Prosjektarbeid i skolen – en utfordring for arkivene

I den nye læreplanen for den ti-årige grunnskolen legges det opp til øvelse i vitenskaplig arbeid og forståelse. Elevene skal få trening i å utvikle evnen til å stille spørsmål, til å finne mulige forklaringer, og gjennom kildegranskning å kontrollere om forklaringene holder. I Groruddalen har åtte hundre tiende-klassinger tjuvstartet med å ta den nye læreplanen i bruk. Med prosjektet "Fra bygd til by" skal elevene forske i dalens nære historie. Byarkivet er involvert i prosjektet, og det byr på store utfordringer både for skolene og arkivet å lose unge, men lærevillige "forskere" gjennom prosjektet.

Av Bård Alsvik

Det tradisjonelle skolearbeidet har vært knyttet til lærebøker og formidling ovenfra og ned – fra lærer til elev. Arenaen for denne læringen har i vesentlig grad vært klasserommet. Den nye læreplanen legger stor vekt på å bryte med det tradisjonelle læringsmønsteret. Elevene skal i større grad enn før ha mulighet til på egen hånd å stille spørsmål og finne svar. De skal utnytte de læringsmuligheter og kunnskapskilder som finnes i lokalsamfunnet, for på den måten å utfylle læreplanen for de enkelte fagene.

Forberedelse til et akademisk liv
Læreplanen nevner ulike arbeidsmåter som skolene skal legge opp til for at elevene skal ha mulighet til aktiv og selvstendig læring. Disse arbeidsmåtene skal "gjere sitt til at elevane utviklar nye perspektiv, at dei får impulsar og møter utfordringar som saman med aktivt arbeid og eige innsats kan medverka til auka kompetanse og sjølvrespekt".

I denne sammenheng blir det lagt stor vekt på prosjektarbeid. Prosjektarbeid i seg selv er ikke noe nytt i skolen. Vi husker kanskje selv hvordan vi strevde med særoppgaven, eller hvordan vi nervøst slo telefonnummeret til en forfatter fordi vi ville fordype oss i hans eller hennes forfatterskap (til forfatterens fortvilelse, som fikk fire telefoner i uka fra ivrige skoleelever!).
Den gangen var likevel tilnærmingen til stoffet annerledes enn i dag. Nå skal elevene "drilles" i akademiske termer og metoder. De skal lære å stille spørsmål, finne mulige forklaringer og teste forklaringene mot kildene. Planleggingen er dessuten viktig. De ulike sidene ved kildegranskning, intervjuteknikk og den historiske utvikling generelt må gjennomgås av lærer og elev i felleskap. Til slutt skal prosjektet presenteres for et publikum.

Elevenes forskning skal først og fremst vekke deres nysgjerrighet. Jeg tolker det dessuten slik at skoleverket nå ønsker å gjøre "kløftene" mellom grunnskole, videregående og høyere utdannelse mindre. Jo høyere opp i utdanningssystemet elevene kommer, jo større forventninger stilles det til selvstendighet og egenlæring. At elevene i grunnskolen får legge opp løpet selv gjennom blant annet prosjektarbeid, vil være en god erfaring å ta med seg med tanke på dette.

En stor utfordring
I prosjektarbeidet blir eleven fristilt. Arbeidet skjer på tvers av timeplanen og uavhengig av skoleklokka. Ofte er bare temaet valgt av læreren; elevene skal selv stille spørsmål. Læreren er veileder, eleven er forsker.

For skolene byr dette på utfordringer. Lærerene har et pensum å følge. De som har undervist i skolen vet at tiden kan være knapp med tanke på full gjennomgang av pensum. Dessuten krever det stor grad av samarbeid på tvers av fagene og omrokkering av timeplanen for å legge til rette for "aktive elever" som skal søke kunnskap utenfor klasserommet. Dette har vært en særlig utfordring for de skolene som er med i prosjektet i Groruddalen. Læreplanen skal gradvis innføres i grunnskolen. I 1998 var det bare 1., 2., 5. og 8. klasse som jobbet etter den nye planen. I år har 3., 6. og 9. klasse kommet etter og først neste år skal 4., 7. og 10. klasse ta læreplanen i bruk.

