St. Hanshaugen:

Ingenmannsland som ble folkepark

Mellom Ullevålsveien, Collets gate og Geitemyrsveien ligger en av Oslos vakreste parkanlegg - Sankt Hanshaugen. Parkens historie er historien om et ingenmannsland som etter 1850 ble forvandlet til en folkepark. Det var mens Oslo ennå het Kristiania at haugen var på sitt mest populære. Etter siste krig sank interessen for Sankt Hanshaugen. Gode krefter har imidlertid gått sammen om igjen å trekke folk til parken, først og fremst ved å arrangere parkkvelder i sommerhalvåret.

Av Grethe Flood

Opprinnelig var Sankt Hanshaugen en del av Kristian IV's bymark. Da folk i Kristiania begynte å tilrane seg deler av bymarken og gjerde den inn som sin egen, var det få som interesserte seg for haugen. Den var en bratt, naken fjellknaus, hvor man verken kunne bygge eller drive jordbruk, og området ble derfor ansett som verdiløst.

Fra Mærrahaugen til Sankt Hanshaugen
Sankt Hanshaugen forble offentlig og senere kommunal eiendom, og før 1850 den ble brukt til de forskjelligste formål. Fra 1795 var haugen ekserserplass for Borgervæbningen og for skolegutter. I noen år ble den også brukt som beitemark for Christiania Vognmandslaugs hester. Hovedstadens hestekadavre ble i lang tid kastet i en hestegrav på nordsiden av haugen, og dette ga den navnet Mærrahaugen, eller på fint språk: "Hoppehøien". Byens søppel og halm ble brent her, og boktrykkerne kokte sin sverte på haugen. Bøndene i Aker hadde dessuten funnet at stedet egnet seg godt som opplagsplass for gjødsel.

Navnet Sankt Hanshaugen stammer fra 1840-årene, da borgerne begynte å feire St. Hans på Mærrahaugen. I dagene før St. Hans slepte man sammen kvist, gamle båter og tjæretønner til veldige bål. Feiringen kunne bli heller voldsom, og drikking og blodige panner hørte med.

Etter hvert forsvant vognmannshestene, skoleguttene og St. Hans-bålene, og Sankt Hanshaugen lå stille og fredelig tilbake. Bare beboerne på Lovisenberg la av og til turen opp til haugen til avveksling fra Frognerseteren. Om lørdagene hendte det også at soknepresten i Gamle Aker forberedte prekenene sine her oppe, og at professor Sexe studerte haugens geologi.

Stille timer i naturen
Med St. Hans-feiringen begynte man for alvor å oppdage det vidsyn man hadde fra haugen utover fjorden, byen og åsene omkring. I 1850 ble det nedsatt en komite som skulle se nærmere på haugens skjebne. Komitemedlem F. H. Frølich mente at haugen måtte bevares som et felleseie for hele Kristiania og tjene som fristed bl.a. for byens arbeidsfolk. Han ble møtte med latter: At en naken fjellknaus skulle kunne beplantes og arbeiderne skulle trenge stille timer i naturen, var uhørt.

Etter å ha styrt unna planer om både arbeidskoloni og kirkegårdsanlegg, ble det i 1855 bestemt at en del av haugen skulle opparbeides til offentlig park. Det var Frølich selv som startet beplantningen i 1856 - for egen regning. I 1865 plantet Christiania Byes Vel ikke mindre enn 1275 trær. To år etter overtok kommunen arbeidet, men den vesentligste kommunale beplantningen skjedde først i årene 1876-1886.

En park med mange attraksjoner
I 1875 sto vannreservoaret på toppen av Sankt Hanshaugen ferdig. Like ved bassenget ble det oppført en oppsynsmannsbolig som samtidig var værvarslingsstasjon for byen. Ulike værsymboler ble heist opp i tårnspiret slik at de syntes vidt omkring.

I 1884 ble Sankt Hanshaugen utvidet ved at kommunen kjøpte en del av grosserer Christensens løkke, Frydenlund. Fra den øvre del av parken ble det anlagt en kunstig bekk som i kaskader rislet ned i en svanedam. I 1891 ble det på Festplassen, på nedsiden av bassenget, reist en musikkpaviljong med midler fra Brændevinssamlaget. I nærheten av Festplassen lå det et laterna magica, en optisk tryllelykt som projiserte omgivelsene.

På 1890-tallet ble også restaurantanlegget Hasselbakken reist på nedsiden av Festplassen, hvor de besøkende fikk uteservering og underholdning.

I årene før første verdenskrig fantes det også et stor bur med en norsk og svensk bjørn, men som ble avlivet i 1917. Her var også et lite menasjeri av bl.a. påfugler og apekatter.

