![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
På mange skoler i Oslo har gamle skoleprotokoller funnet veien til forbrenningsovnene når plassen har minket eller når skolene har blitt bygget om. På Tøyen skole kan vi imidlertid takke skolens nylig pensjonerte rektor, Per Østerberg, for at skolens protokoller helt tilbake til skolens offisielle åpning i 1882 er bevart.
Av Bård Alsvik
Østerberg tar imot oss i sitt lille krypinn, et rom som han har fått til disposisjon på skolen etter at han gikk inn i pensjonistenes rekker 1. april. For en person som har vært ved Tøyen skole siden 1954, og som har mange jern i ilden til tross for pensjonisttilværelsen, er det godt å være her oppe under Tøyens gamle lofttak.
Han viser oss skrivebordet sitt, som i motsetning til i rektor-dagene er strøkent for papirer og saker som venter på å bli behandlet. Men til tross for at papirmassene er overlatt til Østerbergs arvtagere, har han "arkivert" det meste av skolens virksomhet i hukommelsen.
Og Østerberg har mye å fortelle. Han kjenner ikke bare den tiden han har vært ved skolen godt, men også tiden før. Østerberg var som ung og nyutdannet lærer, kollega med flere lærere som hadde vært ved Tøyen skole siden "tidenes morgen", og som den historie-interesserte og nysjerrige sjel han er, fikk han ofte de gamle lærerne til å fortelle om skolens første virksomhet.
Var selv med og brente
Hvor skolens gamle saksarkiv har blitt av, kan Østerberg imidlertid ikke fortelle. Til tross for den komplette serien med skoleprotokoller, er nemlig det gamle saksarkivet sporløst forsvunnet.
- Mye er nok blitt kastet eller brent i årenes løp. Dessuten ble mye ødelagt av tyskerne under krigen da skolen ble rekvirert av okkupasjonsmakten, sier Østerberg, som overtok som rektor ved Tøyen i 1971.
Men han har selv vært med å brenne arkivalia, kan han fortelle. - Vi ble pålagt av skolesjefen å kassere alle elevkortene, med bilde og greier, midt på 1970-tallet av hensyn til personvernet, sier han. - Jeg var selv med opp på destruksjonsanlegget på Hasle og så at flere sekker med elevkort ble slukt av flammene.
Uklare kassasjonsbestemmelser kombinert med en svak arkivtradisjon i Oslo kommune får ta skylden for at viktig historisk materiale er gått tapt. De nye, Midlertidige retningslinjene for arkivbegrensning og kassasjon i Oslo kommunes arkiver, slår imidlertid fast at det ikke skal "kasseres i noen konsesjonspliktige personregistre i Oslo kommunes virksomheter uten etter samråd med byarkivaren". Vi kan dermed konstatere at Per Østerberg, med sin innsats for å redde skoleprotokollene ved Tøyen skole, har vært langt forut for sin tid. Ikke bare reddet han dem unna flammene, han skaffe dem også et skikkelig arkivrom hvor protokollene ble rengjort og plassert.
I 1981, da Pedagogisk senter - senteret som ga pedagogisk veiledning i skolefagene og som drev med etterutdanningsvirksomhet for lærere - flyttet fra Vestheim skole til Tøyen, måtte protokollene fjernes på èn dags varsel. "Heimkunnskapen" ble protokollenes nye oppbevaringssted, men til tross for mat-os og gjærende bolledeiger, er protokollene i meget god forfatning.
Fattigdom og nød
Minnene har ofte strømmet på når Østerberg har sittet og bladd i de gamle skoleprotokollene. Han har selv vokst opp i området, og hadde sin skolegang på Hersleb. - På Tøyen som ellers i arbeiderforstedene på østkanten var det mye fattigdom og nød. Folk bodde dårlig og trangt, og mange manglet ofte mat og klær. Da var skolen ofte god å ha. Gjennom legatmidler delte Tøyen skole ut klær og skotøy til trengende barn, dessuten ble mange sendt på landet for å fete seg litt, sier Østerberg og viser fram skolens Protokoll for utdeling av skotøy, klær og landopphold.
Men også bespisningsprotokollen forteller om mange fattige på Tøyen. I denne ble alle barna som gikk på gratisbespisningen innført. Dette var ren fattighjelp, og antallet som mottok slik hjelp økte og sank i takt med dårlige og gode tider.
Nøden og fattigdommen kan vi også lese om i Journal for skolelegen. På Tøyen er denne bevart helt tilbake til 1899. Mange av barna ble sendt til legen fordi de var svake og sykelige og derfor ikke orket gymnastikk. Om lille Ole skriver skolelegen i 1905: "Han er svagelig og bleg og bør kun deltage i de mindre anstrengende øvelser". Og om Reidar: "han er bleg, mat, mager, har ondt i brystet og slet fysik". Både Ole og Reidar fikk diagnosen anæmia - eller blodfattighet, noe som var en av de vanligste diagnosen blant barna på Tøyen skole. Dårlig ernæring og uverdige boforhold hadde mesteparten av skylden for dette.
Frykten for "Toftes gave"
Fattigdom førte også til at mange av barna stjal. I skolens protokoll for anmeldelser til politiet finner vi titalls av slike saker hvert år.
- Mange ble tatt for å ha stjålet kull nede på lagrene på Sørenga, sier Østerberg. Det var ofte mangel på brensel i de fattigste arbeiderhjemmene, så når kulda beit som verst, var den eneste utveien å skaffe seg brensel på ulovlig vis. Da sendte foreldrene ungene ned på Sørenga, og ofte ble de tatt, sier Østerberg. Andre ble tatt for å ha stjålet tomflasker hos kjøpmannen eller plyndret sigarettautomatene i gatene, og i de fleste tilfeller var det fattigdommen og nøden som tvang dem til dette, avslutter han.
