![[Oslo kommune, Byarkivet]](../../images/byarkivlogo.gif)
Tullinløkka brukes i dag som navn på parkeringsplassen mellom Nasjonalgalleriet og Historisk museum. Opprinnelig var området større, og det har tjent som sykkelbane, utstillingsområde og samlingssted for demonstranter. Utbyggingen av området har skjedd langsomt, men det har ikke skortet på planer og ideer om hva området skulle brukes til.
Av Leif Thingsrud
Tullinløkka er opprinnelig den nordligste delen av en av de største løkkene i Kristianias gamle bymark, Ruseløkka. Løkkene skulle opprinnelig være en slags almenning for alle byens borgere, men de rikeste og mektigste i byen klarte raskt å sikre seg eiendomsrett til de beste arealene. Ruseløkka fikk sitt navn etter borgermester Lars Ruus, og den siste private eieren var kjøpmann Claus Tullin, som Tullinløkka har fått sitt navn etter.
Claus Tullin var sønn av dikteren Christian Braunmann Tullin, og hans far igjen var en bondesønn fra garden Tullia i Ringebu som hadde klart å slå seg opp som kjøpmann her i byen. Så stedsnavnet skal altså ikke uttales som Tulínløkka, med trykk på siste stavelse, som mange gjør.
Tullin kjøpte det meste av Ruus' store løkke i 1807. Den gikk da fra der Stortingsgata ligger idag og til den nederste delen av Pilestredet. Hovedhuset lå rett nedenfor Abelhaugen og var blitt brukt som forlystelsessted gjennom en årrekke. Den gang var dette svært så landlig. Det lå en del hus nede i Pipervika, men ellers var det knapt et hus mellom løkka og den gamle bebyggelsen i kvadraturen, der Stortinget står nå.
I 1822 ble det imidlertid vedtatt å bygge kongelig slott på løkkene Bellevue og Fredrikslyst, ovenfor Ruseløkka. Og med Linstows store plan om forlengelse av "Østre Stræde" til en bred paradegate opp til slottet, ble Tullins eiendom oppstykket, og bygningene bokstavelig talt liggende midt i veien. I 1839 solgte hans enke hele eiendommen til staten. Husene ble revet og hagen ble til park, Studenterlunden.
Byggetomter i byens utkant
Det ble etterhvert anlagt gater over dette området, og forskjellige offentlige bygg ble oppført. Først kom universitetsbygningene. Grunnstenen ble lagt ned høsten 1841, og ti år senere kunne lærere og studenter begynne å ta bygningene i bruk. I 1852 ble Kristian Augusts gate regulert, og straks etter ble det utparsellert tomter der. I 1860 var kvartalene mellom Frederiks gate, Kristian Augusts gate og Pilestredet helt utbygd, mens det lenger nord og vestover bare var spredte løkkehus. I løpet av noen få tiår skulle imidlertid bybebyggelsen spre seg raskt videre utover.
Kvartalene imellom fikk imidlertid ligge i fred ennå noen tiår, og betegnelsen Tullinløkka festet seg nå som navn på området mellom Kristian 4.s og Kristian Augusts gate fra Universitetsgata til Nordraaks plass.
Først mot slutten av 1870-tallet ble det bygd her. Den geografiske oppmålingen fikk sitt bygg i det vestre hjørnet, og Skulpturmuseet - med Nasjonalgalleriet og Kobberstikk- og håndtegningssamlingen som leieboere - fikk sitt i det motsatte. Oppmålingen hadde tidligere leid lokaler i Binneballes gård på hjørnet av Kristian Augusts og Frederiks gate.
Skulpturmuseet ble bygget og drevet av Kristiania sparebank. Formålet var at studenter og stipendiater i kunsthistorie og "klassiske Studier henhørende Fag" skulle ha adgang til å studere fullskala kopier av de gamle grekeres og romeres skulpturkunst - i stedet for mer eller mindre vellykkede xylografier. I 1885 ble bygningen overdratt til kommunen, men grunnen tilhørte stadig staten.
