![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Bernt H. Lund har i nærmere fire år sittet som historiker i rådhusets vestre tårn - og hatt stadige besøk på byarkivets lesesal. Den tidligere finansrådmannen arbeider med å skrive om kommunens forvaltning fra kommunesammenslåingen i 1948 til byrådsreformen i 1986.
- Det har blitt mye mer arbeid enn planlagt, forteller Lund, som har fullført nærmere to hundre sider om hovedtrekkene i utviklingen. Og som regner med å jobbe fram til sommeren neste år.
Av Leif Thingsrud
Bernt H. Lunds bok skal først og fremst være en fortsettelse av de tre beretningene som fører kommunens historie fra 1837 til 1947. Det var Lund selv som foreslo at han skulle arbeide med dette, da han i 1992 kom tilbake til Oslo etter sitt siste NORAD-opphold i Afrika. I formannskapet lå det allerede et forslag om å få skrevet et slikt verk, og han fikk straks grønt lys og "dikterhule" i vestre tårn.
- Hva oppfatter du som de største hendelsene i Oslo kommunes historie i denne perioden?
- I den første tiden var sammenslutningen mellom Oslo og Aker viktig. Jeg forsøker å vise hvordan en administrasjon og hele kommunen tilpasser seg en slik endring som byutvidelsen var. Stort sett gikk det jo forbløffende smertefritt, men det ble jo mye at Oslo satte mønsteret.
Jeg har sett på de advarslene som kom mot storkommunen, særlig at det ble for stor avstand mellom borgerne og kommunens ledelse. Reaksjonen kom relativt raskt i form av desentralisering til mindre enheter. Vi fikk bydelsutvalg, og i 1988 kom den store bydelsreformen.
Sammenslutningen åpnet også for utbyggingen av et helt nytt bysamfunn i Aker, og den utviklingen fortsatte til godt inn i 1970-åra. Store deler av Aker ble fullstendig forvandlet i løpet av en drøy mannsalder, mens sentrumsbydelene begynte å forslummes. Kommunen maktet ikke å løse problemene i indre by. Man bygget i stedet nytt - i utkantene. Først på slutten av 1970-tallet endret dette seg, og man startet med store byfornyelsesprosjekter.
Utviklingen av velferdssystemet har vært viktig. Oslo var lenge en foregangskommune - inntil økonomien ble for problematisk. Man utviklet avanserte løsninger innenfor helse- og sosialpolitikken, og disse har dannet mønster for statlige ordninger.
Når det gjelder den fysiske siden av byutviklingen, er kommunikasjonene svært viktige. At vi videreutvilet Holmenkollbanen og Akersbanene til det T-banenettet vi har idag, har vært et heldig grep.
Men også rent interne saker var viktige. Politikerne har ført en kontinuerlig kamp gjennom hele perioden for å øke den folkevalgte makta på bekostning av administrasjonen, og da særlig rådmennene. Byrådsreformen i 1986 markerer gjennombruddet her.
- Du har selv lang politisk fartstid og var finansrådmann i vel femten år. Er det ikke en risiko for at en sentral aktør nå sitter og skriver sitt eget ettermæle?
- Jeg forsøke å holde meg objektiv, bedyrer Lund. Men det er klart at valg av saker og synspunkter er mye mer preget av min fortid som finansrådmann enn mitt partipolitiske engasjement. At jeg har vært aktivt med i kommunal politikk og administrasjon siden begynnelsen av 1950-årene, hjelper meg til å se hva som var de viktigste sakene og sammenhengene i det hele.
- Hva er den største utfordringen ved å skrive kommunens historie?
- Å finne materiale uten å måtte lete for mye. Jeg kan ikke gå ned i etatsarkiver til stadighet, men holder meg stort sett til formannskaps- og bystyresakene, årsberetninger, budsjetter og etatshistorikker. Selvsagt er det også viktig å sortere ut det som er viktig. Veksten i den kommunale administrasjonen har jo vært stor, og omorganiseringene mange. Det er uoverkommelig å få med alt.
- Hvem skriver du for?
- De tidligere beretningene har stort sett vært skrevet for etatene i Oslo kommune. Jeg forsøker å skrive for et bredere publikum, særlig studenter og forskere innenfor historie og statsvitenskap. De problemene Oslo kommune har stridd med, er jo blitt en del av vår politiske historie. Hvordan har kommunen som organisasjon reagert på de samfunnsmessige endringene? Og hvordan har den påvirket samfunnsutviklingen? Men alle som er engasjert i Oslo-politikken burde vel være interesserte - for å se linjene i det de driver på med, avslutter Bernt H. Lund.
TOBIAS 1/97