[Oslo kommune, Byarkivet]

Matriklene:

Nøklene til eiendomskunnskap

Et uunnværlig hjelpemiddel for alle som driver med lokalhistorie er matriklene. Dette er eiendoms-oversikter, som er utarbeidet med en del års mellomrom. For landdistriktene i hele Norge finnes de trykt fra 1838, 1886 og 1903. For byene er utgivelsene overlatt lokale initiativ, men for Kristiania / Oslo finnes de i rikt monn.

Av Leif Thingsrud

Ordet "matrikkel" betyr kort og godt register. Vi kjenner det kanskje først og fremst fra universitetene, hvor de har sin studentmatrikkel. Innføringen i den skjer i form av en "immatrikulering".

En eiendoms-matrikkel er et register over eiendommer og deres verdi. Men i en del tilfeller inneholder de også svært interessante opplysninger som danner grunnlag for verdiansettelsen.

Verdi: To huder og seks skinn

Allerede i middelalderen eksisterte eiendomsoversikter, kalt jordebøker. Det var særlig kirken og kronen som førte slike over sitt omfattende gods. I 1647 blir det imidlertid utarbeidet en landsomfattende skattematrikkel, altså en oversikt over alle landeiendommer, hvem som eier og hvem som bruker disse samt hva som svares i landskyld.

Det meste av jordbruksarealet i Norge i middelalderen ble ikke eid av de som brukte jorda. Svært ofte var det partseie, slik at en eller flere personer og / eller institusjoner eide ideelle andeler av gården. De som eide den største parten "styrte bygselen"; hvem som skulle få leie jorda.

Den som leide jorda måtte svare bygselsavgifter til eierne. Tradisjonelt var det to engangsavgifter, kalt første- og tredjeårstake, samt ei årlig avgift, og denne ble kalt "landskyld". Den ble betalt i naturalia; korn, huder, ekornskinn, smør og hva man ellers hadde av produkter å avse. Størrelsen på landskylda avspeilte verdien på garden, og står det i en jordebok at en gard hadde ei skyld på to huder og seks skinn, skjønner historikerne lett at denne gården var betydelig større enn naboens med ett skippund og to lispund blandkorn i skyld.

Mange forgjeves matrikkelforsøk

Skyldstørrelsen baserte seg i utgangspunktet på hva eier og leier hadde sluttet avtale om, men den var også utgangspunkt for skattleggingen. Derfor måtte også garder som ble drevet av eieren sjøl takseres, eller "skyldsettes" som det heter på fagspråket.

På 1500-tallet kom et forbud mot å heve skylda uten ved dom, og det innebar at den nå stort sett holdt seg uforandret over flere hundre år. Den verdiøkning en eiendom kunne få på grunn av teknologiske framskritt som gjorde det mulig å dyrke opp nye arealer, ble ikke fanget inn. Heller ikke den verdiforringelse som kunne skje etter århundrers utpining av skrinn jord. Dette ønsket myndighetene å gjøre noe med, og fra 1660 av fikk vi flere forsøk på å utarbeide offisielle matrikler med ny skyldsetting.

Med dette forsøkte myndighetene å gripe direkte inn i verdiansettelsen av eiendommene. Skylda skulle korrigeres opp eller ned etter en vurdering av takstmenn. Det samlede skyldbeløpet skulle imidlertid ikke endres.

Den "alminnelige jordeboka" til landkommisjonen av 1661 er det første forsøket her; 1665-matrikkelen det neste. I disse protokollene er det innført en rekke opplysninger om hver enkelt gard, samt hvilken skyld den hadde og et forslag til ny.

Resultatene av disse arbeidene var imidlertid små. Matrikkelen av 1665 ble gjort gjeldende for skattleggingen på deler av vestlandet, men ellers ble skylda holdt som før. Og for Akers vedkommende er dessverre ingen av disse matrikkelarbeidene blitt bevart.

Et nytt forsøk ble gjort i 1722-23. Også dette forslaget støtte på så stor motstand at det ble tilbakekalt. Myndighetene nøyde seg med å føye nyrydningsplassene inn blant sine skatteobjekter etter de skyldbeløp matrikkelforslaget anga.

Skattematrikkelen fra 1647 finnes trykt, og omfatter praktisk talt hele landet. Landkommisjonens jordebok fra 1661 og matrikkelutkastene fra 1665 er derimot mer ufullstendig bevart. For Akers vedkommende er dessverre begge tapt. Matrikkelutkastet fra 1723 eksisterer derimot, og ligger på Riksarkivet. Byarkivet har en mikrofische-kopi.