Museene måtte ligge sentralt
Tullinløkka ble fra tidlig på 1800-tallet flittig brukt som "legeplads" både for barn og idrettsungdom. Man slo ball der om sommeren, og på vinteren var det skøytebane der. Fra 1840-tallet fortelles det om store slagsmål mellom forskjellige guttegjenger som ville spille ball på løkka. Og at området til slutt ble ryddet av politiet.
Slagsmål eller ei, det var liten tvil om at byen, og særlig det store antallet barn og unge som dengang bodde i sentrumsstrøkene, trengte denne grønne lungen - i tillegg til de parkene hvor regelen var "bare se - men ikke røre". Og Tullinløkka var i høyeste grad en brukspark - ei grasslette med dype stier på kryss og tvers, og kun med trær langs kantene.
Kristiania-representantene på Stortinget ville derfor nødig at man la beslag på Tullinløkka når de i 1895 behandlet oppføringen av et historisk museum og en bygning for vikingeskipene. Gogstadskipet var blitt gravd ut i 1880, og i en tid hvor nasjonal selvhevdelse var en viktig del av både politikken og samfunnsoppdragelsen, var det en prioritert oppgave å få utstilt dette nasjonalklenodiet. De fikk derfor Stortinget med på å rette en forespørsel til kommunen om den kunne tilby staten en tomt for muséene mot at Tullinløkka fikk ligge urørt. Bystyret gikk enstemmig inn for dette og lot staten velge mellom området mellom Frogner hovedgård og Kirkeveien og "kommunens tomt ved Uranienborg kirke". Det siste må bety området mellom kirken og Uranienborgveien.
Departementet sendte nå saken til det akademiske kollegium, og de forela den for samlingsstyrerne. I svaret departementet mottok viste kollegiet til at disse var "... kommen til det Resultat, at Tullinløkken ubetinget maa gives Fortrinnet som Tomt for et historisk Museum fremfor hvilkensomhelst af de andre Steder, hvortil der har været Tale om at henlægge det. Der fremhæves i saa Henseende Tullinløkkens centrale Beliggenhed, og at Samlingerne af Hensyn til de Studerende bør lægges saa nær ved Universitetet som muligt. Det anføres tillige, at den betænkeligste Følge af Valget af en Tomt, der er mer eller mindre fjernet fra Centrum, vil blive den, at samlingernes Evne til at virke til Oplysning for Almenheden ganske væsentlig vil forringes ..."
Å gå inn på en avtale om ikke å bygge muséene på Tullinløkka, ville også avskjære muligheten for andre nybygg Universitetet ønsket på den samme tomta.
Departementet så mer på den økonomiske siden av saken. Tullinløkka var større enn de tilbudte tomtene, og for staten vil jo området bli verdiløst, om man forpliktet seg til ikke å bebygge det. Konklusjonen ble i alle fall den samme som kollegiets.
Da saken kom opp i Stortinget i 1897 medførte den en lang debatt. Den senere statsministeren Gunnar Knudsen var blant de første på talerstolen, og i ganske spydige tonelag hånte han hensynet til "... en legeplads". Kristiania burde dessuten, som stedsvalg og landets rikeste kommune, betale et vesentlig bidrag til reisingen av disse byggene, hevdet han, og kom senere med forslag om at en tredel av byggingens samlede kostnader skulle utredes av kommunen.
Anton Martin Schweigaard ville, som Kristiania-representant, ikke gå inn på Knudsens forslag, men regnet kravet om å la Tullinløkka bli liggende som urimelig: "Denne Plads henligger en stor Del af Sommeren aldeles ubenyttet. Det er kun en kort Tid af Aaret, ca. 2 Maaneder, at der gaar endel paa Skøiter der, og det er en Tid om Vaaren, at endel slaar Bold der, det er jo udmærket godt for de nærliggende Skoler, men det er uhensigtsmessigt, naar man har den store Slotspark i Nærheden."