Noen ganger nøyde politiet seg med en advarsel, men var det særlig alvorlige og gjentatte gjerninger, ble vergerådet tilkalt. Istedet for fengselsstraff , ble barn under 14 år satt under oppdragelse av det offentlige. Det var vergerådets oppgave å avgjøre om barna skulle tas ut av hjemmet, enten det skyldtes barnets "egne slette tilbøieligheter eller forsømmeligheter og lastefuldhet hos forældre", slik det står i 25-års-beretningen for Kristiania kommune i 1911. Og dette ble gjort flere ganger, kan vi lese ut av skolens udskrivningsprotokoll. Enten ble de "udsat på landet" og anbragt i "hæderlige private familier" eller så ble de sendt på tvangsskoler eller skolehjem.
Mange kom til den såkalte redningsanstalten "Toftes gave" på Helgøya i Mjøsa. Her ble de "inddømte" barna raket på hode og ikledd uniformer. Det var rene avlingsfabrikken for forbrytere, mener Østerberg. Han kan godt huske en i sin egen klasse som tidlig hadde startet en kriminell løpebane. En dag var pulten hans tom. Da gutta i klassen spurte frøken hvor det var blitt av klassekameraten, svarte hun bare "Toftes gave". - Da så vi fort ned i pulten og fortsatte å arbeide i frykt for å komme dit selv, ler Østerberg.
6 slag ris for "dovenskab og uorden"
Men også skolen selv tok affære overfor ulydige elever. Østerberg husker godt en av sine tidligere kollegaer som hadde refselsemyndigheten på Tøyen skole. At det var egne lærere som var plukket ut til dette hadde sammenheng med straffens funksjon, kan Østerberg fortelle.
Refselsen, som ble tildelt med spanskrør eller ris, skulle nemlig ikke utføres i sinne, men på en rolig, sindig og rettferdig måte av lærere som ikke hadde noe med "gjærningsmennene" å gjøre. I Instrux for Lærere og Lærerinder ved Christiania Almueskoler av 3die Marts 1882 står det da også klart at avstraffelsen skal gå sømmelig for seg: "Læreren er ansvarlig for, at han ikke ved Afstraffelsen tilføier Barnet Skade paa Helbred og Lemmer, og at han ikke sætter Hensyn til Sømmelighed og Velstændighed tilside".
For å forhindre slike episoder, skulle refselsen skje i samråd med og som oftest i overvær av overlæreren eller tilsynslæreren. Først nevnte hadde da myndighet til å frata læreren refselsemyndigheten dersom han gikk over streken, for eksempel hvis straffen rammet "Hovedet eller dets Organer", noe som var forbudt.
Det sømmet seg dessuten ikke at mannlige lærere ga pikene ris på blanke messingen:
"I 4de og høiere Pigeklasser maa legemlig Afstraffelse, om saadan i noget Tilfælde skulde være fornøden, ikke exekveres av nogen Lærer, men enten af Tilsynslærerinden eller af en anden Lærerinde efter hendes Anmodning", heter det i instruksen av 1882.
Å leve seg inn i elevenes møte med, og frykt for spanskrøret er kanskje vanskelig for en som kun har opplevd den moderne skolen der lærerne ikke har lov til å straffe eleven fysisk. Derfor blir det nesten fornøyelig, men likevel med et snev av gufs fra en svunnen tid, når vi leser om 10 år gamle Holger som ble straffet med 5 slag ris for å ha "... stjaalet en fl. cognac fra en vogn, drak den op sammen med otte andre gutter fra 2., 3. og 4.kl.. Blev selv saa fuld at en større gut maatte bære ham hjem, dagen efter hadde han slik hodepine, at han maate faa gaa hjem fra skolen".
Andre hadde ikke gjort så alvorlige ting som Holger, men fikk likevel sin straff:
Einar, 12 år: "3 slag ris for paa sangværelset at sitte og trampe med benene"
Erling, 12 år: "4 slag ris fordi han holdt bøker foran andre som blev hørt i lekser"
Frank, 12 år: "6 slag ris for dovenskab og uorden"
Rolf, 13 år: "3 slag ris for at ha flirt under lærerens tale til klassen om orden og ro"
Arkivene har kommet til nytte
-Vi har hatt besøk av flere tidligere Tøyen-elever som har husket strenge lærere og spanskrøret alt for godt, og som har måttet svelge to ganger før de har gått inn skoleporten, ler Østerberg. Men mange av dem har kommet for å undersøke ting omkring sin egen skolegang, fortsetter han.
Han husker spesielt to brødre som var på besøk for flere år siden. Den eldste av dem, som var blind, hadde gått på Tøyen den gangen skolen var ny. Moro var det da å finne navnet hans i skoleprotokollene, minnes Østerberg, som husker at tårene trillet på den blinde da han fikk kjenne på en gammel elevtavle.
En annen henvendelse han fikk som rektor var fra datteren til en eldre dame som hadde emigrert til Amerika, men som tidligere hadde gått på Tøyen. Datteren lurte på om skolen kunne finne fram karakterprotokollen og sende en utskrift av morens karakterer over til Amerika. Damen ble funnet og viste seg å være en flink jente, sier Østerberg, som likesågodt skrev ut et nytt vitnemål og sendte det over til henne.
TOBIAS 2/96