Tjenestemenn under krigen:

Grundig granskning

Under krigen ble det gjort store anstrengelser fra nazi-myndighetene for å få de kommunale funksjonærene over på okkupasjonsmaktens side. Dette lykkedes bare i svært liten grad.
De som sto som medlemmer av Nasjonal Samling fra krigsutbruddet av, de som havnet på gal side i løpet av krigen, og ikke minst de som ble ansatt på politisk grunnlag, fikk imidlertid gjennomgå etter maidagene i 1945.

Av Leif Thingsrud

De nye myndighetenes press på kommunens funksjonærer og arbeidere begynte allerede høsten 1940. "Innenriksdepartementet" sendte da ut et rundskriv hvor de forlangte en erklæring fra alle offentlige tjenestemenn om at de erklærte seg lojale ovenfor det nye styret. Finansrådmann Paul Hartmann kvitterte med en erklæring med ordlyd "... at jeg som hittil vil utføre mine tjenesteplikter etter min beste samvittighet og i lojalitet overfor de forordninger og bestemmelser som blir gitt av mine overordnede i overenstemmelse med de rettslige regler herom. ..." Han gjorde også det klart at han ikke var medlem av Nasjonal Samling.

De andre rådmennene og etterhvert det store flertallet av funksjonærer tok tilsvarende forbehold. Av ca. 10 700 kvitteringer, var det bare ca. 300 som var avgitt uten forbehold, dvs. 2,8%.

Etter hvert begynte så plakatkrigen. Propagandaplakater og bilder av Quisling ble satt opp på kontorene, men ble revet ned igjen så snart visse personer snudde ryggen til. En del av dem havnet imidlertid i kommunearkivar Engesets etterhvert ganske rikholdige samling.

Funksjonærene ble sterkt anmodet om å gå og høre på nazistiske foredrag, og det ble forsøkt registrert hvem som ikke møtte. Ved NS-"ordføreren"s kontor ble det opprettet en egen propagandaavdeling, men denne ble motarbeidet av finansrådmannen og fikk ikke utrettet stort.

Administrasjonen nazifiseres
Utover krigen ble NS-folkenes utålmodighet stadig større, og luten de brukte mot kommunale funksjonærer stadig skarpere. I første omgang var det særlig rådmennene og direktørene i de kommunale bedriftene det gikk utover. De som var blitt ansatt helt eller delvis på grunn av sin politiske innsats, som for de flestes vedkommende hadde funnet sted i arbeiderpartiet, ble raskt avskjediget med begrunnelsen at de manglet faglige kvalifikasjoner.

Etterhvert måtte imidlertid adskillig flere fratre, eller det sa opp selv på grunn av at det var blitt ansatt nazister på kontoret deres. Disse var som regel helt ukvalifiserte til de jobbene de ble satt til, men gjorde arbeidsforholdene umulige for en lojal og rettskaffen leder. I løpet av 1942 var så å si hele den kommunale ledelsen erstattet med NS-folk.

For å kontrollere funksjonærene ble det opprettet et personalkontor. Den første tiden var dette hos "ordføreren", senere lå det under lønnsrådmannen. Kontoret skulle føre kartotek over funksjonærene med angivelse av den enkeltes stilling til Nasjonal Samling. Særlig ved ansettelser var kontoret aktivt, og med partiboka i orden kunne man spasere så å si rett inn i den stillingen man måtte begjære. Fra London kom det derfor en parole om at man ikke skulle søke offentlige stillinger, og at offentlige tjenestemenn ikke skulle søke avansement.

Grundig opprensking
Straks de lovlige myndighetene kom tilbake i de glade maidagene, begynte opprenskingen. Nærmere tre hundre arbeidere og funksjonærer var kjent som medlemmer av Nasjonal Samling, og de ble suspendert med en gang. Utover sommeren og høsten ble de sagt opp. En tredjepart av disse var ansatt før krigen, og enkelte hadde opp imot førti års lojal tjeneste i kommunen. Nå spilte det liten rolle. De ble slått i hartkorn med infiltratorer og provakatører som var blitt plassert i administrasjonene de siste krigsårene.

Man var imidlertid fullstendig klar over at det var adskillig fler enn de registrerte NS-medlemmene som hadde opptrådt illojalt under krigen, og en egen granskningskomite ble satt ned for å se på funksjonærenes og arbeidernes forhold. Det skulle ikke mye til før en ble registrert i dennes arkiver.

Foruten NS-folkene kom det inn klager på ca. 1250 funksjonærer, lærere og arbeidere, og særlig en del tillitsvalgte viste stor iver i å få tatt arbeidskolleger de ikke likte. Sentrale funksjonærer som hadde underskrevet offisielle brev med "heil og sæl" ble ikke gransket, mens yngstedama som ikke hadde turt annet enn å hilse på kontorets nazist hver morgen, kunne komme i heisen.