Med 68 mot 46 stemmer vedtok Stortinget bevilgningen til bygging av Historisk museum på Tullinløkka. De som stemte imot ville antakelig med få unntak ha stemt for Knudsens forslag, om det hadde nådd frem til votering.
Byggingen av Historisk museum begynte allerede i 1898, mens vikingeskipene i første omgang fikk vente. Og i 1904 dukket det jo også opp ett til. Da ble Osebergskipet funnet.
I årene 1905 til 1915 ble det utarbeidet flere utkast til et vikingskipshus på Tullinløkka. De første utkastene hadde et frittstående bygg langs Kristian Augusts gate, de senere hadde det som et påbygg til Historisk museum - og med en tilsvarende utvidelse av Nasjonalgalleriets bygg som en pendant. Fritz Holland lanserte i 1907 et forslag om å legge museet i fjellet under Nisseberget i Slotsparken.
I 1914 vant imidlertid Arnstein Arneberg konkurransen om et vikingeskipshus i tilknytning til folkemuseet på Bygdøy. Og når det endelig kom til realisering, ble denne løsningen valgt, og i 1926 var Osebergskipet, som det første av de tre skipene, på plass. Museet sto helt ferdig først i 1954.
Fra utstillings- til parkeringsplass
I 1898 hadde også bystyret forholdet til mueséene på dagsordenen. Direktøren ved Skulpturmuséet, professor Lorentz Dietrichson, gikk klart inn for at man måtte slå dette, Kobberstikk- og håndtegningssamlingen og Nasjonalgalleriet sammen til én institusjon, og at denne måtte bli statens ansvar. Bystyret vedtok derfor å overdra skulpturmuseet til staten. Men staten trengte tid på saken, og først i 1903 var overdragelsen og sammenslåingen i orden. Nå ble det også lettere å komme igang med den utvidelsen som i prinsippet var vedtatt allerede da museumsbygningen ble reist. I to etapper ble så fløybygningene bygd, den søndre i 1908, den nordre i 1924, slik at Nasjonalgalleriet, som bygningen etterhvert ble hetende, fikk den formen den har idag.
Men Tullinløkka var ikke bare ballplass og statlig tomtereserve. Området ble ofte brukt til samlingsplass for demonstrasjoner - med blant annet Bjørnstjerne Bjørnson i spissen - og til utstillingsområde. "Den norske Industri- og Kunstudstilling" ble holdt der i 1883 med 2245 utstillere. Den store jubileumsutstillingen i 1914 ble derimot lagt til Frogner og Skarpsno, og demonstrasjonstogene fikk, ettersom arbeiderbevegelsen fikk sine sentrale kontorer samlet rundt Youngstorget, som regel startsted der.
Tullinløkka ble dermed bare liggende der, regulert til offentlig bebyggelse med åpen plass i midten og ei grønn stripe rundt. Ut på 1960-tallet, da det ikke lenger bodde barn i området som spilte ball, ble området tatt i bruk som parkeringsplass for biler. En bensinstasjon ble oppført der, midlertidig, og uten at det ble vedtatt noen ny regulering av området. I de siste årene har så spørsmålet om utvidelse av muséene med nybygg tvers over plassen kommet opp - i strid med andres ønske om å få Tullinløkka tilbake som åpen plass slik stedet var inntil bilene tok seg til rette.
Kilder:
Vibe og Irgens kart, 1844
Næsers kart, 1860
Kristiania kommunes aktstykker
Stortingsmeddelelser 1897 nr. 12
Stortingstidende 1897 s. 575-593 og 597-617
Oslo byleksikon
Jan Eivind Myhre: Oslo bys historie, bd. 3
Thingsrud/Voraa: "Schirmers skulpturmuseum" i St.Hallvard 1/1990
Ingeborg Vibe: "Vikingskipene på Tullinløkka" i St.Hallvard 2/1991
TOBIAS 1/97