![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Arkivene fra de tekniske etatene har ofte en lang vei å gå før de havner i depotarkivene. Arkivdannelsen har vært preget av dokumenter på evig sirkulasjon, og holdningen til de eldre arkivsakene av at gjort er gjort og gravd er gravd. Tross dette inneholder arkivsakene etter veivesenet mye viktig dokumentasjon, både av rettslig og kulturhistorisk art.
Av Leif Thingsrud
Bygging og vedlikehold av gater og veier har alltid vært en viktig oppgave i bysamfunn. Brolegning av gatene inne i byen skulle medvirke til at disse ikke ble gjørmehav i regnvær, og at ferdselen ikke ble kvalt av støv i tørt vær. Borgerne måtte utføre veiarbeid, opp til fire dager årlig, enten selv eller ved å stille leide folk til disposisjon. Bykassa bekostet singel og pukkstein. Broleggingsarbeidet ble derimot utført av leide arbeidere under tilsyn av magistraten. Sammen med politimesteren utgjorde denne byens "veibestyrelse".
På 1800-tallet ble det alminnelig at folk troppet opp på "veikassererens" kontor og betalte seg fri for veiarbeidet, slik at det ble utført av løsarbeidere som "veiinspektøren" hyret inn. Men det var et stort problem at folk ofte skulket, så inspektøren aldri kunne vite hvor mange folk og hester som stilte opp. Den nye veiloven av 1851 ga kommunen anledning til å erstatte pliktarbeidet med bevilgning over bykassa. I Kristiania skjedde det fra 1852 av.
Å bli "veiinspektør" var også noe vanlige borgere kunne risikere. Fram til 1845 var jobben et ulønnet ombud, og så byrdefullt at ingen sto i det lenger enn de tre årene de ble pålagt. I 1846 ble det tilsatt en fast inspektør for vei-, vann- og brolegningsvesenet. Dette ble etterhvert som byen vokste en ganske omfattende stilling, og i 1858 ble tittelen endret til "stadsingeniør".
Stadsingeniørens kontor samordnet alle de tekniske etater og besto av fire avdelinger; brannvesenet, vann- og kloakkvesenet, vei- og brolegnings- og beplantningsvesenet og havneingeniørvesenet. Brannvesenets leder ble benevnt brannsjef; de øvrige overingeniører. I 1906 ble stillingen som stadsingeniør lagt ned og de fire avdelingene ble selvstendige etater. Havneingeniørvesenet ble i 1924 lagt inn under Oslo havnevesen. Beplantningsvesenet, senere kalt "parkvesenet", ble utskilt fra veivesenet i 1916 og idrettsvesenet fulgte i 1931.
Hver gård sitt veistykke
Byene levde av å være havn og markedsplass for landbruksdistriktene innenfor. Farbare veier var en forutsetning for at bøndene kom til byen. Hovedveiene ble anlagt på kongelig befaling, og bøndene som bodde langs dem hadde plikt til å holde dem vedlike. Gårdene var delt inn i roder som hver hadde sine veistrekninger å holde vedlike. I praksis betydde dette ofte at hver gård fikk sitt stykke av de nærmere tolv og en halv mil med hoved- og bygdevei i kommunen.
Arbeidet ble, som alt annet pliktarbeid, som oftest dårlig utført, og hensynet til de reisende var det viktigste da Aker i 1861 vedtok å ansette ni veivoktere. Før dette fantes det ikke noe kommunalt veivesen der annet enn en oppnevnt veiinspektør. Kontrollen av anleggsmateriellet lå under lensmannen. Veivokterne skulle nå stå for det daglige tilsynet og være rodemestre for bøndenes veiarbeid. Fra 1862 av ble rodene forskjellige for sommer- og vintervedlikeholdet.
I 1885 ble det ansatt en veiingeniør, og i 1905 ble denne stillingen utvidet til også å ha ansvaret for vann- og kloakkvesenet, brannvesenet og oppmålingsvesenet. Tittelen ble da overingeniør. Under seg fikk han distriktsingeniører i hvert av prestegjeldene. I 1925 ble veivesenet utskilt som egen etat, underlagt den nye "tekniske direktør". Likevel fortsatte samrøringen med vann- og kloakkvesenet i form av at distriktsingeniørstillingene ble beholdt og at det var felles arkiv for alle tekniske etater i hvert distrikt. I 1896 ble sommervedlikeholdet av veiene overtatt av kommunen, og to år senere også vintervedlikeholdet. Antallet veivoktere var da 31, og de hadde alle sin faste rode.
Oppsplittede arkiver
Arkivsituasjonen avspeiler godt de stadig endrede administrasjonsordningene. Fra ombudstiden er ikke bevart noe, annet enn enkeltbrev i magistratens journalsaker. Og de senere arkivene bærer preg av å ha vært med på flyttelasset gjennom alle omorganiseringene, og til slutt sammenslåingen av de to kommunene. Hele tiden har hensynet til hvem som overtok ansvaret for veien veid tyngre enn hensynet til å bevare arkivene i opprinnelig orden.
Et enda større problem ligger i den omfattende utvekslingen av originaldokumenter i tiden før kopimaskinenes inntog i de kommunale kontorene. Mer enn i noen annen sektor går alle saker i en jamn strøm fra forskjellige initiativtakere via veivesenet og magistraten, senere teknisk rådmann, i Kristiania/Oslo og den tekniske direktør i Aker til komiteer, formannskap og by- eller herredsstyre. Etter at vedtak er fattet går saken den samme veien tilbake med alle sine dokumenter. Brev i veisaker, som ble stilet til formannskapet, vil derfor normalt få sitt siste hvilested i veivesenets saksarkiv.
Både i etatene og i det gamle kommunearkivet skjedde det sammenblandinger av arkivserier med forskjellig proveniens. I løpet av sommeren vil det bli foretatt en gjennomgang av dette, og det vil bli skrevet kataloger i tillegg til de listene over mapper som finnes over enkelte av saksarkivene. Samtidig er et prosjekt igang med å gå gjennom de arkivene etter Oslo veivesen som ennå finnes i Samferdselsetatens lokaler.
I byarkivet finnes det fra Kristiania/Oslo veivesen journaler fra 1876 til 1920, kopibøker fra 1876 til 1925, og flere serier saksarkiv fra 1876 til 1947. Stadsingeniøren førte egen kopibok for veivesen-saker og de fleste bindene er bevart fra perioden 1846 til 1895. Journal er bevart fra 1878 til 1897.
Akers veivesens materiale er sammenvevd med Vann- og kloakkvesenets saker. Kopibøker finnes fra 1885 til 1945 og saksarkiv fra 1885 til 1907. For distriktsingeniørene finnes kopibøker fra 1912 til 1947. I tillegg kommer dagbøker for veiarbeider og en mengde "diverse-materiale" fra begge kommuner.
Saksarkivene er gjennomgående tunge å bruke. De er enten bygget opp etter journalsystemet, slik at en må bla seg fram gjennom et stort antall lenkinger i journalen, før en kan søke i pakkene, eller etter et slags alfabetisk system som ved senere bortsettinger er blitt brutt, slik at man er henvist til å lese gjennom avleveringslistene. Disse er spesifisert på mappenivå.
Gate- og veinavnkomiteen lå for det meste direkte under magistratens eller teknisk rådmanns kontor. I Aker sorterte denne direkte under formannskapet. For begge kommuner er saksarkiv bevart fra 1930-tallet av.
TOBIAS 2/97