Komiteen arbeidsmengde var selvsagt enorm. I mars 1946 sendte den en henstilling til politiet om "... at det i alle tilfelle hvor etterforskningen mot en funksjonær i kommunens tjeneste ikke blir henlagt og saken derfor enten blir avgjort ved forelegg eller blir bragt inn for domstolen, blir tatt inn i forelegget, eventuelt med i påstanden, at vedkommende taper retten til å inneha sin stilling i kommunen." Man fant "... ordningen ubetenkelig, idet et vedtatt forelegg eller en fellende dom vil føre til at granskningskomiteen innstiller vedkommende til avskjed fra sin stilling i kommunen."

Komiteen ga etterhvert en rekke innstillinger til formannskapet. I en god del tilfeller var forholdene så klare at man gikk til avskjed, som for eksempel med den havnearbeideren som hadde søkt og fått seks måneders permisjon for å arbeide på et anlegg for tyskerne. Likeså ble alle "tyskertøser", det vil si kvinner som hadde hatt omgang med tyske soldater fjernet. Kollegene nektet å arbeide sammen med noen som hadde vist en så forargerlig oppførsel.

Andre ble suspendert for kortere eller lengre tid, og et større antall fikk påtale for forskjellige kritikkverdige forhold. Det kunne være at man var med på en blomsterspleis til en NS-mann på avdelingen som var havnet på sykehus, at man brukte "innenriksdepartementet"s standard søknadsskjema på stilling i kommunen, eller at man forsøkte å fremme lønnskrav gjennom den nazifiserte fagbevegelsen. Så grov ubetenksomhet som i det siste tilfellet, medførte selvsagt at man ikke kunne få noen lønnsopprykk de første årene etter krigen.

Svært mange saker ble imidlertid henlagt, enten fordi vedkommende selv hadde sagt opp eller fordi hele saken enten var for bagatellmessig eller for svakt dokumentert.

Et eksempel var han som ble beskyldt for å ha deltatt i personalskirennet på Dikemark. Dette ble arrangert av NS-ledelsen ved sykehuset, som bare slo opp ei startliste i administrasjonsbygget med alle de ansattes navn på. En etter en strøk folk seg ut, unntatt han som i mange år hadde delt tjenestebolig med en av stedets ivrigste nazister. Han tok seg, etter egen forklaring, i stedet en skitur på egen hånd. Tross iherdig innsats fra personalforeningen ble imidlertid saken henlagt.

Full utrenskning var umulig
21. september 1945 vedtok formannskapet, etter tilrådning fra granskningskomiteen, å underkjenne alle ansettelser i kommunen etter 1. juni 1943. Dette hadde sammenheng med parolen om at man ikke skulle søke offentlige stillinger. De som brøt slike paroler, skulle ikke kunne ansettes før 8. mai 1947. Ekstra-arbeiderstillinger, som var besatt i samme tidsrom, skulle kunngjøres ledige, og de som var i stillingene skulle stå tilbake for andre kvalifiserte søkere.

Denne praksisen var strengere enn i staten og andre kommuner, og den ble da også straks fraveket i en rekke virksomheter. Det gikk bare ikke å si opp en hel mengde ansatte uten å ha folk å erstatte dem med. Allerede høsten 1946 ble det derfor satt ned en komite for å bedømme om de som var blitt avskjediget skulle få anledning til å søke ny ansettelse i kommunen. Det var gjenreisningstid og arbeid nok til alle, slik at ingen hadde noe personlig å tjene på å skyve andre ut. Men en mannsalder med stor arbeidsløshet hadde selvsagt medført at det ikke alltid var helt lett å få hevnlystne folk "på gølvet" til å innse det.

I de tilfellene det dreide seg om parolebrytere, ble de fra 1947 gitt anledning til å søke jobb i kommunen igjen. Folk som hadde opptrådt "stripete", det vil si at de hadde stått på god fot med nazistene uten å være aktive på den gale siden, ble også stort sett akseptert. Det samme var tilfellet med passive NS-medlemmer, som hadde vært ansatt i 1940. Forutsetningen var selvsagt at de ikke hadde misbrukt stillingen eller opptrådt truende ovenfor kolleger. I de fleste tilfellene fant man det allikevel best å unngå at vedkommende kom tilbake til sin gamle arbeidsplass. De fikk i stedet anledning til å søke jobber i andre etater og avdelinger.

For aktive NS-folk forble imidlertid kommunen lukket som arbeidsmarked. Og med aktive folk mente man selvsagt ikke bare angivere og deslike. Straffedømte måtte holdes ute, på samme måte som den pleiersken som hadde fått arbeid på Ullevål etter anbefaling fra Reichskommisariatet og som også hadde søkt på arbeid i Tyskland. Det å være i offentlig tjeneste krevde nemlig at man var en aktverdig borger.

Kilder:
Trykte:
Oslo kommune 1912 - 1947 bd. 1
Utrykte i Oslo byarkiv:
Formannskapets protokoller
Oslo kommunes granskningsutvalgs arkiv


TOBIAS 2/95