Løpenumre og bruksnumre

Først i 1838 klarte man å skjære gjennom problemene med matrikkel-revisjonen. En ny matrikkel ble utarbeidet for hele landet, og denne gang ble den også trykt. I forhold til den gamle matrikkelen inneholder denne mye nytt. Skylda er satt i penger; Daler, ort og skilling. Gårdene har fått faste matrikkelnumre og de forskjellige partene av gårdene ble holdt fra hverandre ved hjelp av "løpenumre". Disse var imidlertid fortløpende gjennom hele prestegjeldet, og når en eiendom ble delt, ble partene benevnt som a, b, c osv.

Begrunnelsene for de endrede skyldsettingene ligger i beskrivelsene av den enkelte gard, som inneholder opplysninger om jordveiens størrelse og beskaffenhet, om utsed, skog, tilgang på fiske m.m. Disse er ikke trykt, men ligger i pakkene med forarbeider, som finnes i Riksarkivet.

I 1863 ble det vedtatt å revidere matrikkelen, og en komite ble satt ned i hvert herred. De leverte sine utkast, som forekommer i trykt form i noen kommuner, f. eks. Aker fra 1869. Dermed ligger en mengde interessante data lett tilgjengelig. For selve matriklene inneholder bare eiendommenes navn, numre, eiere eller brukere og den fastlagte skylda. Oppbyggingsmessig bygger 1869-utkastet på 1838-matriklen, slik at dette er enkelt å bruke.

Gjennomføringen av revisjonsvedtaket fra 1863 trakk ut i tid, og først i 1886 kunne den nye matrikkelen settes i kraft. Nå innføres det "Gårds- og bruksnumre", idag vanligvis kalt "GAB-numre". Gårdsnumrene tilsvarer i hovedsak de gamle matrikkelnumrene, men det er en del forskyvninger. Løpenumrene erstattes av bruksnumre som er fortløpende innenfor hvert gårdsnummer. Laveste nummer er i regelen det gamle hovedbølet, deretter kommer de øvrige partene i den rekkefølgen disse er skilt ut som selvstendige eiendommer. Systemet er i hovedsak uforandret idag, men det er nå også knyttet flere opplysninger til samme register, og det er fra 1970-tallet også tatt i bruk i byene.

I 1886-matriklen er eiendommenes gamle matrikkel- og løpenummer og tidligere skyld påført. Skyldstørrelsen ble revidert og omregnet til mark og øre, som er den gjeldende benevnelsen. At man her frigjør seg fra gjeldende mynt, viser at matrikkelskylda ikke lenger fungerte som utgangspunkt for bygselsavgiftene. Den var blitt et rent utgangspunkt for skatteligningen av eiendommen.

I periodene mellom matrikkelutgivelsene førte de myndighetene som hadde behov for det _ sorenskriverne på landet, stadskonduktøren og byskriveren i byene _ håndskrevne matrikler hvor alle fra- og tildelinger ble ført inn. Eierforhold forsøkes også oppdatert her. I 1903 ble en oppdatering av 1886-matrikkelen trykt. For Akers vedkommende består de fleste endringene i at områder er blitt utparsellert til villabebyggelse. 1903-utgaven mangler henvisningene til 1838-matrikkelen, men er ellers lik 1886.

Gode Kristiania-matrikler

Skattetakst-matriklene for Kristiania / Oslo som kommunen har gitt ut, er selvsagt noe annerledes bygd opp. Her er det ikke eiendommens verdi som jordbruksland som er interessant. Verdien ligger i stedet i de bygningene som står på dem. Man opererer derfor ikke med skyldverdi her, men i stedet en takstverdi i gjeldende mynt. I en egen kolonne er i tillegg eiendommens branntakst oppført, samt årstallet denne taksten er fra.

Slike kommunale matrikler finnes fra 1866, 1885, 1892, 1899, 1912, 1926, 1936, 1941 og 1952. De fem siste er også utstyrt med kart som gjør identifiseringen av den enkelte eiendom enda sikrere.

Store deler av byområdet kom til gjennom de to store byutvidelsene, i 1859 og -78, og 1885-matrikkelen har gode lenkinger mot 1838-matrikkelen for Aker og de mange tilføyelser som etterhvert skjedde i den. For de strøkene som kom inn ved byutvidelsen i 1878 er også matrikkelutkastet fra 1869 svært relevant.

Litteratur:

Håndbok for Riksarkivet

Artikler i Arkivmagasinet nr. 3/1988

 

TOBIAS 1/96