Interessen for å prøve ut de nye ideene har likevel vært stor i Groruddalen. Nesten samtlige av dalens ungdomsskoler har klasser meldt på prosjektet. Lærere vi har snakket med forteller om elever som ikke har lyst til å gå hjem når skoleklokka ringer, fordi elevene synes det er gøy! Lærerene forteller også om samarbeid på tvers av fagene. Både i norsk, matematikk og samfunnsfag er det rom for særegne studier i ulike sider ved Groruddalens utvikling og miljø. I norsk kan det leses lokal litteratur, i matematikken studier av ulike typer historisk statistikk, og i samfunnsfaget legges grunnlaget for innsamling av empirisk materiale.

Historie og identitet
Byarkivets bidrag til prosjektet har vært todelt. I samarbeid med lokale krefter i Groruddalen (historielagene og bydelsadministrasjonene) og Skoleetaten har Byarkivet vært med i planleggingen av prosjektet. Det ble tidlig bestemt at temaet skulle være urbansieringen av Groruddalen de siste femti årene, både fordi det var (i 1998) femti år siden Oslo og Aker ble slått sammen til en kommune – noe som var selve startskuddet for dalens omveltning fra bygd til by – og fordi den nyere historien stort sett er blitt neglisjert både i historieskrivingen og i undervisningen.

Prosjektgruppen har også hatt som motivasjon å styrke lokal identitet og tilhørighet blant skoleelevene. Ved selv å bygge broer mellom fortid og nåtid, og med blikket rettet inn i framtiden, håper vi at elevene skal styrke sin tro på og entusiasme for det stedet de bor. Groruddalen får til stadighet hard omtale i media. Vi tror at elevene, med sin forskning og engasjement, og den kunnskap de bygger opp rundt lokale forhold, kan bidra til å snu dette bildet noe.

Personlig tror jeg at den viktigste lærdommen som kan trekkes av historien, er den at Groruddalen ble planlagt og utbygget i "optimismens ånd" og "framskrittets navn". Mange av menneskene som flyttet inn i den åpne blokkbebyggelsen på 1950-tallet, og i drabantbyene på 1960-tallet, kom fra trange og ofte uholdbare boforhold. Folk fikk det bedre i Groruddalen, selv om arkitekturen (jfr. arkitekt Jan Carlsens forslag om å rive Ammerudblokkene) ikke faller i smak i dag. Likeså har miljøproblemene dalen sliter med en historisk forklaring: Da boliger, industri og infrastruktur ble planlagt, var det ingen som kunne forutse bilens veldige inntog på veiene. Bilen ble allemannseie først på 1970-tallet, da var infrastruktur og bebyggelse for lengst fastlagt.
Man kan selvfølgelig falle for fristelsen å klandre planleggerne fordi de ikke hadde evnen til å forutse utviklingen. Planleggingen må likevel sees i en historisk kontekst. Vet man hvordan tingene er blitt til, er det også lettere å akseptere dem, og det vil forhåpentligvis være lettere å unngå å gjøre de samme feilene i framtiden.

Idéhefte som aperitiff
Den andre måten Byarkivet har deltatt i prosjektet på er at vi har utarbeidet idéheftet "Fra bygd til by - urbansieringen av Groruddalen 1948 - 1998". Heftet er ment som en appetittvekker og presenterer de viktigste hovedtrekkene ved dalens utvikling etter krigen. Som vi sier i inneldningen til elevene, så blir deres oppgave å utfylle det skissemessige bildet vi gir av utviklingen: "Vi monterer noen knagger det kan være lurt å "henge" historien på, men du står helt fritt til å bestemme hvordan du vil bruke disse".

Vårt håp er at heftet skal inspirere elevene til å gå videre med noen av de problemstillingene som vi skisserer. Det er derfor satset på å gi heftet en "ungdommelig" form, både i språk og utseende. Fotografier har fått en sentral plass. De fungerer både som eksempler på kilder og som "blikkfang", og de gir historien et ansikt. Faksimiler, intervjuer og sitater er også med på å gjøre historien levende.