De kom fra inn- og utland
Med sine mange attraksjoner ble Sankt Hanshaugen "en yndlingsplads for Kristianias beboere, navnlig ogsaa for den simplere klasse". På varme sommerkvelder dro folk opp hit for iflg. Verdens Gang 1891 "at trække frisk luft og nyde den vidunderligste udsigt over land, by og fjord". Især i helgene kunne serveringen og underholdningstilbudene på restauranten og Festplassen trekke tusener av folk opp fra byen. I 1930 uttalte bygartneren at Sankt Hanshaugen var så overbefolket at det luktet svette i hele hagen.

Det kom ikke bare folk fra selve byen. I stadsingeniørkontorets turistprotokoll, hvor de "Besøgende anmodes godhedsfuldt om at indtegne sine Navne", ser vi at det kom besøkende fra inn- og utland. Bare i dagene 25. og 26. juni 1878 kom det besøkende fra Kristiania, Holmestrand, Larvik, Bergen, Romsdalen, Lofoten og Tromsø, samt fra Gøteborg, Stockholm, Hull, Sheffield, Skottland og Amerika.

En oppmuntring for de mindre bemidlede
Helt opp til våre dager har det vært tradisjon med underholdning i parkene i hovedstaden. I 1907 nedsatte formannskapet en egen musikkomite som skulle "fremkomme med forslag til ordning af musik på offentlige pladse".

Musikken i parkene trakk folk fra alle samfunnslag, men iflg. Morgenbladet 1920 var den en særlig oppmuntring for "Byens mindre bemidlede Mennesker". På dette tidspunktet var ikke Sankt Hanshaugen lenger et stille fristed for byens arbeidsfolk, slik Frølich hadde tenkt seg. Men vi ser at man fremdeles betraktet parken som et sted hvor særlig arbeids- og småkårsfolk kunne glemme den grå hverdagen.

Mange ville underholde
Det var mange som ønsket å underholde folk på Sankt Hanshaugen i sommerhalvåret. Parkmusikken, som opprinnelig sorterte under magistraten og musikkomiteen, var et janitsjarorkester som i juni, juli og august holdt konserter i ulike parker på den tid da divisjonsmusikk var på moten.

Ved siden av parkmusikken var det en hel liten flora av kor, sangforeninger, komiteer osv. som "i ærbødighet" tillot seg "at andrage den ærede magistrat og formandskab" om tillatelse til å holde konserter på Sankt Hanshaugen. Det var alt fra Totalisternes Fælleskor, Kristiania Bestillingsmænds Sangforening og sangforeningen "Klang" til Orkesterforeningen, 2. brigades musikkorps, bymisjonen og komiteen for Kristiania folkeskolers feriekolonier. Programmet til korene og sangforeningene hadde et gjennomgående norsk og nasjonalt preg.

10-øres-konserter
Tilstelningene i parkene var som regel gratis. Men især på Sankt Hanshaugen ble det avholdt såkalte betalingskonserter, hvor entreen iflg. formannskapet ikke måtte settes "høiere end 10 øre". Inntektene av 10-øres-konsertene gikk først og fremst til veldedige formål. I søknadene fra kor, sangforeninger m.v. ser vi at disse ønsket å fordele inntektene "ligelig" mellom seg og feriekoloniene. Videre ga formannskapet den såkalte Centralkomiteen for barnehjælpsdagen tillatelse til å holde friluftskonserter til inntekt for byens barnehjem, barnekrybber og arbeidsstuer for barn.

Parkkvelder på radio
I 1936 brant restaurantanlegget Hasselbakken ned og ble ikke gjenreist. Særlig etter 2. verdenskrig tapte folk noe av interessen for Sankt Hanshaugen. Med gode krefter satte igang arbeidet med å friske opp en del av stedets underholdnings-tradisjoner. I 1957 ble den gamle musikkpaviljongen revet, og byarkitekten la fram planer for nytt scenehus og musikkpaviljong. Her oppe har man i de seinere tiår arrangert parkkvelder om sommeren, et populært innslag som har vært overført i radio for dem som ikke selv kan sitte på tilskuerbenken.

Kilder:
Parkvesenet, pakkesaker: pk 1 mrk. Konserter på St. Hanshaugen 1907-1918; pk. 2 mrk. St. Hanshaugen 1877-1909
Møteprotokoll for musikkomiteen 1907-1928.

Litteratur:
Kommunale aktstykker, bd. Ib Forelæg (1905)
Oslo kommune bd I 1912-1947 (Oslo 1952)
Kristianias historie bd. V (Oslo 1928)
Oslo bys historie bd. 4 (1990)
Oslo byleksikon (1987)
T. Frølich: F. H. Frølich og hans samtid II (1915)
E. Bjerknes: St. Hanshaugen. St. Halvard bd. 18 (1938)
T. Bloch Nakkerud - L. F. Larsen: Hilsen fra Kristiania. Hovedstaden på gamle postkort (1990).


TOBIAS 2/94