermede avstand fra "vanlige folk" ble erstattet av fellesskapet på et smalt trikkesete.
Av Torgrim Hegdal
Av de første fire sporveislinjene gikk tre ut fra Stortorget. De endte i Homansbyen, ved Vestbanen og i Gamlebyen. Den fjerde linja gikk fra Homansbyen til Vestbanen. På den tida var dette så langt en kunne strekke seg uten å gå utenfor bybebyggelsen.
Elektrisk sporvei kom i 1894. Det var det nystartede A/S Kristiania Elektriske Sporvei som fikk konsesjon på linjer i Majorstua/Frogner-området i tillegg til Skillebekk. I motsetning til sporveisselskapets grønne vogner, var "electric'en", eller bare "trikken" som den ble hetende, blå. Når så sporveisselskapet i 1899 la om til elektrisk drift, fikk byen det som på folkemunne ble kalt "blåtrikken" og "grønntrikken".
Sporveisnettet var nå godt innenfor de lukurative bydelene i vest og i sentrum. I arbeiderbydelene i nord og øst var det derimot ingen baner, og da begge selskapene søkte om konsesjoner til nye linjer i 1897, valgte kommunen også å opprette Kristiania Kommunale Sporveie. Dermed kom "rødtrikken" i gang med rute fra sentrum til Sagene, senere også fra Festningen til Torshov. Samtidig fikk sporveisselskapet konsesjon på tre nye linjer; over Grünerløkka til Sandaker, fra Grønland til Kampen og opp Schweigaards gate til Vålerenga.
Den kommunale sporveisdriften ble imidlertid ingen økonomisk suksess, og i 1905 ble selskapet solgt til Kristiania Sporveisselskab. Kommunen kom imidlertid tilbake i 1924. Da gikk de eldste konsesjonene ut, og bystyreflertallet vedtok å opprette et nytt selskap, AS Oslo Sporveier, hvor kommunen hadde 51 % av aksjene. Dette overtok begge selskapenes ruter. Ti år senere løste kommunen ut de private aksjonærene.
"... standse saasnart Omstendighederne tillader det"
Da den første sporveien ble anlagt var Kristiania i europeisk forstand bare en småby med sine 85 000 innbyggere helt i Europas utkant. Det å etablere en sporvei i byen betydde store endringer på flere områder. En ting var at det ga nye betingelser for å velge bosted i forhold til arbeidssted. Det ble etterhvert økonomisk mulig å reise fra den ene delen av byen til den andre sjøl for fattigfolk og arbeidere.
Det var mange nye ting å forholde seg til mht. "det nye Befordringsmiddel", f.eks. hvordan stige på en sporvogn. Avisene publiserte ordensregler for riktig sporveisoppførsel: "Enhver der ønsker at benytte Sporvogn, giver Kusken et Vink herom, hvorefter han vil standse saasnart Omstendighederne tillader det". Holdeplasser for sporvognene var altså et ukjent begrep. Dette fikk bl.a. den følge at en sporvogn gjerne ble praiet midt i en bratt bakke med de følger det fikk for den stakkars hesten.
En annen regel som unektelig må virke underlig på dagens trikkeførere er denne: "Det er ikke tilladt Sporvognen at forlade Skinnene og kjøre ud paa brolægningen eller veien". Årsaken til dette var at sporvognen i begynnelsen gikk på opphøyede skinner. Dette voldte selvsagt store problemer for andre kjørende, og allerede i 1883 hadde alle linjer fått rilleskinner.
"... hvis klæder besudler ved Berøring"
Det skjedde også en forandring inne i hodene på folk, en kan si at noe av mentaliteten ble endret. Spesielt den småborgerlige, klassedelte småbyen møtte utfordringer som den ikke visste helt hvordan den skulle takle.
"...byen står meget langt tilbage for andre større Byer med Hensyn til det ønskelige frie og ligestilte Samkvem i offentlig Liv mellem de forskjellige Samfundsklasser", skrev Morgenbladet i forbindelse med innføringen av sporveien. Kristianiaboerne hadde jo ikke engang hatt "Omnibus" tidligere.
Kanskje for første gang i byens historie skulle de "kondisjonerte" og de "ubemidlede" trenge seg sammen i samme lille rom og måtte kanskje til og med sitt på samme benk i kupeen. Flere av hovedstadens aviser var svært entusiastiske mht. det nye befordringsmiddel, men var samtidig bekymret for de mellommenneskelige forhold. Aftenposten skrev at "Folk av den bedre stillede Samfundsklasse ikke skulde generes af braak som slet klædte og uopdragne Personer saa let kunne forvolde".
Hvilke foranstaltninger gjorde så sporvognselskapet for å hindre at folk ble "generede"? I Kristiania kommunes aktstykker for 1900 finner vi reglementet for sporveisdrift. Der kan en i §21 lese at :"personer som paa grund af Sygdom kan vække Anstød, saavelsom Personer, som er drukne, eller hvis Klæder besudler ved Berøring, skal ikke gives adgang."
Videre kan en lese at "...ei heller maa der medtages bagage, som ved sin Størrelse, lugt eller urene beskaffenhed kan genere de reisende".
Det som slår oss i 1997, er at disse forholdsreglene tas for at ikke passasjerer skal "generes", ikke pga. smittefare eller helserisko, men for at de skulle skjermes mot det som ble oppfattet som ekkelt og anstøtelig.
Men det var ikke bare frykt for "samrøre" mellom klassene pga. sporveisdriften. Det kan også spores et paternalistisk tenkesett, i dette tilfellet en omsorg for de lavere klasser. Som morgenbladet skrev "...der har idethele været stræbet altfor lidet efter at undergive det store Publikum den opdragende Magt som hyppigere Samkvem med de bedre klasser har".
Torgrim Hedgal er cand.mag. Han arbeider som konsulent i AS Oslo Sporveieres arkiv, og har spesielt ansvar for de historiske arkivene.
TOBIAS 2/97