Hensikten er også å vise at kildetilfanget er stort. Det er nesten bare fantasien som setter grenser for hvordan elevene kan tilnærme seg stoffet. Et eksempel, som vi nevner, kan være bruken av kart og fotografier. Fotografi av landskap blir med en gang interessant når man vet hvor bildet er tatt. Gjenkjennelsen er viktig! Med utgangspunkt i gamle fotografier, kan elevene forsøke å stille seg der fotografen en gang sto. De kan ta et bilde fra nøyaktig samme sted og vinkel, og studere utviklingen ved å sammenligne bildene. Kart vil gi utfyllende opplysninger om fortidens landskap. En mengde kart er gitt ut fra området med jevne mellomrom. Utbyggingstakten vil derfor være lett å registrere.

Ved utarbeidelsen av heftet hadde vi hele tiden i bakhodet at elevene befinner seg på ulike nivåer, både når det gjelder modenhet og kunnskap. Groruddalen har dessuten et mangfold av folk med ulik nasjonal bakgrunn. Vi gir derfor elevene stor frihet til hvordan de vil bruke heftet. På enkleste måte kan det fungere som et oppgavehefte, eller simpelthen bare som en historiebok. Men først og fremst ønsker vi altså at det skal inspirere til fordypning.

Arkivenes og skolenes delte ansvar
Vi ønsker dessuten at elevene skal bruke heftet kritisk. Vi vil at de spør og undersøker om det bildet vi tegner stemmer med virkeligheten. Her gaper vi kanskje for høyt, vil mange si. Tiendeklassinger er seksten-åringer, uten forutsetninger for å drive kritisk forskning, og særlig ikke for gjøre dype dykk i kildematerialet de par ukene prosjektarbeidet pågår. Det krever dessuten trening i å studere kilder. Ofte er det et vanskelig, byråkratisk språk som benyttes. Håndskrift i eldre kilder kan være vanskelig å tyde, selv for et trenet øye, og man kan ikke forvente at skoleelever har store forutsetninger for å utøve kildekritikk. Kildestudiet må derfor bli overflatisk.

Her har arkivet et særlig ansvar. Som følge av læreplanen kan vi forvente å få nye nye grupper av lesesalsgjester. Elevene vil forhåpentligvis etablere et fast kunnskaps og tillitsforhold til arkivene. For å få til dette, bør arkivinstitusjonene ha et gjennomtenkt forhold til hvordan elevene skal bli mottatt. Kanskje vil det være lurt å samle noen sentrale og ikke alt for kompliserte kilder som elevene kan bruke på lesesalen eller låne som klassesett.

I vårt prosjekt har vi dessuten lagt stor vekt på å instruere lærerene i hvordan elevene skal opptre overfor informanter, arkiver og andre "kunnskapsbanker". Det må brukes god tid til planlegging. Avtaler må gjøres på forhånd, og viktigst av alt: problemstillingene må være klare og nøye gjennomtenkt før arkivbesøket gjøres.

Ett eksempel på dårlig veiledning fra skolens side kan nevnes: En ung jente sendte oss en faks der hun ville vite når den industrielle revolusjon kom til Groruddalen. Problemstillingen er vid, og begrepet "industriell revolusjon" hører både en annen tid og et annet sted til! Da vi fikk jenta i tale, viser det seg at hennes problemstilling var "industrien langs Alnaelva" – en oppgave som kunne vært gjenstand for en hovedoppgave eller doktorgrad.

I løpet av samtalen fikk vi snevret inn spørsmålsstillingen. Hva slags industri lå i bunnen av Groruddalen i 1948? Hvorfor ga dalen grobunn for denne type industri? Hva slags industri kom i perioden som fulgte og hvorfor?

Vi anbefalte henne å begynne med litteraturen – både byhistorien og historielagets årbøker. Idéheftet, som gir tips om kilder, litteratur og måter å tilnærme seg temaet "industri" på, hadde hun ikke lest. Vi fant fram adressebøker, kart og fotografier som viser industrivirksomheten i området. Etter besøket anbefalte vi henne å ta kontakt med en typisk Groruddals-bedrift for å gjøre avtale om intervju.

Vi har hatt flere lignende tilfeller. Elevene tar på seg oppgaver som kunne vært et livsverk, fordi planleggingen på skolen ikke har vært god nok. Et nært samarbeid mellom skole og arkiv er med andre ord viktig.

TOBIAS 1/99